Vera Sergejevna, har du et øyeblikk? – En av hennes stedfortredere sto frossen på dørstokken til fabrikksjefens kontor.

Unni Elise, kan jeg komme inn? sto en av hennes nestledere fastfrosset på terskelen til kontoret til fabrikksjefen.
Ja, kom inn, Øyvind Haraldsen, svarte Unni Elise med profesjonell mine og nikk. Hvordan står det til i dag?
Hva mener du? Hvor da?
På avdelingen.
Åh, på avdelingen Der går alt fint. Men hvorfor spør du?
Hvorfor, sier du? Du kom vel hit for noe annet enn værmeldingen. Du har sikkert noe å si om jobben, gjør du ikke?
Jo, jeg må si deg noe svarte Haraldsen dystert, blikket i gulvet. Egentlig må jeg be deg om noe.
Be meg? Unni Elise så nøye på denne tilsynelatende dannede mannen, og ristet lett på hodet. Du, Øyvind Haraldsen Du har vært litt merkelig i det siste.
I det siste?
Ja. Du går rundt og ser så trykket ut. Som om noe forferdelig har skjedd hjemme. Er det alt i orden i familien?
Hvordan skal jeg si det sukket Haraldsen tungt. Om ikke lenge er det ikke det, hvis du ikke gir meg en attest.
En attest? Unni Elise stivnet. Jeg skjønner ikke. Hvilken attest snakker du om?
Jeg skjønner at det er rart, men Øyvind Haraldsen gjorde et lidende drag over ansiktet. Men det fins ingen annen utvei. Jeg trenger en attest fra deg. Til min kone.
Hva? Unni Elise kunne ikke skjule overraskelsen En attest til kona di? Hva slags?
En attest på at det aldri har vært noe mellom oss. Aldri og under noen omstendigheter.
Hvilket «noe» har det ikke vært?
Et nært forhold Han ble plutselig knallrød i kinnene. Som mellom mann og kvinne.
Har du gått fra forstanden? Unni Elise ble faktisk blek. Eller prøver du å gjøre narr av meg nå?
Desverre Alt står og faller på et slikt ark med din signatur og stempel. Hun har fått det for seg at vi ja, at vi er elskere.
Unni Elise ble sittende åpenmunnet et øyeblikk. Så spurte hun varsomt:
Er hun fra vettet? Å kreve en attest av ektemannen på at han Noe slikt har jeg aldri hørt om. Ikke en gang på film.
Jeg skjønner det så godt! stønnet Øyvind Haraldsen. Men hva kan jeg gjøre? Vi har jo barn sammen. Og hvis du ikke bekrefter at vi bare er sjef og nestleder, så søker hun om skilsmisse. Da drar hun med barna til mammaen sin i Tromsø. Og det er, vet du et annet verdenshjørne. Så vær så snill, skriv denne dumme attesten.
Hør her, Øyvind! Unni Elise kunne ikke tro at samtalen var virkelig. Hvordan fikk kona di den ideen? Hun og jeg har jo aldri engang møtt hverandre privat! Og jeg har aldri satt spor med leppestift på skjortene dine. Hvordan kan hun tro på sånt fjas?
Se her Haraldsen grov opp mobilen fra dresslommen, lette opp et bilde og viste det stille til Unni Elise. Det er dette bildet hun så. Etter det slo det liksom helt rundt for henne.
Hva da? Unni Elise så spørrende på bildet, hvor hele fabrikkadministrasjonen stod samlet. Jeg har det samme bildet. Det var fra den gangen vi fikk takkebrev fra kommunen.
Nettopp, sa Haraldsen tørt. Men vi står sammen, du og jeg. Og jeg la hånden på skulderen din.
Det måtte vi jo, ellers hadde ikke alle fått plass på bildet!
Riktig. Men nå ser du på hodet ditt? Kjersti mener at bare forelskede kvinner legger hodet slik mot mannens bryst.
Hæ?! Øynene til Unni Elise dundret av vantro. Hvilke forelskede kvinner? Ser ikke kona di forskjell på en blomsterbukett og et kyss? Jeg lente hodet noen centimeter fordi blomsterbuketten til Synnøve nesten skjulte ansiktet mitt.
Jeg har forklart og forklart. Men jo mer jeg forklarte, jo sikrere ble hun. Uten denne attesten er det kroken på døren for oss. Helt alvorlig.
Men man kan da ikke leve slik! utbrøt Unni Elise igjen. Er du virkelig så under tøffelen?
Ja, jeg er under tøffelen, hvisket mannen, lavt, men slik at hun hørte. For barnas skyld. Jeg klarer meg ikke uten dem. Sånn er det.
Eventyr på ville veier, mumlet Unni Elise, og rev løst et rent ark fra papirbunken. Ok Hvis du må ha denne attesten så får du diktere.
Mmm, nikket nestlederen. Skriv: Jeg, Unni Elise Nilsen, bekrefter at jeg ikke kan fordra min nestleder, Øyvind Haraldsen.
Unni Elise så forskrekket opp på ham, men han gav et beroligende tegn.
Jo da, skriv det. Kan ikke fordra. Og så legg til: «Og jeg misliker ham faktisk som mann.»
Hva mener du? Mislike som mann? Jeg kan ikke jobbe med en nestleder jeg hater!
Da skriver du: som mann. Og at du aldri ville gått til sengs med ham, ikke for alle pengene i Norge. Ikke for en million kroner. Skriv under, og sett på stempel. For sikkerhets skyld.
Stempelet er hos økonomisjefen, svarte Unni Elise automatisk, bladde gjennom den absurde teksten og grøsset.
Dette er jo galskap! Dette finnes ikke! utbrøt hun bestemt. Så brettet hun arket i to, rev det i stykker én gang, to ganger, tre ganger.
Hva gjør du?! utbrøt Haraldsen fortvilet. Det der var jo min redning!
Vet du hva, Øyvind Unni Elise smilte plutselig et underlig smil. Nå fikk jeg en idé. Du bør kanskje skille deg fra den Kjersti før ulykka er komplett.
Hva? Du tuller? Jeg kan ikke. Hun tar barna og forsvinner, det gjør hun.
Nei, det gjør hun ikke, smilte Unni Elise. Jeg har en god venn, en skikkelig dyktig advokat, som kan ordne så barna blir hos deg.
Men jeg
Og hvis det kniper, avbrøt hun ham skal jeg personlig hjelpe deg med ungene.
Du? Vil hjelpe meg? Personlig?
Ja visst. Du er en god nestleder, og nettopp derfor skal jeg sørge for at du får verdens beste barnevakt. Du blir superfornøyd.
Og Kjersti?
Kjersti kan reise til Tromsø til moren sin, eller hun kan komme hit til meg, så snakker vi ut. Skikkelig, ansikt til ansikt. Det gir mer mening enn noe vanvittig papirlapp med stempel.