Det hele startet som en helt vanlig sommerferieplanlegging. Jeg og kona, vår trofaste SUV, en rute på over tusen kilometer én vei og den herlige spenningen før avreise. Vi har alltid elsket bilturer nettopp fordi det gir frihetsfølelse vi styrer tempoet selv, stopper hvor og når vi vil, og kan ta avstikkere om vi føler for det. Ingen tog med faste rutetider, ingen gråtende barn i nabokupeen og ingen kansellerte flyavganger.
Men denne gangen gjorde vi en fatal feil vi betrodde oss til feil folk om planene våre.
Det var på en av de sedvanlige sammenkomstene, hvor en broket gjeng hadde samlet seg rundt bordet, at jeg litt uforsiktig fortalte at vi skulle kjøre sørover om et par uker. Med egen bil.
Oi! Når da? spurte paret på andre siden av bordet umiddelbart.
Det var Per og Ingrid. Vi var ikke spesielt nære, kanskje traff vi hverandre på fest et par ganger i året.
Vi kjører fra Oslo den femtende, svarte jeg, uten å ane hvor dette bar.
Men det passer jo perfekt for oss! utbrøt Per. Vi har ferie fra sekstende, hadde tenkt å ta toget, men det er bare seter rett ved doen ledig. Kan vi sitte på med dere? Vi deler bensinpenger og alt dessuten, det er jo alltid hyggeligere med selskap!
Jeg kikket på kona blikket hennes sa egentlig klart «nei». Jeg begynte å mumle om at bilen var full og at vi liker å kjøre rolig med mange stopp.
Men vi har jo bare én koffert mellom oss! protesterte Per. Og tenk så mye vi sparer, bensin er jo som gull nå om dagen. Dere redder oss jo, vi er da ikke fremmede.
Til slutt gav vi etter. Økonomiargumentet vant, og det å si direkte nei var også litt kleint. Helt vanlig konfliktskyhet, noe vi skulle få svi for de neste to ukene.
«Vil du unngå trøbbel ikke vær altfor snill»
Vi avtalte å møtes utenfor blokka vår klokken fem på morgenen. Vi kom riktig nok presist, bilen var pakket med våre saker, vann, pledd, verktøy og litt snacks. Per og Ingrid kom selvfølgelig nesten førti minutter for sent.
Unnskyld, men taxien tok så lang tid, sa Ingrid uten å høres særlig lei ut, mens hun dro på en koffert stor som et lite kjøleskap, pluss et par poser med «niste».
Vi ble enige om minimalt med bagasje, orket jeg ikke holde inne.
Men hun er jo jente, må jo ha klesskift! lo Per.
Det ble Tetris i bagasjerommet før vi fikk stappet alt inn.
Så begynte marerittet. Etter bare én time ble Ingrid varm på med aircondition. Ti minutter senere frøs Per. Min musikk slo ikke helt an. Så begynte den endeløse rekken med stopp: på do, kjøpe kaffe, røyke, strekke på beina.
Hele min planlagte rute for å unngå kø ble ødelagt av hyppige pauser. Vi kjørte som rutebuss i stedet for privatbil.
Så nådde vi høydepunktet på en bensinstasjon.
Jeg fylte tanken, prisen var 3500 kroner. Kom tilbake, Per satt og mumset på en pølse.
Skal vi dele på utgiftene? spurte jeg og mente vipps eller kontant.
Vi kan gjøre opp når vi er fremme, sa Per og viftet det bort. Slipper å mase med småbeløp.
Jeg likte det ikke, men kona ba meg la det ligge. «De gjør opp til slutt,» sa hun stille. Jeg betalte også alle bomstasjonene, de spurte ikke engang hva det kostet.
Hele veien spiste de bare egen mat, sølte smuler over setene. Da jeg ba dem være litt mer nøye, fikk jeg bare et smil: Slapp av, det er bare en bil, du kan jo støvsuge etterpå.
Vi ankom reisemålet sent om natten, mer slitne av selskapet enn av selve turen.
«Vi bare satt på med dere, jo»
Neste morgen, uthvilte, møttes vi på felleskjøkkenet i gjestehuset. Jeg tok frem notatboken med alle utgifter.
Så, bensin og bom har kommet på 12 000 for drivstoff og 2 500 i bompenger. Totalt 14 500. Halvparten på dere, altså 7 250, sa jeg rolig til dem.
Per satte teen i halsen, Ingrid sperret opp øynene.
Hva, sju tusen? Mener du det? spurte hun oppgitt.
Ja. Vi ble enige om å dele på det, svarte jeg.
Per satte fra seg koppen og sa: Men du skulle jo kjøre uansett! Drivstoffet hadde du brukt uansett, med eller uten oss. Vi fylte bare de ledige setene.
Vi avtalte likevel lik fordeling, innvendte jeg. Jeg har vært fleksibel hele veien og tilpasset oss etter dere, må få dekket deler av kostnadene.
Men det var jo hyggelig, sa Ingrid. Vi så på det som at vi var venner på tur. Hadde vi visst det ville vi lett funnet noen billigere å kjøre med.
Enhver sjåfør ville kastet dere ut for alt maset og sølet, utbrøt min kone.
Altså, konkluderte Per, Vi kan vippse deg et symbolsk beløp, si 1 000 kroner. Men halvparten er helt urimelig. Vi har stramt budsjett.
Jeg reiste meg.
Glem pengene. Se på det som en gave. Men dere må fikse hjemreisen selv.
Hva? utbrøt Per. Vi har jo ingen billetter, og vi ble enige om både tur og retur!
Det vi ble enige om var å dele kostnadene. Dere brøt avtalen. God ferie.
Ferien hver for oss og hjem helt i fred
Resten av ferien holdt vi oss unna hverandre, men møttes noen ganger på stranda. Da snudde de ryggen demonstrativt til oss.
Dagen før avreise tikket det inn en melding fra Per: «Kom igjen da vi vippser 3 000 for tur-retur. Vi trenger skyss, bussen gjør Ingrid dårlig i magen.»
Jeg svarte ikke.
Vi pakket i ro og mak, sjekket oljen og satte kursen hjemover sammen, uten mas og plage. Det var en fryd bare vår egen musikk, stoppene vi selv valgte og etterlengtet stillhet.
Senere hørte vi fra felles kjente hva forferdelige folk vi hadde blitt visstnok lar vi folk seile sin egen sjø på fremmed jord over et par tusenlapper. Per og Ingrid brukte dobbelt så mye tid og penger på å busse seg hjem, og lot oss få passet påskrevet i etterkant.
Men vi fikk noen lærdommer som er verd mer enn penger: Fra nå av, når noen sier «Skaffer dere skyss ut av byen?» svarer jeg høflig, men bestemt: «Beklager, vi kjører helst bare oss to.» Selv de snilleste må iblant sette grenser for å ta vare på gleden og roen på egne reiser.
