Det hele begynte som en hvilken som helst sommervarm plan: Jeg og kona, vår trofaste SUV, en reise på over ett tusen kilometer gjennom korkete veier og åpne vidder, et eventyr sørover og den søte følelsen av forventning. Vi har alltid elsket bilturer, nettopp på grunn av friheten de gir man bestemmer farten selv, stopper hvor man vil, svinger inn på ukjente veier når innskytelsen tar én. Ingen rutetider, ingen skrikende barn gjennom papirtynne kupévegger på nattoget, ingen forsinkede fly.
Likevel, denne gangen snublet vi oss inn i et helt annet landskap fordi jeg ikke klarte å holde ferieplanene for meg selv.
Det skjedde under et merkelig drømmende rakfiskselskap, fylt av både latter og syrlige surmelkstoner, der samtalen løp dovent over bordet. Jeg åpnet munnen og sa uforsiktig at vi skulle sørover om to uker med bil.
Å, hvilken dag reiser dere? kvakk det ivrig fra Kari og Leif, paret på den andre siden av bordet.
Vi var ikke nære venner, mer sporadiske bekjentskaper fra felles venner. Likevel svarte jeg, intetanende:
Vi drar femtende, starter grytidlig.
Men vi skal jo samme vei! Leif la fra seg kniven midt i en munnfull fenalår. Togbillettene er elendige, bare sitteplass rett ved dassen. Kan vi ikke bli med dere? Vi spleiser på drivstoff, altså blir jo mye artigere sammen, vi bråker ikke, lover!
Jeg så på kona. Blikket hennes var tydelig: absolutt nei. Jeg begynte å mumle noe om plassmangel og at vi hadde et rolig tempo med hyppige stopp.
Bare tull, vi har jo bare én koffert på deling! lo Leif uskyldig. Dessuten er bensinen like dyr som gull for tiden, dobbelt så billig å kjøre sammen! Vær nå grei, vi er jo kjente.
Vi ga etter. Argumentet om økonomi veide tungt i den drømmeaktige logikken som rullet over samtalen, og det å si direkte nei føltes som å nekte nissen grøt på julaften. Den feige ettergivenheten kostet oss to lange, surrealistiske uker.
«Vil du ha det enkelt, ikke inviter trøbbel på tur»
Vi møttes ved inngangen kl. 05.00. Jeg og kona så oss stille omkring bagasjerommet vårt var nydelig stablet, niste, vann, pledd, nøkler og alt vi trengte. Kari og Leif ramlet inn nesten førti minutter for sent.
Taxisjåføren rotet seg bort, forklarte Kari, mens hun tauet etter seg en koffert på størrelse med en fryseboks, samt et arsenal med bæreposer fylt med «lunsjer».
Vi sa vi skulle ta med minimalt, kunne jeg ikke dy meg.
Hun må jo ha skift, hun er jo jente, gliste Leif.
Tetris i bagasjerommet, svett i nakken, surrealistiske former på sekker og pledd som tryllet seg fram fra intet.
Så, midtveis et sted forbi Drammen, ble alt underlig. Kari klaget på varmen, vi skrudde AC på fullt. Etter ti minutter frøs Leif. Min musikk var helt uutholdelig for dem. Plutselig var strekningen en eneste lang, forvrengt rekke stopp: på do, for en kaffe, strikke ut bena, ta en røyk.
Vår nøye kalkulerte rute, unngå kø og kaos, ble til en absurde maraton av småpauser. Vi kjørte som en av Oslo-bussene, stoppet overalt.
Kvelden landet over en søvnig bensinstasjon. Jeg fylte full tank det ble 3500 kroner. Kom tilbake, og Leif satt med munnen full av pølse.
Spleiser vi? spurte jeg.
Tar alt sammen på slutten, lettere å regne da, vinket han bort spørsmålet.
Det gnagde. Kona hvisket: «La gå, det ordner seg.» Selv betale jeg også for bompenger de spurte ikke engang hvor mye det ble.
Hele veien tygget de på sine egne nistepakker, krummer som regn på setene. Da jeg ba dem være forsiktige, smilte de drømmende:
Slapp av, en bil støvsuger man fort.
Vi ankom destinasjonen i dyp natt, mest utslitt etter selskapet og ikke selve reisen.
«Vi var jo bare med for turens skyld»
Om morgenen på felleskjøkkenet tok jeg frem kladdeboka med alle utgiftene.
Altså, bensin 12 000, bom 2500. Totalt 14 500 kroner. Halvparten blir 7 250 fra dere.
Leif hostet i teen, Kari fikk store øyne.
Sju tusen? Mener du det? utbryter hun.
Vi avtalte jo å dele, sier jeg rolig.
Leif setter fra seg koppen:
Men du hadde jo kjørt uansett? Bensinen hadde du jo brukt med oss eller uten oss! Vi fylte jo bare plass.
Jeg begynte å koke:
Vi avtalte før turen. Jeg har ordnet ekstra plass, mange stopp, alt mulig for dere.
Hvilke ulemper da! fnyser Kari. Det var jo bare hyggelig, vi trodde det var vennskapelig. Hadde vi visst, hadde vi søkt etter billigere samkjøring på nett.
En annen sjåfør hadde kastet dere ut for mindre krummer, svarte kona mi.
Vi kan vippse en eller halvannen tusen, bare symbolsk, men vi betaler ikke halvparten for noe du uansett hadde gjort. Budsjettet vårt er sprengt, konkluderte Leif.
Jeg reiste meg:
Glem det. Regn med at jeg spanderte en tur på dere. Men hjem? Fiks det selv.
Hva?! Leif spratt opp. Vi har jo ikke billetter! Det var jo både tur og retur!
Vi avtalte lik betaling. Dere brøt avtalen. God ferie.
Feriefølelse, men hver for seg
De neste ti dagene styrte vi unna hverandre, selv i det søvnige småstedet vi bodde på. To ganger så vi dem på stranda de snudde raskt ryggen til oss.
Kvelden før avreise tikket en melding inn: «OK, ikke vær vanskelig. Vi kan vippse 3 000 for begge veier. Bli med, Kari blir alltid kvalm på buss.»
Jeg svarte ikke.
Vi pakket rolig, fylte olje, dro avsted i soloppgangens stille magi. Hjemturen var nydelig: vår musikk, de stoppene vi ville ha, endelig ro.
Via felles kjente hørte vi siden at vi var blitt til «de fæle». Vi hadde «latt dem i stikken på Sørlandet for noen tusenlapper». De brukte halve reisekassen på busser og bytter, og forteller villig alle hvor grusomme vi er.
Vi hadde imidlertid lært. Nå når noen drømmende spør: «Å, skal dere ut av byen? Kan vi sitte på?», svarer jeg vemodig men bestemt: «Beklager, vi kjører helst bare oss to.»For med vinduet på gløtt og hånden hvilende på rattet, hørte vi ferien hviske sitt løfte på ny: Eventyret er ikke veien du deler med hvem som helst det er det ukjente landskapet du utforsker sammen med dem som kjenner deg uten ord. Og vi svingte inn på en liten kafe ved veien, bestilte dobbel kaffe, smilte til hverandre, og lot latteren vår flyte fritt uten protester eller krummer på setet. Denne gangen tenkte jeg at frihet faktisk kan koste litt men den er verdt hver krone, så lenge den er vår alene.
