Vennene til vennene mine kom på ferie til oss: Jeg angrer på at jeg ikke sa «nei».
I fjor ringte min gamle venninne, Kari, og tryglet meg om å ta imot hennes nærmeste venner i en uke. De ville ha litt ro ved havet i vår lille kystby, Ålesund. Det føltes pinlig å avslå, så jeg nikket, men jeg la først fram vilkårene:
Turistsesongen er i full blomst, så jeg kan ikke gi rommene gratis. På den andre siden blir jeg ukomfortabel om jeg tar betalt av dine venner.
Kari svarte med et smil:
Kjære, de betaler. Penger er ingen hindring, de er bare redde for svindlere som krever forskudd og så holder dem utenfor eller kaster dem ut midt i oppholdet.
Jeg lot meg friste. Hadde jeg visst hvor dyrt det skulle bli, hadde jeg sagt nei. Jeg ga dem en god rabatt omtrent halv pris for rommet.
Den dagen kom de. I stedet for den lovede familien med en ti år gammel gutt, ankom en tenåringsjente, Solveig, sammen med dem. Det var bare bekjente, men rommet for tre ble litt trangt.
Møtet var varmt. Jeg prøvde å lage en god middag, og etter maten viste jeg dem de gamle trehusene og havnen i Ålesund. Med et ønske om alt godt, gikk jeg tilbake til mine egne gjøremål.
Neste dag skjøt gjestens sønn, Eirik, en vannpistol mot TVen som sto på nattbordet. Foreldrene var i rommet, men det stoppet ikke den lekne gutten. De ba om unnskyldning og lovte å betale for reparasjonen, men TVen var allerede ødelagt og ventet fortsatt på service. Jeg hentet en ny skjerm fra rommet ved siden. Hva skal de finne på om kvelden?
Senere brente den unge jenta seg på en vannkoker fordi hun hadde glemt å helle vann i den. Deretter begynte de å omorganisere møblene i det lille rommet, og to ben brakk ett på nattbordet, ett på spisebordet. De lo og sa: «Hehe, så mange møbler! Vi tapet bordet med teip, og vi legger noe under nattbordet ingenting stort.»
Klimakset var en høylytt fest som varte til andre daggry, med slurvete rop og skrik. Da jeg klokken elleve ba om å dempe musikken, fikk jeg svar:
Vi slapper av for pengene våre. Lydnivået ble senket etter den andre påminnelsen.
Det var meningsløst å krangle med de berusede, så jeg ventet til neste dag. Jeg snakket rolig med paret og sa at slik oppførsel var uakseptabel. Ikke bare de var på ferie jeg ba dem også passe på husholdningsapparatene.
De trakk på skuldrene og svarte:
Vi betalte likevel.
Jeg hevet stemmen:
Takk for at du er en venns venn, ellers ville dere ikke vært her!
Etter mine ord ble de mer beskjedne, og apparatene sluttet å gå i stykker. Vennskapet vårt døde der.
Til slutt sluttet vi å snakke med hverandre. Likevel tok de med seg gaver og suvenirer jeg hadde gjort klar, og to store badehåndklær og et frottérlaken forsvant fra rommet.
Kari og jeg hadde vært venner gjennom hele videregående, helt til hun giftet seg og flyttet til Bergen. Hun beskrev sine venner som hyggelige og veloppdragne. Hvis det hadde vært sant, ville de kommet hvert sommer.
Det endte som det endte. Kari var stille en stund, men en dag hintet hun i en samtale at ferien ikke hadde gledet dem:
De sa at jeg stadig pekte på dem og ødela stemningen, selv om de hadde betalt mye penger!
Det er trist, men for de pengene jeg fikk kan jeg ikke engang kjøpe en ny TV, vannkoker, bord, nattbord, sengetøy eller håndklær. I tillegg har mine nerver blitt slitt, og andre gjesters misnøye påvirker omdømmet vårt. Neste år kan feriegjester velge et annet sted.
Likevel har jeg fått enorm erfaring, og nå vet jeg sikkert at noen ganger er det best å si «nei».
