Veronika klarer ikke helt å finne sin lykke. Hun nærmer seg førti, men er fortsatt alene. Hun har fått alt annet i livet både forstand og skjønnhet. Hun har en god jobb og høy lønn, men kvinnelykken har uteblitt.
Foreldrene hennes, Anne og Ivar, bekymrer seg mye for datteren. Mest gir de henne moralsk støtte. Økonomisk klarer Veronika seg utmerket selv hun kunne til og med hjelpe dem, men de takker alltid nei.
Du kan bo hjemme hos oss, jenta mi. Vi har god plass! Og pengene får du nok bruk for, den dagen du finner lykken din, sier Anne og Ivar.
Hver dag synes de synd på Nikka, som hun kalles, når hun kommer sliten hjem fra jobben.
Ingen som syns synd på deg, vennen, bortsett fra oss! Sukker moren.
Hva skal du gjøre når vi en dag ikke er her mer? Da blir du helt alene! Du må finne lykken, datter, sier faren og stryker henne over skulderen.
Så sitter de tre sammen foran TV-en kveld etter kveld, år etter år, med de samme samtalene om lykken som kanskje skal komme. Småkjedsomheten tar nesten overhånd.
Det føltes spesielt rart når faren begynte å snakke om «når vi ikke er her mer». Veronika ble tross alt født da Anne og Ivar var bare 19, giftet seg av kjærlighet og var fremdeles unge alt prat om død føltes unødvendig.
Allerede under studietiden traff Veronika en gutt som het Marius. Han var storvokst og litt klossete alltid morsom uten å prøve. Han klarte alltid å sette noe på hodet eller velte ting rundt seg. Anne spøkte ofte og kalte ham «Marius-tallerkenknuser», mens Ivar på sin litt rampete måte imiterte Marius klossethet.
Han får ingenting til, vet du, sa foreldrene til Veronika, nærmest fornøyde. Det er ikke han som er lykken din.
Små stikk til tross Veronika ble påvirket. Omsider fremsto Marius som en skikkelig ulykkesfugl. Men det var feil han ble ferdig med studiene, åpnet eget advokatkontor, giftet seg med en jente som elsket all hans klossethet. De flyttet ut av byen og kjøpte seg hus på landet.
Din lykke er ute der et sted, vi finner den nok, sa Ivar og Anne, og trøstet både datteren og seg selv.
Familien var jo fin ellers samholdet sterkt. For noen måneder siden reiste de alle sammen til Thailand. Nå sitter de ofte om kveldene og ser på bilder av sol, varme og det de spiste og drakk gode minner!
På turen møtte Veronika en mann fra Litauen, Rokas. Heller ikke han fikk Annes og Ivars godkjenning:
Nå har vi plutselig fått oss et romanse med Rokas fra utlandet, humret Anne.
Ivar stappet en pute under skjorta og tuslet rundt på hotellrommet for å gjøre narr av Rokas sin kroppsbygning.
Veronika syntes det var sårende. Mannen var slett ikke tykk, bare stor og snill. Han visste masse om stjernene og pekte ut stjernebilder for Veronika om kveldene. De byttet nummer, men vel hjemme ble det bare gnåling om hvor latterlig det var med ferieromantikk.
Slike romanser fører ikke noe godt med seg! sa Anne.
Du må heller finne lykken din, vi støtter deg, beroliget Ivar.
Sommeren kom, og familien tok turene sine til hytta ved fjorden. De nøt naturen, hadde grillkvelder i hagen og dekket på med egne frukt og grønnsaker. Ofte kom hyttevennene innom. En dag kom naboens sønn, Daniel, ut til hytta med seg hadde han en liten gutt, Anton, på fem år. Begge var lyshårede, blåøyde og full av fregner, og med store ører som stod ut.
Det gikk rykter om at Daniels kone hadde forlatt ham for en forretningsmann. Sønnen var ikke ønsket av den nye mannen, for Anton var prikk lik faren og ikke moren. Så Daniel satt igjen som alenefar.
Veronika falt straks for både far og sønn. Det var noe rørende, menneskelig med dem begge. Det oppsto straks en gnist mellom Daniel og Veronika, og Anton klamret seg til henne med hele sitt barnehjerte.
Anne kunne ikke dy seg:
Han spiser opp all gulrøttene, men lar én igjen nå skjønner jeg hvorfor de vil introdusere deg for ham, datter! Hvorfor gå inn i et forhold med ferdig barn på slep?
Han må jo være mislykket konen hans gikk jo fra ham! sa Ivar.
Denne gangen svarte Veronika bestemt:
Pappa, en kvinne forlater ikke en god mann selv om han har et lite barn. Det er jo fordi hun vet at han klarer seg!
Nei, dette er ikke din lykke, Veronika. Vi vil jo gjerne ha egne barnebarn, ikke andres! Vi vil holde små barnehender og høre små barneføtter tuste rundt i huset
Etter dette trakk foreldrene seg unna. Kontakten med Daniel og hans familie døde ut, og hyttekosen ble annerledes det var bare de tre, stillheten og tankene om den tapte lykken.
Veronika hadde blitt glad i Daniel og Anton, like mye som hun var glad i foreldrene sine. Hun orket ikke skuffe noen. Da sesongen var over, flyttet de tilbake til blokkleiligheten.
Høsten kom, og foreldrene lot vissheten om Daniel og Anton ligge. Ikke med ett ord nevnte de dem.
En regnværsdag fant Veronika en liten, rødbrun kattunge utenfor blokka. Den hadde gjemt seg under en bil for å finne ly mot regnet, stakkars og bløt, skrek den sårt den hadde ingen mor, akkurat som lille Anton. En liten, hjelpesløs skapning helt alene mot hele verden, i fare for å bli overkjørt.
Veronika tok ham forsiktig opp og gjemte ham under jakka. Hun brydde seg ikke om skitt og fukt nå ville hun bare gi varme.
Hjemme tørket hun kattungen og ga melk. Hun satte seg på kjøkkengulvet og fulgte nøye med på kattungens sultne tunge. Stakkar, tenkte hun.
Inn på kjøkkenet kom Ivar og Anne. De kikket på katten, men i ansiktene deres var det ingen sympati, bare oppgitthet og irritasjon.
Hva skal vi gjøre med den der? Den kommer til å rui hele huset!
Ja, det blir kattepiss og hårballer overalt! Ingen vil besøke oss mer, støttet Ivar.
Mamma, pappa, den er jo så liten! Vi kan kjøpe klorebrett og lære den å bruke dokassen! Se hvor søt den er, forsøkte Veronika.
Nei! Vi skal ikke ha det i hus! Freser Anne, og vil bare ha den ut.
Ta den med til dyrebeskyttelsen, Veronika! De er pliktig til å ta inn hjemløse dyr! Hvis ikke, skriv om dem til avisa! roper Ivar og veiver med avisa.
Veronika holder kattungen tett inntil seg, smeller igjen døren og går. Hun kjenner på hvor sårt det er hun er nesten førti år og har ingenting helt for seg selv. Ikke eget barn, ikke mann, ikke engang en katt har hun lov til å gi hjem! Nå må det være nok. Hun må ha et eget sted, hvis så bare et lite rom hvor hun kan være seg selv.
Hun går i stedet rett til et eiendomsmeglerkontor. Der finner hun raskt en ettromsleilighet dyr, men man får ha dyr.
For første gang på mange år føler Veronika seg som sjefen i sitt eget hjem. Hun kjøper alt til katten, og dyrlegen slår fast at det er ei jente, to måneder gammel. Hun døper henne Vesla.
Hun merker at humøret løfter seg hun blir litt lykkeligere. Når hun ser på Vesla, tenker hun ofte på lille Anton og pappaen hans, Daniel.
En dag ringer telefonen. Det er Daniel!
Hei, hvordan har du det? Anton vil gjerne si noe, sier han og så hører hun den lille stemmen:
Nika! Vi savner deg! Kan du ikke komme og besøke oss? Vi vil så gjerne treffe deg, både jeg og pappa!
Jeg kommer, men jeg tar med vesla mi er det greit? spør hun.
Ta med hele Cirkus Arnardo om du vil! ler Daniel i bakgrunnen. Bare si hvor du bor, så henter vi deg!
Sånn finner Veronika lykken sin. Mot alles forventning er hun lykkelig sammen med Daniel, Anton og Vesla. Snart får Anton også en lillebror eller søster, men det spiller ingen rolle.
Veronika glemmer aldri foreldrene. Hun elsker dem fortsatt, og ringer ofte Anne og Ivar. Bare for å si at hun har det bra og har funnet sin lykke.
Den ble ikke akkurat slik de ønsket seg, men det er hennes. Kanskje forstår Anne og Ivar det en dag og kanskje, kanskje, får de også kjenne på små barnehender og høre små føtter tasse gjennom stua.
