Vennenes venner kom på besøk i vår lille kystby: Jeg angrer på at jeg ikke sa «nei».
I fjor ringte min gamle venninne, Kari, og ba meg innkvartere hennes nærmeste venner i en uke. De hadde tenkt å slappe av ved havet i den lille bygda vår, Lysøya. Jeg følte meg ukomfortabel med å avslå, så jeg nikket. Før jeg ga mitt samtykke, forklarte jeg:
Sesongen er i full blomst, så jeg kan ikke gi dem romet gratis. På den andre siden ville jeg bli urolig om jeg tok betalt av vennene dine.
Kari svarte med et smil:
Kjære, de betaler. Penger er ingen hindring, men de er redde for svindlere som tar forhåndsbetaling og så nekter å slippe inn leierne eller kaster dem ut midt i oppholdet.
Jeg falt for det. Hadde jeg visst hvor dyrt dette skulle bli, hadde jeg aldri sagt ja. Jeg følte meg litt urolig, så jeg ga dem en god rabatt omtrent halv pris for rommet.
Den første dagen ankom de, men i stedet for den lovede familien med en ti år gammel gutt, kom også en tenåringsjente, Åshild. Det var greit, de var jo bekjente, men de så ikke så komfortable ut i det trippelrommet.
Møtet var hjertelig. Jeg prøvde å lage et smakfullt måltid, og etter middagen viste jeg dem de gamle trehusene og den knirkende fyrtårnet i byen. Deretter dro jeg tilbake til mine egne gjøremål.
På andre dag skjøt sønnen til gjestene, Jonas, med en vannpistol på TVen som sto på skråplan. Foreldrene var i rommet, men det stoppet ikke den lille hyen. De ba om unnskyldning og lovte å betale for reparasjonen, men TVen forble knust den ventet fortsatt på en reparatør. Jeg ga dem i stedet en ny TV fra naboleiligheten. Hva skal dere finne på i kveld?
Senere glemte den tenåringsjenta Åshild å fylle opp vannkjelen, så den brant. Da de begynte å omorganisere den lille rommet det var for trangt knuste de to ben på møblene: ett på nattbordet, ett på bordet. For dem var det bare en spøk. Hehe, så mange møbler! Vi pakker bordbenet inn i tape, så er alt i orden. Under nattbordet legger vi noe ingenting viktig.
Klimakset ble en høylytt fest som fortsatte til andre daggry, med sløret jubel og skrik. Klokken elleve ba jeg om å dempe musikken, og svaret jeg fikk var:
Vi slapper av, for pengene våre. Det stemte, lyden ble dempet etter en liten påminnelse.
Det var meningsløst å krangle med de berusede, så jeg ventet til morgenen. Neste dag snakket jeg oppriktig med paret og sa at deres oppførsel var uakseptabel. Ikke bare de var her på ferie. Jeg ba dem også være forsiktige med husholdningsapparatene.
De trakk på skuldrene med misnøye:
Vi har betalt penger.
Jeg ble opphisset:
Takk for at du tilbringer ferien her som en venns venn, ellers ville dere ikke vært her i det hele tatt!
Etter mine ord ble gjestene mer beskjedne, og apparatene sluttet å gå i stykker. Bare vennskapet ble ødelagt.
Vi sluttet å snakke med hverandre. Det hindret dem ikke fra å ta med seg gaver og suvenirer jeg hadde forberedt til dem og vår felles venninne. Samtidig forsvant to store håndklær og et frottéløfte fra rommet.
Jeg må innrømme at de er de beste vennene til Kari. Vi hadde vært venner gjennom hele videregående, helt til hun giftet seg og flyttet til en annen by. Hun beskrev sine venner som hyggelige og veloppdragne mennesker. Om det var sant, kunne de ha kommet på ferie hos oss hvert år.
Det endte som det endte. Kari var stille lenge, men en dag i en samtale ga hun uttrykk for at ferien ikke hadde falt i smak:
De sa at jeg stadig kjeppet på dem og ødela stemningen, til tross for at de betalte mye penger!
Det gjør meg trist, men for de pengene de betalte, kan jeg ikke engang kjøpe en ny TV, en ny vannkoker, et bord, et nattbord, sengetøy eller håndklær. I tillegg har jeg blitt sliten, andre gjester er misfornøyde, og omdømmet vårt lider. Neste år kan reisende velge et annet reisemål.
Likevel har jeg fått enorm erfaring, og nå vet jeg sikkert at noen ganger er det best bare å si «nei».
