Liv steker kjøttboller når døren åpnes og Ivar kommer inn. Liv, vi må snakke, sier han bestemt. Si ifra, svarer hun mens hun rører i gryta. Vil du sette deg ned og høre meg uten å avbryte? Ivars stemme bærer en gnist av utålmodighet. Jeg må jo følge med på kjøttbollene, sier Liv. Hva vil du fortelle meg? Jeg Ivar hakker, og klarer knapt å finne ordene. Jeg har møtt en annen kvinne Jeg forlater deg! Jeg gratulerer deg. og er så glad på dine vegne! sier Liv rolig. Du mener du gratulerer meg? Du er glad for meg? Ivar ser på henne med overrasket blikk. Han hadde ikke forestilt seg at Liv på dette tidspunktet hadde noe i tankene.
Ærlig talt, Anne, venninnen hans, blir stille et øyeblikk, som om hun frykter å si noe upassende. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan du klarte å gjøre dette, Liv! Det er jo helt utenfor alle grenser!
Hvorfor utenfor? spør Ivar. Morsomt eller vondt?
Det er som å se på et fjell, svarer Liv med et smil. Resultatet er det som teller. Mitt resultat er strålende jeg har fått det jeg ville!
Uansett, sier nabolagskvinnen med en tung stemme. Det vil komme negative konsekvenser
Ikke klag, du! bryter Liv inn. Når de oppstår, tar vi dem hånd om. Akkurat nå lever jeg i en periode med glede og ekte seier! Så ikke ødelegg den fine stunden min!
Nabolagskvinnen trekker på skuldrene, later som hun er fascinert av utsikten utenfor vinduet, og går sin vei.
***
Alt starter den kvelden da Ivar kommer hjem fra jobben i Oslo og, med en anstrengt latter, sier:
Vi må snakke
Liv kjenner knuten i magen. Hun har ventet lenge på at Ivar endelig skal ta seg sammen. Nå starter samtalen.
Si, sier hun, og snur på kjøttbollene hun har laget til middagen.
Kanskje du vil sette deg ned og høre meg riktig? spørrer Ivar, lett irritert. Eller skal jeg snakke med ryggen din?
Sett deg, kjære, svarer Liv rolig, nå vil Marius (sønnen) huske meg og begynne: mamma, dette, mamma, det. Så la oss ikke kaste bort tid. Hva vil du si?
Jeg, hakker Ivar, jeg har møtt en annen kvinne
Og så? sier Liv uten å snu seg fra gryta. Hva mer?
Slå av varmen på pannen! roper Ivar, frustrert. Hører du meg? Jeg elsker en annen kvinne!
Jeg hører, svarer Liv endelig, vendt mot ham. Jeg gratulerer deg.
Hva? Ivar er sjokkert. Han hadde sett for seg alt annet enn denne likegyldigheten og gratulasjonene.
Senk stemmen, du skremmer barna, sier Liv, fortsatt rolig, som om hun ikke er overrasket i det hele tatt.
Visste du? spør Ivar.
Nei, men jeg hadde en mistanke, nikker Liv. Jeg kunne ha sett deg komme hjem sent, snike deg med telefonen i lomma, eller flytte deg til et annet rom for å skjule en unnskyldning. Enhver person merker om han blir elsket eller ikke
Så hvorfor var du stille da du skjønte det? spør Ivar, nå roligere.
Vel, lirker Liv med et lurt blikk. Du ga meg forslaget, og det å rive familien i stykker er også ditt ansvar.
Hvorfor gjør du så?
Hvorfor da? Hvis du bare ville ha litt moro, ville du fortsatt holde på eventyrene dine. Når du har startet en samtale, har du allerede tatt en beslutning. Så ikke bekymre deg, si alt du vil
Ivar ser på sin kone og gjenkjenner henne ikke. Så mye ro, selvkontroll, selvrespekt. Han tror at han vil få en enkel tåre fra henne.
Jeg har et forslag, sier Liv og setter seg på krakken, stirrer intenst på ham.
Jeg har tenkt på dette Vi har boliglån, du vil knapt klare å betale det med barnebidraget
Skal vi ikke diskutere skilsmisse? sier Liv med en skarp tone Ivar ikke merker.
Hva skal vi diskutere? svarer han likegyldig. Det er klart du ikke vil tilgi meg.
Sånn er det, ler Liv, du kjenner meg jo som en sliten gammel bok
Så, Ivar fortsetter, uten å forstå ironien. Det blir best om du flytter inn i en ettromsleilighet, mens jeg blir her.
Hva med barna?
Barna? De blir med deg, naturligvis, svarer han.
Så jeg skal bo på atten kvadratmeter med to barn, mens du med din nye kjæreste får tre-romsleiligheten vår?
Ja, du kan ikke betale lånet. Jeg har betalt hele lånet selv, forklarer Ivar tryggende. Jeg betaler fortsatt.
Jeg må tenke, sier Liv og står opp. Hun går ut på balkongen.
Kom igjen, sier Ivar spottende. Hun tenker sikkert på hvordan er det egentlig med disse kvinnene?
Mens Liv står på balkongen, legger Ivar to kjøttboller i tallerkenen, varm potetmos fra multikokeren, og begynner å spise.
Han rekker ikke å bli ferdig.
Jeg er enig, sier Liv og går tilbake inn på kjøkkenet. Men kun på én betingelse.
På hvilken betingelse? ler Ivar med et slapt smil.
Du blir i leiligheten med din nye kjæreste og med vår sønn. Jeg og datteren flytter ut.
Hva? Ivars ansikt blir blekt, øynene skyter oppover. Du vil dele barna?!
Ja. Hva er så galt? svarer Liv rolig. Barna er felles, ansvaret er likt. La sønnen din, drømmen du har, bo med deg. Datteren vår kan bo med meg. Det er rettferdig, tror jeg.
Er du gal? Hvordan kan dere dele barna? De er ikke møbler!
Selvfølgelig, svarer Liv urokkelig. Jeg må bære dem hele livet, du skal slappe av. Ikke slik.
Jeg betaler barnebidrag! Jeg hjelper så godt jeg kan
Selvfølgelig. Du betaler meg, jeg betaler deg. Vi har gjort barna sammen, så vi skal oppdra dem sammen. Du vil ha sønnen, så ta med ham. Datteren er eldre, det blir enklere. Se, jeg er villig til å gå på kompromiss.
Nei, jeg visste du var merkelig, men dette er for mye! roper Ivar. Du vil bruke barna for å få hevn?
Slutt, Ivar. Du er ikke verdig til at jeg bruker deg som en brikke. Jeg vil bare at alt skal være rettferdig. Du får tre-romsleiligheten med lånet og sønnen. Jeg får ettromsleiligheten og datteren. Så må vi ha gjensidige barnebidrag. Bare da kan vi skille oss i minnelighet. Ellers kjemper jeg. Jeg gir ikke opp en eneste krone. Tenk på det et annet sted.
Ivar går bort, berører sin venninne, mor og søster. Alle i kor beroliger ham, sier at Liv bare bløffer. En normal mor ville aldri gi fra seg et barn for noen kvadratmeter. Så Ivar kan trygt godta. Tre dager senere tar Liv med seg barnet.
Den nye kjæresten hans, Kari, er i ekstase. En tre-romsleilighet i sentrum av Oslo! En slik gave kunne hun ikke engang drømme om. Kari glemmer at hun også får en fire år gammel gutt med leiligheten.
Et par dager senere sier Ivar til Liv at han aksepterer betingelsen.
Perfekt, svarer Liv, og insisterer på at Ivar skal levere skilsmissebegjæringen i morgen.
Hvorfor jeg? protesterer han.
Fordi du er mannen. Det er lettere for deg å betale alt.
Argumentet virker for Ivar, og han leverer skilsmissebegjæringen.
***
Det går tre måneder. Ivar flytter inn hos Kari, som nå bor i en leilighet i Grünerløkka. Liv forbereder flyttingen og svarer tålmodig på kritikk fra slekt og venner.
Ivar sprer nyheten om at Liv deler barna etter leiligheten og gir ham sønnen.
Hvordan våger du?
Hvilken mor er du?
Du har verken skam eller samvittighet!
Hvordan kan dere dele barn? Du har ingen sjel!
Liv hører alt dette, noen ganger svarer hun, noen ganger tier, noen ganger går hun bort for ikke å måtte svare.
Den tolv år gamle datteren, Ingrid, kaster en kommentar:
Jeg trodde du elsket oss
Liv ignorerer alle, venter tålmodig på skilsmissen.
Til slutt blir den avsagt.
Dommeren er overrasket:
Vil du la sønnen bo hos faren?
Ja, svarer Liv rolig. Ansvarsfordelingen er lik, og faren er ikke imot. Ikke sant, Ivar?
Ivar nikker.
Spørsmålet er løst, slik Liv foreslo. Ivar sukker lettet ut
Det er bare begynnelsen.
***
Liv pakker alt hun trenger, sammen med datteren. Hun lager en cheatsheet til Ivar: hva Marius liker, hva han ikke liker, hvilken barnehage han går i, navnet på barnehageassistenten, hvilke matvarer han er allergisk mot, hvilke TV-serier han ser, hvor legekontoret ligger, osv.
Når Ivar blar gjennom papiret, sukker han:
Du overdriver! Hvorfor trenger du dette? Vi klarer oss selv, ikke sant, lille venn? han løfter gutten opp og kaster ham lett i luften.
Marius ler av begeistring.
Det er på tide, avbryter Liv lekene, ring om du trenger noe.
Så snart de drar, ringer Ivar Kari:
Alt er klart! Kom!
Den kvelden legger Kari ut et innlegg på Facebook: «Nytt kapittel i livet!» med et bilde av dem og Ivar som bøyer seg over den lille guttens vugge.
***
Deretter begynner Ivars egentlige mareritt, og Liv må vise enorm tålmodighet.
Virkeligheten viser seg langt fra illusjonene.
Marius, dagen etter, nekter å spise maten Kari lager, vil ha moren sin, og vil ikke bo hos henne. Barnehagehåpet gjør Ivar stresset; gutten nekter å kle på seg, gjør protester, gråter hele veien og slår seg imot når assistenten prøver å ta ham med inn i gruppen. Ivar kommer stadig for sent på jobb.
Marius blir syk. Ivar vet ikke hva han skal gjøre. Omsorgen er vanskeligere enn han trodde.
Barnehagen krever at han henter barnet om kvelden, så han må dra tidlig fra jobben. Sjefen begynner å virke irritert.
Kari drar på en plutselig forretningsreise, forsvinner så helt og sender en SMS: «Jeg er ikke klar til å sette mitt liv under ditt barns fot.»
Mors hjelp til Ivar blir avvist med unnskyldning om helseproblemer.
Liv besøker kun én gang i uken, to timer om gangen. Når hun drar, protesterer Marius voldsomt.
Pengene til boliglånet holder, men Ivar innser at han må bruke mye mer på barnet enn han forventet.
Han glemmer fritiden. Irritasjon og tretthet tar over. Han får et skremmende inntrykk av at han ikke vil være sammen med sønnen.
Omtrent etter tre måneder ringer Ivar til den ekskjæresten:
Liv, vi må snakke, det er viktig.
Liv kommer over.
Hva er det som skjer? spør hun med litt medfølelse, mens hun ser den slitne mannen.
Jeg ber deg ta ham med deg, sier Ivar lavt, jeg klarer ikke mer.
Hva er galt?
Jeg er utslitt, Liv. Kari har forlatt meg.
Jeg forstår, Liv smiler svakt, men fortsetter: men
Liv, ingen men.
Hva mener du?
Flytt inn hos meg, alle bor sammen. Jeg drar.
Og du kommer da å kreve noe av meg?
Ingen krav, Liv. Vi ordner leiligheten på ditt navn.
Er det så vanskelig å ta seg av en fire år gammel gutt? ler Liv. Du sa jo at jeg ikke gjør noe.
Beklager. Jeg tenkte ikke på det Så, er du med?
Bare hvis alt blir ordnet juridisk.
Ivar ser på Liv lenge.
Jeg trodde du var så materialistisk.
Lærerne var flinke, svarer Liv med en spøk.
***
Ivar holder sitt ord. Han overfører leiligheten til Liv. Han betaler fortsatt lånet. Barnebidraget går til begge barna. Hver helg, med sjelden unntak, besøker han dem og tar med en bukett til sin ekskone som takk for at hun ga ham rom i sin ettromsleilighet og betalte kun strøm og vann.
Nå sympatiserer venner og slekt med Ivar og kaller Liv en kald mor som ikke har tatt vare på den lille gutten. Liv nyter sin seier, angrer på ingenting og tror ikke på noen negative følger.
