4. februar
Etter mange lange samtaler, bestemte vi oss for å flytte sammen. Hvorfor ikke? Vi fant jo en hel rekke fordeler ved denne beslutningen:
Vi er begge alene nå. Å finne en mann når man har rundet seksti er ikke så lett, men skulle det skje, kan vi alltids ordne med leiligheten da. Barna og barnebarna bor langt unna. Familien blir bare glade for at bestemødrene deres ikke gå i stå av ensomhet. Da vi var yngre, delte vi også bolig jeg hadde småbarn da, men vi fikk det til, selv om vi begge hadde sta personligheter. Nå hadde vi planer om ikke å kjede oss: vi skulle vaske sammen, lage mat og finne på kulturelle aktiviteter slik at vi ikke ble sittende inne hver dag.
Økonomien ville også være mer forutsigbar. Vi skulle dele på utgiftene, og dessuten kommer inntekten fra den leiligheten vi leier ut. Det går i pluss! Når det gjelder omsorg blir en av oss syk, er vi aldri alene.
Kort sagt: alt så utelukkende ut som positive sider ved samboerskap!
Men så møtte vi hverdagen.
Aller første diskusjon kom da vi skulle bestemme oss for hvilken leilighet vi skulle bruke. Begge ønsket å være på sitt eget sted, selvfølgelig, og argumentene var mange og sterke. Jeg var faktisk klar for å gi slipp på min, men det føltes viktig for meg å sette foten ned, så hun ikke skulle tro hun alltid fikk viljen sin.
Neste konflikt handlet om hvor mye vi eide. Da jeg ga etter og begynte å flytte tingene mine, mente venninnen min plutselig at jeg hadde altfor mange ting. Vi hadde ikke plass til alt, og jeg var urolig for å måtte la igjen masse hos tilfeldige leietakere.
Vi løste det midlertidig ved å leie en bod og frakte servise og ulike husholdningsartikler dit. Etter hvert fikk vi inn nye leietakere, og så startet moroa for alvor. Jeg følte meg som en gjest i venninnens hjem til å begynne med, men prøvde å slå meg til ro likevel.
Men det holdt ikke. Slik samboerskap hadde ikke forutsetning for å fungere, for det fantes aldri likevekt. Venninnen min hadde sine faste plasser å ha vaskemidler, jeg hadde mine. Hele tiden måtte jeg forholde meg til hennes regler, for det var tross alt hennes hjem.
Så kom det frem at smaken vår var ganske ulik når det gjelder mat. Jeg sa ikke imot, stolte bare på at hun visste best. Etter hvert glemte jeg mine egne preferanser. En annen utfordring dukket opp: Jeg er veldig følsom for lyder når jeg skal sove, mens Maren liker å sovne til lyden av TV-en. Selv ikke ørepropper hjalp alltid.
Til slutt veide ulempene tyngre enn fordelene. Vi forsøkte å bite tennene sammen og finne kompromisser, men så kom vendepunktet: Maren begynte å bli irritert bare hun så meg. Jeg følte jeg oppfylte alle kravene hennes, men tydeligvis var det fortsatt galt.
Så sluttet hun nesten å snakke med meg. Dagene gikk. Jeg grublet konstant på hva jeg kunne ha gjort galt. Til slutt sprakk jeg og begynte å gråte foran henne. Da gråt hun også, og innrømte at hun ikke visste hvorfor hun var så irritert. Da forsto jeg det: Folk må få bo på sitt eget sted, etter egne regler. Det er tross alt bedre å møtes oftere enn å bo sammen.
Vi avsluttet leiekontrakten, og vennskapet vårt ble straks mye bedre.
Det jeg har lært, er at fred og selvbestemmelse i eget hjem er uvurderlig og det er kanskje akkurat derfor vennskap kan blomstre igjen med litt avstand.
