Vesle Kasper
Anne, du har vel ramla helt på hodet! Vaktmesteren kommer til å jage deg ut om han finner ut av dette!
Liv, hvor skulle jeg ellers sett ham? Sette ham ut, kanskje? Det kan jeg jo ikke! Han lever jo!
Ja, han lever, men jeg er ikke sikker på hvor lenge du gjør det om du beholder ham.
Lille Liva, kjære deg, skjerp deg da! Det er jo ikke en tiger, det er bare en kattunge. Kan han ikke få bo litt her, vær så snill?
Skal du overtale meg? Liv lo og klappet den vesle rødbrune overraskelsen på det lille hodet. Tror du jeg ikke synes synd på ham? Hvor fant du det stakkars vetet fra? Tynn er han og! Og sikkert syk, se, han orker jo ikke å holde hodet oppe. For et lite gull!
Vi skulle ut! Anne sveipet Livs lange hjemmestrikka skjerf fra stumtjeneren og pakket inn det vesle nøstet. Kom fra nattevakt, gikk over parken. Der lå han midt på stien. Kom han seg ut av buskene, eller var det noen som bare kasta ham fra seg, aner ikke. Det hadde snødd over ham, jeg hadde bare sett ham fordi han var rød. Jeg trodde han var død. Men da jeg tok ham opp, kjente jeg det var liv i ham. Jeg løp helt til hybelen, med kattungen på armen. Anne smiler tappert mens hun varmer melk til ham i en emaljekopp. Fru Nilsen stirret sånn på meg da jeg pilte forbi vaktmesterkontoret, du skulle sett uttrykket hennes!
Da kommer hun sikkert straks på døra, venter du nok et besøk. Åh, Anne, hun kommer sikkert til å varme ørene dine! Husker du da hun nesten kasta ut Lise fordi hun smuglet inn katten sin? Her er det ikke lov med dyr!
Men du sier ikke noe? Anne ser nervøst mot døra. Om hun kommer når jeg ikke er her gjem ham! Jeg skal bare gi ham melk og så er jeg straks tilbake.
Gå nå! Liv drar skjerfet og kattungen til seg og tømmer strikketøyet fra kurven sin. Har ikke sett noen katt, vet ingenting, sier ingenting! sang hun, før hun la lokket på og blunket til Anne. Bare gå! Ikke vær redd!
Anne forsvinner ut, og Liv kikker i kurven og rister på hodet:
For en lykke! Rød og frekk… Pust, vesle venn! Anne er snill, skjer det noe med deg, gråter hun dagen lang. Og hva skal jeg med det?
Kattungen er helt stille. Puster svakt, øynene lukket, reagerer ikke på noe av det Liv sier.
Rommet fylles sakte med mørket. Skumringen legger seg, men Liv tenner ikke lyset. Hun liker denne stunden. Kveldens ro. Da hun jobber kveldsvakt, er det jo bare å legge seg når hun kommer hjem. Men nå deilig! Man kan lese litt, skravle med Anne om hvordan det går med Even. Liv sukker. Hun har så flaks! Kjæreste og snart gift. Liv selv har ingen. Hvem vil ha ei sånn kraftig jente? Anne er som en liten dukke, blå øyne og flettene til hoftene. En skjønnhet! Selv er Liv høy og sterk. Bestemor kalte henne alltid sterke-Liv når hun som barn satte guttene sine på plass med en finger. Nå har de blitt voksne alle sammen den eldste er allerede gift, og tok med seg ei skikkelig grei jente hjem til gården. Liv var på bryllup i hjembygda for ikke lenge siden, men selv hun er fortsatt alene. Ikke noen i sikte her i byen heller. Hun er for synlig, det er ikke mange gutter her som tør å gå ved siden av henne uten å føle seg små. Kanskje bestemor har rett når hun ber henne flytte hjem? Men hva skulle hun gjort der? Det finnes jo knapt gutter igjen, og ikke er det arbeid heller. Bare litt på gården. Skulle hun kaste bort alt hun har studert for? Her på fabrikken har hun respekt, har til og med fått ferietur på jobben. Liv rister på hodet for å jage bort tankene. Hun rekker det man skal se det dukker opp noen til henne også!
Anne kommer tilbake og leter febrilsk etter pipette for å mate kattungen. Han orker ikke drikke fra skåla, dytter bare snuten i melka og orker ikke slikke. Liv legger boka bort, tar forsiktig nøstet og sier bestemt:
Nå gi her!
Med melk i pipetten åpner hun kattungens munn og snakker hardt:
Kom igjen nå, du skal ikke sulte i hjel her, det er ikke derfor Anne fant deg på stien!
En god del av melka renner ut, men kattungen begynner å svelge, klønete og hostende.
Katten får navnet Kasper. Fru Nilsen får aldri vite om ham før det har gått nesten et år. Først en dag ser hun den røde pusen smyge inn vinduet i første etasje fra bakgården.
Hva i all verden?!
Ropet hennes samler halve studenthuset.
Fru Nilsen, vær så snill! Du merket ikke at vi hadde katt en gang! Han er så flink, tar mus!
Hvilke mus, da? Vi har ikke mus! Studenthuset er et mønster på orden!
Jada! Liv ser på vaktmesteren med et lurt smil og dytter Kasper bak benet. Og musene er også mønstergyldige! Sjekk, så feite og spenstige, Kasper legger dem i rekker ved senga mi hver morgen. Du får se neste gang. Så slipper bare vi å skryte av jakten hans! Bare å invitere fabrikksjefen, så han får sett det også.
Maria! Du passer munnen, du! Fru Nilsen sukker, men myser på Anne. Dette er ditt verk, sant? Skal du ta ham med når du gifter deg?
Vet ikke Anne klør Kasper bak øret. Han er jo glad i meg. Men han tror Liv er sjefen. Han kommer til å savne oss.
Huff da! Fru Nilsen ler plutselig. Du snakker om ham som en mann! Anne, det er en katt! Han er fornøyd hvor han får mat.
Nei, det sier du ikke. Jeg lokker og steller, men han er bestandig omkring Liv. Anne gir katten til Liv og legger armen rundt vaktmesteren. Men vi får lov, ikke sant?
For en luring! Fru Nilsen smiler og truer med pekefingeren. Men han må ikke synes eller høres! Skjønner dere? Både dere og jeg mister hybelen ellers. Det vil dere ikke.
Anne gifter seg. Liv blir alene igjen med Kasper. Dagene går saktere. Fru Nilsen skaffer ikke noen ny hybelkamerat. Det gamle studenthuset synger på siste verset, jentene håper på egen hybel i det nye bygget som stadig stopper opp og starter igjen. Liv går oftere bort og hjelper til på byggeplassen i helgene. Hun prøver å forestille seg hvor alt skal stå når det en dag er ferdig.
På en slik dag møter hun det hun tror er skjebnen.
Erik, som Liv, er tilflytter. Yngst hjemme, og etter å ha mistet foreldrene, flyttet han til byen. Han hadde sine egne planer: han ville ha seg kone med litt å stille opp med, helst en som hadde fått hybel eller leilighet. Liv passet ikke inn i kravene hans. Men det gikk ikke an å overse henne, den sterke jenta som nærmest fløt forbi ham i korridoren.
Hans klønete forsøk på flørting fikk Liv til å le.
Herlighet! Hva skal jeg med ham? Jeg når ham til toppen av hodet! Hvordan skulle det sett ut? lo Liv til Anne som stakk innom.
Liv! Slutt nå! Det handler ikke om høyden! Han virker da grei!
Vet ikke, Liv ser bort. Jeg er usikker, Anne.
Hun ser hvordan Anne sliter seg hjem med magen stor og rund. Leker med Kasper. Omsorg.
Tungt? Liv setter konserver fra brorenes gård på bordet.
Nei da, bare rart. Som å vente på et tog til et godt sted. Jeg venter, skal snart videre. Anne takker for godsakene, klemmer Liv, vinker til Kasper. Pass på henne for meg, Kasper!
Om det er den store magen eller Livs ensomhet, vites ikke Erik dukker stadig opp. Kasper misliker ham freser så snart Erik kommer over dørstokken, og slår seg på vinduskarmen med halen i været.
Når Liv jager pus ut, kommer han tilbake til natten, sår og utilnærmelig. Liv skjønner ikke helt hva som skjer.
Er han sjalu, tro? spør hun Fru Nilsen, som Kasper besøker de kveldene Erik er der.
Kanskje, kanskje han føler noe. Vær forsiktig, Liv. Han kan gå fra deg, og da står du der.
Ikke tenk på det, Fru Nilsen. Slik er ikke Erik!
Jenta mi Sukket er tungt, men hun tier.
Både Kasper og vaktmesteren får rett.
Liv tar ikke først notis av uvelheten om morgenen. Kanskje dårlig melk, eller så var det soppen fra svigerinna. Men ukene går, matlyst og søvnbehov vokser. Da Anne møter henne mens hun er ute med vogna, kommer de endelige resultatene.
Liv! Hvordan gikk dette til? Hvilken uke er du i? Har du sagt det til ham?
Liv står som slått ut. Tankene virrer. Innerst inne hører hun Fru Nilsens stemme:
Jenta mi Pass deg!
Det er denne milde advarselen som plutselig gir trøst. Liv tar seg sammen, skynder seg hjem. Hun må fortelle Erik. Nå er friheten over.
Men livet hennes skal hun tenke ut på egenhånd.
Beklager, Liv. Men det går ikke. Hvordan vet jeg at barnet er mitt? Dette kan jeg ikke gå med på. Erik dytter Kasper vekk og sparker etter ham. Gå vekk!
Kasper vrir seg, men får klort seg inn i benet hans. Erik roper. Liv, uventet, smiler kjapt:
Spytt ham ut, Kasper! Gidder ikke ha slikt søppel i huset. Han får bare gå.
Hun blir sittende lenge etter at Erik har gått. Kasper prøver etter beste evne å trøste henne, hopper til slutt opp på fanget, noe Liv vanligvis ikke tillater, men denne gangen får han ligge og male ved brystet hennes.
Nå har vi sørget nok. Tid for te, og den skal være varm.
Liv registrer sønnen, Espen, på seg selv. Ansiktet hardt, ingen far bare mor. Er ikke det nok?
Anne lager alt klart til barnet, og Fru Nilsen oppsporer ei god vogn og stiller hos fabrikksjefen for å ordne større rom, men bygget står, og det blir som før.
Rommet er kaldt til tross for Livs forsøk på å tette enhver glipe. Derfor jager hun ikke Kasper bort fra Espen; pus legger seg i sengen ved babyen, som straks roer seg når han kjenner kattens varme kropp. Liv rister på hodet av den rare kjærligheten og lurer på om hun burde dele mer. Men økonomien er trang, og uten brødrene sine støtte ville hun knapt klart seg. Erik er borte, Liv vil ikke ha ham tilbake. Hun har slettet ham fra sitt liv, men beholdt det beste fra deres forhold sønnen.
Familien kommer i samlet tropp da Liv og Espen skrives ut fra fødeavdelingen.
For en tøffing! Han ligner på deg, Liv!
Liv føler en lettelse, kunne grått om hun var mindre sta. Ingen biter henne, heller ikke svigerinna: Godt du beholdt barnet. Du er ikke alene, og en bra mann dukker opp. Ikke alle er svikeren som han. Og barnet skal vi hjelpe til med du kan stole på oss.
De holder ord. Annenhver uke kommer et familiemedlem innom og leverer mat eller klær. Liv pakker ut og bevarer roen det skal så lite til for å føle støtte.
Espen trives dårlig i barnehagen, er ofte syk. Liv løper mellom jobb og hjem, og det er Anne og Fru Nilsen som hjelper henne med å få hverdagen til å gå opp. Liv vil ikke bo med sin bror og hans barn hjemme på gården.
Om kvelden, når Espen sover bort feberen, tenker Liv på kjærligheten. Nå vet hun hva hun venter på: Ikke tomme ord eller luftslott, men en som uten å si et ord lager te og sier:
Legg deg nå, jeg passer sønnen din.
Og drar dem til Akvariet en helg, kjøper Espen ballong, roser middagen, slår opp en hylle som har stått uvirksom i et hjørne i månedsvis. En som alltid er der.
Det kaller Liv en ordentlig familie.
Søvnen kommer som en stillestående, tvinger bekymringene unna. Liv sovner ofte ved bordet, lutende inn til sprinkelsenga.
Og så, en natt der Espen har vært syk flere dager, snur alt.
Temperaturen gir seg ikke, Liv er desperat. Naboen, barnelegen Ole, er innom daglig. Han rister på hodet:
Vi må vente. Han gjør alt riktig. Sterk kropp, det går over.
Liv holder sønnen inntil seg. Fru Nilsen kommer inn med buljong og legger kinnet mot Espens hete panne.
Så varm!
Jeg får ikke ned feberen.
Da kjemper kroppen, har doktoren sagt. La ham få tid.
Liv sukker tungt. Det gjør så vondt å se ham slik.
Går snart over. Men du må sove. Spis og legg deg.
Liv nikker og gjør klar kompress. Kasper slår seg ned i senga, logrende. Espen sovner til slutt ved siden av ham.
Når Liv går til kjøkkenet for å varme buljong, hører hun plutselig skrammel fra rommet og babygråt. Hun slipper alt, slenger opp døra og fryser.
En enorm rotte slåss med Kasper. Katten har fått kjempesår, øret blodig, buken ripet opp. Med et hopp får han tak i rotta i halsen og slipper aldri. Først etter mye overtalelse lar han den døde rotta falle og humper bort til Espen som gråter i senga.
Men i det Liv løfter gutten ser hun en rotte til, mindre men likevel sjokkerende. Hun skriker ut døra:
Hjelp!
En time senere er hun på vei til Fru Nilsens leilighet, sønnen innpakket, vaktmesteren lover å ta hånd om Kasper.
Helt utrolig! Rotter! Her hos oss! Vi har jo nylig renset ut Fru Nilsen er rasende. Hun tar Kasper med til vaktkontoret og steller sårene hans.
Du er en ordentlig helt, Kasper! Godt du fikk bli hos oss. Slike katter finnes ikke overalt.
Kasper spiser ikke, pelsen er matt og pusten tung. Da Fru Nilsen forteller Liv hvordan det står til, hiver Liv på seg yttertøyet, spør etter dyrelege.
Greit! Det er dyreklinikk et kvartal unna. Løp!
Liv spurter. På soverommet ved sengen hennes ligger Kasper, puster knapt.
Kjære Kasper! Hold ut! Nå skal du få hjelp!
Hos veterinæren møter en ung dame henne, men ved blikket til Liv viker hun unna og peker vent på benken.
Liv holder Kasper, følger hver pust. Så, endelig, døra går opp, og en kjempe av en mann dukker opp.
Hva skjer her, da? den dype stemmen overrasker Liv så mye at hun ikke svarer.
Han tar Kasper som om han veier ingenting, studerer sårene.
Rotter, sier du?
Ikke noen gatekatt nei, han er velfødd.
Det er katten min.
Men hvordan kom han borti rotter da? Slipper du ham ut?
Nei, det skjedde inne på rommet.
For et sammentreff.
Må du prate så mye han holder på å dø! Han redda sønnen min! Vær så snill, hjelp ham!
Ikke skrik, vær så snill. Jeg heter Sjur. Hva heter du?
Liv.
Fint! Da kjenner vi hverandre. Jeg liker ikke roping. Vi skal hjelpe din helt, slapp bare helt av.
Flere år senere trasker en stor rød katt stille inn på barnerommet, gjør runden og hopper opp i sprinkelsenga, der Espens lillesøster, Ingrid, ligger og drømmer. Hun kjenner den varme katten, snur seg, og fletter fingrene gjennom Kasper sin pels. Han maler rolig, synger på sitt vis om alt som er trygt, og søvnen til Ingrid blir dyp. Da foreldrene kommer og ser til, retter Liv på dynen til Espen og trekker sokken på foten til Ingrid, mens hun lener seg mot skulderen til Sjur:
For en god barnevakt, eller hva, Sjur?
Ikke noe å utsette, svarer han, og klør Kasper bak det øret han en gang opererte. Ikke rart du hylte slik på klinikken den gangen. Og ikke rart jeg brukte tre netter på ham. Slike katter er verd sin vekt i gull.
Han er gull verdt allerede, se som han stråler.
Kasper dytter nesa mot Livs hånd, krøller seg sammen ved siden av Ingrid, poten over henne. Liv slukker nattlyset, vinker på Sjur og lukker døra stille. Barna har aldri vært redde for mørket. Kasper var alltid der og så lenge han passer på, er det ingenting å være redd for.
