Nora begynte først å oppføre seg uvennlig mot stemoren sin etter bryllupet. Årsaken var at svigermoren hennes ikke hadde bidratt økonomisk til festen. Hennes eneste trøst var vissheten om at de slapp å bo sammen, ettersom foreldrene til Ingrid hadde vært utrolig rause og gitt det unge paret en romslig treroms leilighet i Oslo. Marks mor hadde kun gitt dem det mest enkle, ordinære serviset. I tillegg hadde hun ikke engang møtt opp til malerprosessen, med henvisning til sykdom. Ingrid kjente i hemmelighet en lettelse over svigermorens fravær.
Familielivet deres forløp rolig en stund, helt til Anna ble syk og ikke lenger klarte å bo alene på småbruket utenfor Drammen. Selv om Ingrid helst ikke ville ha svigermoren boende hos seg i leiligheten i St. Hanshaugen, fantes det ingen annen løsning. Anna forsøkte å hjelpe til i hjemmet, men Ingrid ble bare enda mer irritert av alt svigermoren gjorde og mislikte måten Anna blandet seg inn i husarbeidet. Det var tydelig at Anna ikke følte seg velkommen. Til slutt, da hun var blitt litt bedre, valgte Anna å reise hjem til seg selv. Ingrid håpet livet endelig skulle gå tilbake til det normale, men så inntraff tragedien Mark ble syk, og denne gangen klarte ingen å redde ham.
Ingrid opplevde stor sorg i denne perioden, og kort tid etter fikk hun vite at hun var gravid. I denne vanskelige tiden fikk hun uvurderlig støtte fra Marks mor, Anna. Tapet av hennes eneste sønn var nærmest umenneskelig for svigermoren, men likevel sto hun ved Ingrids side, trøstet henne og hjalp til med alt hun klarte. Hun minnet Ingrid på at livet måtte fortsette, og at hun aldri måtte gi opp håpet. Ingrid var forvirret og redd for å bli alenemor, men takket være Annas sterke nærvær føltes situasjonen langt mindre mørk og håpløs. Sakte men sikkert lysnet ting, og et år senere kom datteren deres, en vakker liten jente, til verden.
Ett år etterpå møtte Ingrid en flott mann som fikk henne til å smile igjen. Men selv da, glemte hun aldri Anna og besøkte henne ofte sammen med datteren sin.
