Varhild blir dømt av bygda samme dagen som magen plutselig buler ut under genseren. Førtito år gammel! Enke! For en skam!
Mannen hennes, Svend, har ligget på kirkegården i ti år allerede, og nå se på henne, plutselig venter hun barn.
Hvem er faren? hvisker kvinnene ved brønnen.
Hvem vet vel det? svarer de hverandre. Hun er så rolig og ordentlig men se hvor det bar hen! Hun har gått på skråplanet.
Jentene hennes er gifteklare, og moren springer rundt! Skam over henne!
Varhild ser ingen i øynene. Hun kommer fra posthuset, sleper på den tunge veska over skuldra, og ser bare ned i bakken. Munnen en tynn stripe.
Hadde hun visst hvordan det ville ende, ville hun kanskje latt være. Men hvordan kunne hun la være, når ens egen blod og barn gråter seg til søvn?
Alt begynte ikke egentlig med Varhild, men med datteren hennes, Maren.
Maren var ikke ei vanlig jente hun var som et bilde fra et postkort. En kopi av avdøde faren, Svend. Han var bygdas kjekkeste, lys i håret og blåøyne. Akkurat sånn ble også Maren.
Hele bygda la merke til henne. Den yngre, Kristi, hadde morets mørke trekk: mørkt hår, brune øyne, alvorlig og stille.
Varhild elsket begge jentene høyt. Hun slet seg ut for dem, alene etter Svends død. To jobber: postbud på dagen, vasket fjøs om kvelden. Alt for dem, for sine kjære.
Dere, jenter, må få dere utdanning! sa hun. Jeg vil ikke dere skal leve livet deres i gjørme som jeg, drassende rundt på denne tunge veska. Dere må til byen, ut i verden!
Maren dro til Oslo som en lek. Kom inn på handelshøyskolen der. Hun ble fort populær.
Hun sendte bilder: på restaurant, i motekjole. Og så hadde hun fått seg kjæreste, ikke hvem som helst sønnen til en direktør. «Mamma, han har lovet meg en pels!» skrev hun.
Varhild gledet seg. Kristi derimot gikk tause rundt, ble igjen etter videregående og begynte som hjelpepleier på sykehuset. Hun ville bli sykepleier, men pengene strakk ikke til.
All enkepensjon og det Varhild tjente, gikk til Maren og hennes «byliv.»
***
Men den sommeren kommer Maren hjem. Ikke som før pratsom, pyntet, med gaver. Men stille, nesten grønn i ansiktet.
To dager kom hun ikke ut fra rommet, på den tredje finner Varhild henne i senga, hodet gravd ned i puta, tårene renner.
Mamma mamma jeg er ødelagt
Så forteller hun alt. Forloveden, «den perfekte,» brukte henne og dumpa henne. Nå er hun fire måneder på vei.
For sent å fjerne barnet, mamma! hulker Maren. Hva gjør jeg nå? Han vil ikke ha meg!
Han sa hvis jeg føder får jeg ikke ei krone! Og jeg blir kastet ut av skolen! Livet mitt er ødelagt!
Varhild setter seg stum. Som om lynet har slått ned.
Du hvordan kunne du, jenta mi?
Hva hjelper det nå?! skriker Maren. Hva skal jeg gjøre? Sette bort barnet? Kaste det fra meg?
Varhild kjenner hjertet nesten stopper. Barnebarnet sitt på barnehjem?
Den natta får ikke Varhild sove. Hun går hvileløst rundt i huset som en skygge. Ved daggry setter hun seg på Marens seng.
Sånn skal det bli, sier hun bestemt. Jeg bærer det fram.
Mamma! Hvordan?! utbryter Maren. Alle kommer til å vite! Blir jo bare skam!
Ingen får vite, sier Varhild og skjærer av. Vi sier det er mitt.
Maren tror ikke sine egne ører.
Ditt? Mamma, du skjønner hva du sier? Du er førtito!
Mitt! sier Varhild igjen. Jeg reiser til tante på Nordmøre, later som jeg hjelper henne. Føder der, bor der en stund. Du reiser tilbake til Oslo, fortsetter studiene dine.
Kristi, som sover bak den tynne veggen, får med seg alt. Hun biter i puta, tårene siler. Hun syns synd på moren. Og er helt skuffet over søsteren.
***
En måned etter drar Varhild. Bygda sladrer, men glemmer det igjen. Et halvt år senere kommer hun hjem igjen. Ikke alene. Med en liten blå pose på armen.
Kristi, sier hun til den bleke datteren, hils på broren din Mikkel.
Bygda gisper. Så den «stille» Varhild likevel! Enka!
Fra hvem, da? hviskes det igjen. Ordføreren?
Nei, han er for gammel. Sikkert agronomen han er kjekk og alene!
Varhild svarer aldri. Hun bærer sladderet uten å mukke. Livet blir tungt. Mikkel vokser, men er viljesterk og roper mye. Varhild er utslitt.
Brevet, fjøset, og nå netter med gråt. Kristi hjelper så godt hun kan, vasker klær, vugger «broren» i taushet men i hjertet koker det.
Maren skriver fra byen. «Mamma, hvordan har dere det? Jeg savner dere! Har lite penger nå, men skal snart sende!»
Det kom en tusenlapp og et par trange jeans til Kristi, minst to størrelser for små.
Varhild står på. Kristi er alltid ved hennes side. Men livet til Kristi går i dass guttene vil ikke ha en datter med «slikt medgift,» ei mor med rykte, en «bror» av usikker opprinnelse.
Mamma, sier Kristi, da hun har blitt tjuefem skal vi ikke bare fortelle?
Slutt med det, sier Varhild redd. Det går ikke! Vi ødelegger Marens liv! Hun er gift nå. Med en flott mann.
Maren har «klart seg.» Ble ferdig med studiet, giftet seg med en næringslivsmann. Flyttet til hovedstaden.
Hun sender bilder: i Egypt, i Tyrkia. Glitter og stas. Om «broren» spør hun ikke. Varhild skriver: «Mikkel har begynt på skolen. Flink gutt.»
Maren sender dyre leker men ubrukelige i bygda.
Årene går fort. Mikkel er nå atten.
Han har vokst høy, blåøyne, akkurat som Maren. Blid, arbeidsom. Dyrker Varhild («mor») og har et nært forhold til Kristi også.
Kristi har funnet sin plass, er blitt oversykepleier på sykehuset i byen.
Gammeljomfru, sier folk bak ryggen hennes. Hun har gitt opp kjærligheten. Livet hennes er moren og Mikkel.
Mikkel fullfører videregående med toppkarakterer.
Mamma! Jeg drar til Oslo! Skal søke der! erklærer han.
Varhild får vondt i hjertet. Oslo Der er jo Maren.
Kanskje heller her i fylket? foreslår hun forsiktig.
Mamma da! Jeg må komme meg opp og frem! sier Mikkel og smiler. Jeg skal vise dere to! Dere skal bo i palass!
Samme dagen han har tatt siste eksamen, ruller en skinnende svart BMW inn på tunet.
Ut stiger Maren. Varhild gisper. Kristi blir stående på trappa med et kjøkkenhåndkle i hånden.
Maren nærmer seg førti, men ser ut som et moteblad. Tynn, dyr drakt, masse gullsmykker.
Mamma! Kristi! Hei! synger hun, gir Varhild et kyss på kinnet. Og hvor er
Hun får øye på Mikkel. Han kommer med en fille i hånda har vært i uthuset.
Maren stivner til. Stirrer lenge, så renner tårene.
Hei, sier Mikkel høflig. Du er Maren? Søster?
Søster gjentar Maren matt. Mamma, vi må snakke.
De setter seg inne.
Mamma Jeg har alt. Hus, penger, ektemann Men ingen barn.
Hun begynner å gråte, maskaraen renner.
Vi har prøvd alt. Prøvrør, leger Ingenting virker. Mannen min er sint. Jeg orker snart ikke mer.
Hvorfor har du kommet, Maren? spør Kristi stille.
Maren løfter blikket.
Jeg for å hente sønnen min.
Er du sprø? Hvilken sønn?
Ikke rop på meg, mamma! protesterer Maren. Han er min! Jeg fødte ham! Jeg kan gi ham alt! Han kan komme inn på hvilken skole han vil! Vi kjøper ham leilighet i Oslo! Mannen min vet alt jeg har fortalt ham!
Har du fortalt om oss? roper Varhild. Sa du hvordan de snakket om meg i bygda? Hva Kristi har
Hva har vel Kristi! sier Maren avvisende. Hun ble sittende på landet, blir der også! Men Mikkel han fortjener sjansen! Mamma, du reddet livet mitt da jeg er takknemlig! Nå gir du meg sønnen min!
Han er ingen ting å byttes på! bryter Varhild ut. Han er min! Jeg har våket for ham, oppdratt ham, elsket ham!
Da kommer Mikkel inn. Han har hørt alt. Står i døra, kritthvit.
Mamma? Kristi? Hva hva handler dette om? Sønnen?
Mikkel! Gutten min! Jeg er din mor! Forstår du? Din biologiske!
Mikkel ser på henne som på et spøkelse. Ser så på Varhild.
Mamma er det sant?
Varhild skjuler ansiktet og bryter sammen. Da eksploderer det i Kristi.
Den alltid stillferdige Kristi går bort til Maren og slår henne hardt, så hun segner mot veggen.
Din din egoist! roper Kristi, og i det brølet er alle de atten årene av forakt, tapt liv, all sorgen for moren. Mor? Hva slags mor er du?
Du forlot ham som en kattunge! Visste du at moren vår ble pekt på overalt for din skyld? At jeg ble alene uten mann, uten barn bare for din synd? Og så kommer du nå og skal ta ham?
Kristi, la vær! hvisker Varhild.
Nei, mamma! Nå er det nok! Nu skal sannheten ut! Kristi snur seg til Mikkel. Ja! Dette er din mor! Som tvang deg på min mor for å leve sitt eget liv i byen!
Og hun der, sier hun og peker på Varhild, det er din bestemor! Hun har ofret hele sitt liv for dere begge!
Mikkel sier ikke et ord. Men så går han bort til gråtende Varhild, kneler og omfavner henne.
Mamma hvisker han. Min kjære mamma.
Så ser han opp på Maren, som glir ned langs veggen.
Jeg har ingen mor i Oslo, sier han rolig men fast. Jeg har én mor. Og én søster.
Han reiser seg, tar Kristi i hånden.
Og du tante du må dra nå.
Mikkel! Gutten min! hyler Maren. Jeg kan gi deg alt!
Jeg har alt jeg trenger, sier Mikkel. Jeg har den beste familien. Og du du har ingenting.
***
Maren reiser samme kveld. Mannen hennes, som fulgte alt fra bilen, gikk aldri ut av den.
Ryktene går et år senere forlater han henne, finner seg ei ny kvinne som gir ham barn. Maren blir igjen alene, med sine penger og sitt utseende.
Mikkel reiser ikke til Oslo. Han søker ingeniørutdanning i fylket.
Jeg trengs her, mamma. Vi må bygge nytt hus.
Og Kristi? Hun blomstrer opp etter det brølet. Lever på nytt, nesten som om hun blir født på nytt, i en alder av trettiåtte.
Selv agronomen, han de gamle kjerringene sladret om, begynner å se på henne. Kjekk kar, enkemann.
Varhild ser på dem alle og gråter endelig av lykke. Skam finnes, ja. Men et morshjerte bærer alt.
