Da mannen min søkte om skilsmisse, måtte jeg og barna flytte hjem til foreldrene mine. Jeg klarte ikke å stå på egne bein alene jeg måtte både jobbe og ta vare på barna. Den gang var eldstemann tre år, og yngste bare to.
Jeg tok opp et boliglån og begynte livet på nytt. Til å begynne med hilste jeg bare kort til naboene, jeg kjente ingen.
Så krysset veiene mine med en mann i nabolaget. Han hadde en sønn. Av og til så jeg naboen sammen med en dame, så jeg var overbevist om at han var gift. Uansett, jeg syntes han var tiltrekkende. Han var pen å se på, men jeg hadde ingen tanker om å innlede forhold til en «gift mann».
En dag hjalp han meg å fikse en dryppende vannkran. Jeg tilbød ham kaffe. Under samtalen forstod jeg at kvinnen kun var barnepike, ikke kone. Han klarte aldri å finne en ordentlig barnevakt, og hadde hatt uflaks. Kona hans hadde gått bort året før, og han hadde ingen annen familie. Da tenkte jeg at kanskje det kunne være noe mellom oss likevel.
Vi begynte å prate, ringte noen ganger, tok oss små turer sammen med barna. En dag stakk han innom mens foreldrene mine var på besøk.
Kan du være så snill å passe på sønnen min? Barnehagen er stengt på grunn av sykdom, og jeg må på jobb. Barnepiken er syk, sa han.
Klart det, ingen problem, svarte jeg.
Han kom med en hel pose med klær, mat og «instruksjoner» om stell av gutten. Han sa han skulle ringe men jeg ante ikke at han kom til å ringe hver halvtime for rapport. Hva hadde jeg gitt gutten å spise, hvilke klær hadde jeg tatt på ham, hvor mange turer hadde vi vært ute på …
Da han hentet sønnen sin igjen, ble han opprørt over at gutten hadde rød skjorte når instruksjonen sa blå. Istedenfor å takke, kom det bare klager. Før han gikk sa han:
Jeg kommer med ham i morgen også, er det greit?
Jeg sa ikke nei, selv om jeg hadde mye å gjøre. Men en dag havnet jeg selv på sykehuset. Naboen ringte og skjelte meg ut da jeg ikke hadde åpnet når han kom på døra. Jeg forklarte at jeg var innlagt, han la bare på.
Etter en stund tilbød han seg å passe barna mine, men jeg måtte takke nei fordi jeg måtte jobbe. Fra den dagen sluttet han å ringe og å komme. Når vi møttes i oppgangen, vekslet vi bare et kort nikk. Jeg hadde håpet han var mannen for meg, men han brukte meg bare. Kanskje jeg en dag møter en som fyller hele verden min.
