Inger hastet hjemover med tunge handleposer i hendene.
Tankene hennes kretset kun rundt alt hun måtte rekke: lage middag, mate guttene, og hjelpe den yngste med leksene.
Allerede da hun nærmet seg blokka, la Inger merke til at en ambulanse sto parkert utenfor. Hjertet slo raskere mannen hennes, Eirik, hadde vært skrøpelig i det siste; tenk om det hadde skjedd noe?
Skal dere til leilighet femten? spurte hun sjåføren med skjelvende stemme.
Nei, vi skal til fjorten. Det er en eldre dame her som ikke er i form, svarte han.
Lettet pustet Inger ut. Så det var ikke dem. Det måtte være naboen, fru Nina Olsen. Også det trist, for Nina var helt alene og nærmet seg åtti.
Oi, hun har jo katten sin! Om hun blir med til sykehuset, må noen passe på pusen, tenkte Inger mens hun gikk oppover trappa.
Ved døra til Nina var det folksomt. Døren sto på vidt gap, en båre sto klar, og Eirik hjalp ambulansetjenesten å løfte ut den gamle damen.
Sjåføren kommer straks, da får vi det til sammen, sa redningsmannen.
Nina Olsen lyste opp da hun fikk øye på Inger:
Inger, de skal ta meg med til sykehuset. Jeg gir deg nøkkelen, se etter Mistra for meg, vær så snill. Kattematen står på kjøkkenet, doen er byttet, bare ta den en gang om dagen. Håper å være hjemme igjen til nyttår, smilte Nina og ga Inger nøkkelen.
Selvsagt, jeg skal passe på katten, bare bli frisk, svarte Inger medfølende og la hånden over Ninas.
Ligg rolig nå, strenge redningstjenesten. Nå har vi en hjelpende hånd til, la oss gå videre…
Vent litt, sa Nina. Inger, jeg har én ting til å be deg om. På kommoden i gangen ligger en lapp med et telefonnummer. Skulle det skje noe med meg, ring det nummeret det er min datter, Synnøve. Vi har ikke snakket på mange år etter en krangel…
Inger forsikret at alt nok ville gå bra. Da Nina var kjørt bort, tok hun lappen, sjekket at Mistra hadde det bra og låste døra.
Tenk at vi har bodd vegg i vegg så lenge uten at jeg visste at Nina har en datter, sa hun til Eirik etterpå.
Jeg har aldri sett besøk hos henne, svarte Eirik. Hva blir det til middag?
Inger trakk pusten og kastet seg over dagens gjøremål. Da guttene var fulle og i seng, kom hun på datteren til Nina, plukket fram den lille lappen og ble tenkende.
Klokka var mye, så å ringe føltes feil. Selv om hun skulle få kontakt med Synnøve, kom hun ikke inn på sykehuset nå uansett.
Neste dag, mens hun besøkte Mistra i leiligheten til Nina, ble Inger stående og gruble med katten på fanget. Skulle hun ringe Synnøve?
Til slutt tok hun mot til seg:
Hallo, er det Synnøve? Du kjenner meg ikke, men jeg er naboen til din mor. Hun ble sendt til sykehus i går. Kanskje du kan besøke henne?
Det interesserer meg ikke det grann. Den dama har ikke vært min mor på mange år, svarte Synnøve kaldt.
Kjære deg, er du virkelig så hard? Hva enn som har skjedd, Nina Olsen kan kanskje aldri komme hjem igjen… Og du vil ikke en gang se henne?
Dette angår ikke deg! svarte Synnøve bestemt.
Du er hjerteløs! Hadde jeg fått muligheten til å se min egen mor bare et øyeblikk til, ville jeg gitt halve livet mitt! Tro meg når alt er over, forstår du mye mer enn du tror. Jeg pleiet min syke mor i seks år, alt mulig skjedde. Ja, noen ganger var det nesten ikke til å holde ut å være omsorgsperson. Men nå, etter nesten ti år uten henne, skulle jeg ønske jeg fikk de ti årene til bare hun var her!
Med tårer i øynene la Inger på.
Ja, Mistra, hvis matmor ikke kommer hjem igjen, må du bli med oss. Håper du og vår Odin kommer overens, sa hun til katten. Jeg ringte sykehuset, men Nina Olsen er fortsatt kritisk
Nyttår nærmet seg. Inger og Eirik kom hjem fra butikken, han bar på en stor julegran.
Kan dere holde døra for oss? ropte Inger til to damer som var på vei inn i oppgangen.
Eirik, kom igjen!
Eirik hastet etter henne med treet.
Plutselig så Inger nøye på kvinnene som gikk inn. Så stivnet hun.
Men er det deg?! Nina Olsen, har du blitt utskrevet?
Ja, jeg overtalte dem og så ville jeg så gjerne feire nyttår hjemme. Møt min datter, Synnøve! strålte Nina.
Vi har allerede hilst over telefon, lo Synnøve.
Hele følget gikk sammen opp trappen, Synnøve holdt moren varsomt i armen, og hvisket seinere til Inger:
Takk for at du fikk meg til å åpne øynene. Kan jeg komme innom deg etterpå?
Selvfølgelig, svarte Inger forbauset.
En halvtime senere stod Synnøve på døra hjem til Inger og Eirik med kake i hånden. De drakk te, og Synnøve fortalte:
For ti år siden kranglet vi for noe tåpelig som jeg ikke engang husker. Hun var lærer, alltid skulle hun moralisere. Sist gang klikket jeg og det endte i taushet. Vi trente oss på å være hårsåre begge to. Først snakket vi ikke sammen på et år etterhvert bare på høytidsdager over telefonen. Jeg hadde visst sagt til henne at det var bedre om hun ikke var der, enn å høre mer kritikk.
Da du ringte, kjente jeg først lettelse. Men så sa du noe om din mor, og tanken slo meg: Når hun en dag går bort, forsvinner alt barndommen også. Da er det ingen igjen jeg kan kalle mamma, og jeg står alene i verden.
Synnøve fortalte at hun tenkte i to dager før hun la bort stoltheten og gikk til moren på sykehuset.
Du vil ikke tro det, men nesten med en gang hun så meg, ble hun bedre. Jeg skal aldri svikte henne igjen! Synnøve tok avskjed og gikk hjem til sin mor.
Hva sa du egentlig til henne? undret Eirik.
Sannheten. Bare sannheten kan åpne øynene til folk, svarte Inger stille. Du, kjære, ikke glem å ringe din egen mor i dag. Eller kanskje vi skal feire nyttår med henne? Nå har vi jo bare én mor vi deler på.
Og slik gikk det opp for dem hvor verdifull familien er og at det aldri er for sent å tilgi, for den kjærlighet og tilhørighet vi har, er den største rikdom vi får i livet.
