Pus ble kastet ut Igjen For tredje gang i sitt korte liv Det ville seg visst aldri for ham Og det forandret livet hans for alltid
Pus ble kastet ut. Igjen. For tredje gang i sitt korte liv. Han var bare ett år gammel, og allerede hadde tre familier ikke villet ha ham mer. Eller, først ble han jo ikke kasta ut, men flyttet mellom folk, som om han bare var noe som kunne gis bort. Men så, en dag, bar mannen ham bare ut, bort fra blokka, over gårdsplassen, til den store grønne søppeldunken. Så satte han kattungen ned der og gikk raskt avgårde, uten engang å se tilbake. Slik at Pus ikke skulle finne veien hjem. Men det prøvde han heller aldri.
Han forsto alt med en gang. Han så dommen i ansiktet til mannen. Kona hans hadde blitt så lei seg da Pus klorte i det splitter nye, mørkebrune skinnsofaen. Den var visst altfor dyr, den sofaen, og det var kona som bestemte. Og mannen? Mannen nikket som alltid, og var enig i alt hun sa.
Bare tok Pus under armen og gikk ut, sånn uten videre. Pus sprang ikke etter ham, nei. Han forsto, så det i øynene hans.
Alt var slutt. Han ville helst at de hadde sagt farvel ordentlig, klappet ham en siste gang, bedt om unnskyldning. Men nei, det var som å tømme en bøtte med søppel. Ikke noe mer.
Pus sukket og prøvde å finne noe å spise blant søppelet, gamle kyllingbiter og litt brød. Så satt han seg ved siden av den store grønne dunken og så mot sola.
Han myste, men snudde seg ikke bort. Det store lyset sendte varme stråler mot ham, og det likte han.
Dette var de siste solstrålene. Strålene fra sommer, høst og vinter blandet seg sammen. Litt mildere i været. Isen på søppeldunken smeltet.
Men inne i Pus frosset alt til is.
Kvelden og natten var kald. Da sola sank, fylte vinden og frosten gårdsplassen, strøk over pelsen hans, og han visste verken hvor han skulle, eller hvordan han kunne beskytte seg. Så fant han en haug med tørkede, rødbrune løv, og krøp inn i den. Krøllet seg sammen til en ball. Først var det skrekkelig kaldt, og han skalv, men så
Etter hvert som vinden blåste gjennom den frosne pelsen, ble han forbausende varm, skalv ikke lenger. Noe inne i ham begynte å hviske rolige ord.
De vugget ham i søvn, ba ham lukke øynene, glemme all urett og ulykkene sine.
“Krøll deg sammen, sov. Sov, sov, sov,” hvisket stemmen. Varme fylte det lille, stive dyret.
Alt skulle bli så enkelt. Bare gi opp, alt forsvinner, og du er i fred. Sorgene forsvinner i evigheten.
Pus sukket for siste gang og nikket. Hvorfor kjempe? For hva?
I morgen ville samme kulde, samme sult, vente. Samme lengsel etter å lukke øynene og aldri, aldri åpne dem igjen.
Gatelyktene tente seg, først der borte, langt nede i gata. Pus løftet hodet og så mot lyset. Han hadde alltid sett på dette lyset fra vinduet sitt. Nå åpnet øynene seg én siste gang, og det siste lyset gnistret i mørket.
Denne lille, glødende flekken fikk øynene til å skinne, og det var det som fanget oppmerksomheten til en liten jente med rødlig hår. Hun var på vei hjem fra barnehagen sammen med pappa. Hun trakk ham i ermet.
Der borte, sa hun, Der er det noen i løvmengden.
Det er ingen der, svarte pappa og hutret, Kom, vi skynder oss hjem. Jeg fryser.
Han prøvde å dra henne videre forbi haugen av mørke løv, men jenta ristet på hodet.
Men jeg så, jeg så lys!
Lys i en haug med gammelt løv? Pappa ristet på hodet. Det er ikke mulig.
Men hun gikk allerede mot løvhaugen. Gravde i det våte, kalde. Der lå Pus, stiv og forkommen.
Pappa! Ropte hun. Jeg sa det! Ser du, jeg sa det var noe der.
Hvem er han da? Pappa løftet opp det stive lille kattekroppen.
La ham ligge, sa pappa, Han er død. Vi skal vel ikke ta med en død katt hjem.
Nei, sa jenta stille. Han er ikke død. Jeg så jo det lyset i øynene hans.
Lys i en katt sin øyne? Pappa trakk bare på skuldrene.
Han bøyde seg ned, la hånden mot Pus og lyttet.
Pus hadde så lyst til å sove, så lyst til å slippe alt. Drømmen limte sammen øyelokkene. Men den tynne, barnlige stemmen ga seg ikke.
Lyset i øynene hans, ropte jenta.
Hva ville de med ham? Hvorfor fikk han ikke bare sove?
Han klarte med nød å åpne øynene og se opp på dem.
Se! Ropte hun igjen. Ser du det? Lyset!
Hvilket lys? undret pappa, men så tok han av seg jakken, svøpte katten inn i den, og gikk raskt mot blokka.
Jenta fulgte tett etter, nærmest dansende på tærne.
Pappa, fort deg. Han fryser så fryktelig!
De forsvant inn i trappeoppgangen. Ett øyeblikk var det tyst. Så tentes lyset i vinduene i femte etasje.
Pus ble badet i lunkent vann, fikk varmt melk i en skål. Jenta satt tett ved siden av.
Ikke dø Ikke dø, vær så snill! tryglet hun.
Isen forsvant fra pelsen hans. Og fra hjertet.
Den store, røde katten så forbauset på hvordan pappa og jenta stelte med ham. Nå var han virkelig våken, og varmen spredte seg gjennom hele dyret. Ikke fra radiatorene, men fra et lite hjerte med fregner.
Utenfor stod han. Han som noen ganger kommer for å hjelpe. Han stod og så opp mot vinduene i femte etasje, som lyste i kvelden.
Alt jeg kan, alt jeg kan, hvisket han for seg selv.
Han ble stående litt, før han la til:
Lyset det er ikke alle som ser det. Ikke alle. Og ikke alle som ser, klarer å holde på det.
Pus, som kikket på jenta med det gnistrende håret, tenkte ikke på menneskenes storhet. Slike ting er det bare mennesker som grunner over. Katten tenkte på sitt.
Han så bare lyset. Lyset i øynene hennes.
