Du, må bare fortelle deg en litt creepy historie som skjedde med meg for noen år siden du vet jo jeg bodde lenge hos svigermor i Oslo etter at mannen min forsvant. Han gikk jo bare ut en kveld for å handle, og kom aldri tilbake. Vi hadde bodd sammen med henne og ungene i nesten fem år da.
Dagen etter gikk jeg til politiet for å melde ham savnet, men de sa selvfølgelig at jeg måtte vente i tre dager før de kunne gjøre noe. Jeg fikk nå levert inn den papirbunken…
Og så gikk tida tre år, faktisk. Hver dag håpte jeg på at døra skulle åpnes og at han bare kom tilbake som om ingenting hadde skjedd. Men du husker sikkert hvordan det var med svigermor, hun likte meg aldri, og etter at vi ble alene sammen, var det som om hun bare mistet all bakkekontakt. Hun begynte å fortelle naboene at sønnen hennes var drept av noen kjærester av meg og dumpet i Maridalsvannet! Altså, helt vilt.
Jeg tålte det, håpet hun skulle roe seg og slutte å spre sånt tøv. Men nei. Du skjønner, ungene og jeg levde jo nærmest under konstant press hjemme. Og det ble bare verre hun fant alltid noe å klage på: jeg måtte plassere koppen der, ikke her, eller så var det at jeg ikke la skjea på riktig plass. Jeg holdt ut lenge, men til slutt begynte jeg å lete etter leilighet.
Men vet du hva? Hun saboterte alt! Fantes det en bra leilighet på tredje etasje, klaget hun på trappa, fikk vi tilbud på første, ville hun ikke ha bråk fra ungdommen under vinduet, andre etasje var visst altfor langt unna nærbutikken. Til slutt dukket det opp en leilighet i blokka rett over gata, andre etasje, kort vei til alt men da ville hun ikke fordi hun kunne se vinduene til den gamle leiligheten, «der sønnen hennes forsvant». Hun gjorde alt for å gjøre livet mitt surt.
Slik endte det med at jeg, bare for å få litt fred, flyttet inn med ungene mine i en leilighet fra 50-tallet på første etasje, klint inntil den gamle kirkegården ute i utkanten av byen. Vi avsluttet forholdet som verste fiender, og jeg skjønte at det var ikke bare meg hun ikke likte, det gikk nok ut over barnebarna også, for hun brydde seg ikke om at de måtte se begravelsesfølger og høre kirkeklokkene ringe hver dag. Og tenk: ikke engang en lekeplass foran blokka, bare graver og steiner.
Men det var ikke stort å gjøre. Jeg måtte bare ta i bruk det jeg hadde. Første dag kjøpte jeg mørke, tunge gardiner null interesse av å stirre på likbilene som kom og gikk. Da gardinene kom opp, føltes det som å bo i en kjeller uten sollys men det fikk bare være.
Måneden gikk, og en kveld sto jeg på kjøkkenet og lagde grøt. Plutselig hørte jeg et brak i oppgangen løp ut, og der lå naboen min på trappa og grein, hun hadde tråkket over og matvarene lå strødd. Jeg hjalp henne inn, samlet matvarene og tilbød å ringe legevakt, men hun bare ristet på hodet og begynte å gråte igjen. Da sa hun: «Dette stedet er forbanna! Jeg tror alle som bor ved kirkegården får bare ulykker og elendighet!» Jeg prøvde å trøste, sa at hun overdriver nå, og at vi hadde bodd der en måned uten større kriser bortsett fra at det altså er spesielt å høre på gravmarsjer hver eneste dag.
Hun så bare på meg og sa: «Jeg skal ikke si noe. Du skjønner det nok selv, før eller siden.» Og vet du, etter det begynte alt å rase for oss også.
Først mistet sønnen min en manual på foten og måtte gipse leggen, så fikk datteren min skikkelig vondt i magen og endte på Ullevål med en betennelse. Men det verste kom en uke etter: Midt på natta våknet jeg av en skrapelyd mot vinduet. Klokka var akkurat to. Jeg følte meg nesten dratt mot vinduet, trakk forsiktig bort gardina, og fikk sjokk. En dame, omtrent på min egen alder, sto rett utenfor. Ansiktet hennes var blålig i månelyset og så nesten ut som noe du ser på dødsmaske. Hun sto der og gliste ekkelt, og jeg sto som frosset, klarte ikke skrike eller røre meg. Hun snudde seg bare stille og begynte å gå mot gravplassen. Jeg stirret etter henne til hun forsvant bak porten. Etter det sov jeg ikke et sekund før sola sto opp.
Dagen etter var jeg helt ute av balanse. Jeg turte ikke engang si det til noen, var sikker på at alle ville tro jeg var gal. Jeg prøvde å rasjonalisere kanskje det var svigermor som hadde hyret noen for å skremme livet av meg, eller en eller annen begravelsesagent som ville kjøpe leiligheten min billig.
Men ting fortsatte å gå skjevt. To dager etter fikk jeg beskjed på jobben jeg måtte gå, til tross for at jeg hadde småbarn. Jeg fikk valget mellom å si opp selv eller få sparken. Jeg valgte å bare gå frivillig.
Så, da jeg fikk sluttoppgjøret, forsvant det siste jeg hadde av penger på bussen hjem lommeboka var røsket ut av veska. Jeg holdt på å gå helt fra konseptene. Tok ut gifteringene, så på dem en siste gang og gikk ned på et gullsmedkontor. Det de ga meg i kroner, var bare småpenger. Da jeg så en fyr på gata med en pappskilt; «KJØPER GULL», tenkte jeg at jeg kan prøve lykken og tjene litt ekstra. Han tilbød meg litt mer enn gullsmeden, og jeg nappa til hver krone teller jo.
Så du tror nesten ikke det er sant! kom det en gutt løpende forbi, han mistet en pakke rett foran meg. Jeg ropte etter ham, men han forsvant rundt hjørnet. Jeg plukket den opp, åpnet, og der lå det en bunke med femhundrelapper. Akkurat da kom det ei norsk romkvinne hun grabbet til seg halvparten og sa høyt: «Vi fant pengene sammen vi! Dette deler vi, ikke noe å gå til politiet med, de stikker det bare i lomma selv!» Og forsvant. Jeg, dum som jeg var, la resten i lomma, glad for noen skarve tusenlapper. Men da jeg rundet neste hjørne, sto gutten der sammen med en diger, skallet fyr med balltre. De mente jeg hadde stjålet pengene og ville ha alt tilbake. Prøvde å forklare om romkvinnen, men de hørte ikke på det øret vips var jeg robbet for alt, både pengene fra ringene og resten.
Da gikk jeg rett hjem, knust. Jeg gråt så mye at jeg nesten ikke husker hvordan jeg kom meg i seng. Og det slo meg hva naboen hadde sagt om at denne blokka bare bringer uflaks. Jeg har aldri hatt det så tungt.
Naturligvis våknet jeg samme natt, det var skrapelyder igjen på vinduet. Jeg var livredd, men beina mine gikk liksom av seg selv bort til vinduet. Jeg åpnet gardinen og der sto dama igjen, så død og blå i fjeset, og vi bare stirret på hverandre. Vet ikke hvor lenge vi ble stående slik før hun snudde og gikk tilbake til kirkegården. Jeg sank sammen på gulvet og ble sittende der til det ble lyst.
Neste dag banket naboen på hun kom med fellesregningen og så at jeg var helt på felgen. Hun tilbød seg å betale for meg denne gangen. Det ble liksom for mye, alt bare strømmet ut av meg om svigermoren min, ungene, mannen min, jobben, penger… Hun trakk meg bare inn i en god klem, og jeg knakk sammen.
Da jeg fikk summet meg litt, turte jeg faktisk fortelle henne om natta og spøkelset. Hun nikket bare og sa: «Kle på deg, så skal jeg vise deg noe.»
Vi gikk ut på kirkegården, gjennom gress og grus, og bort til en grav. Naboen pekte på bildet på steinen det var dama fra vinduet! «Er det henne?» spurte hun. Jeg bare nikket, hjertebank.
På vei hjem fortalte hun meg at hun selv hadde sett dette spøkelset for noen år siden, og i etterkant hadde sønnen hennes dødd, mannen stakk, og hun ble syk. Livet raste sammen for henne også etter å ha sett denne dama.
Noen dager gikk jeg så ikke mer til spøkelset. Men jeg fikk en sånn uro inni meg, en trang til å gå til den graven og stelle der. Til slutt klarte jeg ikke dy meg lenger og gikk dit på dagtid. Det var sol og lyst, så jeg var ikke så redd. Jeg renset rundt graven, fjernet ugress og blader, og kikket til slutt lenge på bildet. På dagen så hun nesten vakker ut ingenting skremmende. Lyst hår, milde trekk, et visst vemod over seg.
Jeg skulle så gjerne spurt: «Hva vil du meg egentlig? Har jeg gjort deg noe?» Plutselig bare strømmet alt ut jeg fortalte høyt om hvor tungt jeg hadde det. Hvis noen hadde sett meg, hadde de trodd jeg var splitter pine gal der jeg sto og snakket til en grav.
Men det var som om alt ble litt lettere innvendig jo mer jeg snakket. Før jeg gikk sa jeg: «Farvel, som til en gammel venn.» Hennes ulykke var at hun døde altfor tidlig. Min ulykke var at jeg hadde sluttet å kjempe.
Samme natt hadde jeg en utrolig drøm. Hun Anita sto det jo på steinen kom inn på rommet mitt, levende og vakker. Satt på senga mi og sa med mild stemme: «Hør på meg! Du har ikke gjort noe galt. Du skal gjøre akkurat som jeg sier, så skal alt ordne seg. Mannen din skyldte bort alt på spillekort og ble tatt av folk han skyldte penger han vil aldri komme tilbake, verken du eller barna kommer til å se ham igjen. Men du må selge leiligheta di til byrået og finne et nytt hjem et annet sted, jeg skal hjelpe deg. Du får en ny mann, og han vil elske barna som sine egne. Farvel.»
Jeg våknet med hjertet i halsen, men følte meg mye lettere. Drømmen var så ekte kjente lukt av jord, kjolen hennes, stemmen, alt.
Tre dager etter ringte begravelsesbyrået på og tilbød å kjøpe leiligheten under markedspris akkurat som hun hadde sagt. Jeg takket ja og fikk kjøpt oss en liten, men fin leilighet på Grünerløkka, for nesten akkurat det samme beløpet. Og vet du hva, nå er livet vårt snudd på hodet til det bedre. Og jeg møtte faktisk en god mann, som har tatt ungene til seg som sine egne!
Alt ble akkurat slik Anita sa. Og jeg glemmer henne aldri.
