En gang bestemte en gammel kvinne seg for å gjøre en god gjerning. Hun samlet sammen alle tingene hun ikke lenger trengte klær, fine bluser, kjoler, hatter og skjørt alt som bare tok opp plass hjemme hos henne og ga henne dårlig samvittighet. Hun tenkte: Jeg tar alt dette med til kirken, i tilfelle det er noen som har bruk for det. Kanskje det kommer noen hjemløse eller flyktninger og trenger noe nytt å ha på seg.
Hun pakket alt pent ned i en stor pose og satte den i et hjørne i gangen. Hun bestemte seg for å ta den med til kirken neste dag, og så gikk hun og la seg.
Om natten, tro det eller ei, hadde hun en underlig drøm.
Hun følte at sjelen hennes skilte seg fra kroppen og fløt opp under taket, hvor hun betraktet alt som skjedde. Lyset i rommet var så hvitt og klart, men hun forsto hun fremdeles var i sin egen leilighet. Hun merket bare at sjelen ble så glad og lett.
Kvinnen sto midt på gulvet med posen hun så omhyggelig hadde pakket, klar for å ta den bort til kirken. Rett foran seg fikk hun øye på en liten jente.
Hva har du i posen, tante? spurte jenta.
Kvinnen smilte og svarte:
Jeg har samlet ting jeg ikke trenger lenger. De bare fyller huset mitt. Nå vil jeg gi dem videre til noen som har mer bruk for dem. Jeg leverer dem i kirken i morgen.
Det er veldig snilt av deg. Men posen ser jo litt skitten ut. Kan du ikke vaske den før du tar den med deg, vær så snill?
Joda, det kan jeg gjøre.
Ikke glem det, sa jenta og smilte, før hun plutselig bare forsvant.
Kvinnen våknet brått. Hun satte seg opp i sengen og prøvde å huske drømmen. Var det kanskje en engel, eller noe annet overnaturlig?
Hun gikk ut på kjøkkenet og tittet på posen. Etter en stund tok hun ut alt av klær og gjorde klar til å vaske posen, slik jenta i drømmen hadde bedt henne om.
Hele situasjonen virker kanskje komisk nå. Kanskje den gamle kvinnen tok feil og festet for mye lit til drømmen. Noen ville kalt henne overtroisk, men det ville jeg ikke gjort. Jeg tenkte det samme, helt til det jeg nå skal fortelle faktisk skjedde.
I en familie i samme bygård ble det født en gutt, ikke deres første barn, men den yngste. Foreldrene ville markere anledningen med å invitere slekt og venner på besøk for å feire.
Det kom mange gjester. De gratulerte, beundret barnet og ga gaver. Men foreldrene hadde sine skikker og tro de ville ikke at noen skulle skryte for mye av barnet eller bemerke hvor vakkert han var, for det kunne bringe ulykke. Ingen protesterte mot dette. I stedet begynte alle å si mindre hyggelige ting om barnet, for å «beskytte» ham.
Nei, så stygg han er. Håper Gud tar vare på ham, men skjønn er han ikke, sa de og ristet på hodet.
Dette gjentok seg, og foreldrene pustet lettet ut og fulgte etter gjestene inn i stuen.
Den eldste gutten i huset hadde hørt alt dette. Han observerte hvordan alle mislikte lillebroren hans, og bestemte seg hvis han er så uønsket og stygg, hvorfor skal vi ha ham her?
Han tenkte seg ikke lenge om. Han tok lillebroren, løp ut på balkongen, kikket seg rundt, og kastet ham ut, nesten som man kan finne på å kaste gamle leker.
Da jeg fikk høre dette, ble jeg stum av skrekk. Det kunne gått forferdelig galt, hadde det ikke vært for at Gud passer på sine minste.
For akkurat på det øyeblikket sendte Han en engel for å redde barnet.
Det var slik at den gamle kvinnen med drømmen bodde i samme oppgang, bare én etasje nedenfor familien. Hun hadde nettopp vasket posen sin og hengt den til tørk på snoren utenfor vinduet.
Akkurat da kom barnet dalende fra oven som fra himmelen og landet rett i hennes pose.
Da foreldrene omsider merket hvor stille det var på barnerommet, var det allerede for sent. De fant den eldste sønnen ute på balkongen. Den lille gutten var borte. De spurte hva som hadde hendt, og sønnen svarte:
Han var jo stygg og uønsket. Så jeg kastet ham ut.
Morens hjerte stoppet nesten. Faren løp ut, og til alt hell fant han sønnen uskadd liggende trygt i den gamle stoffposen.
For en lykke, gråt foreldrene, da de omsider kunne holde barnet i armene sine.
Og hvem takket de? Hvem trodde de hadde reddet barnet? Jo, bestemoren, selvfølgelig. Ingen nevnte Gud, bortsett fra den gamle kvinnen. Hun visste at dette ikke bare var flaks. Det ville aldri vært slik, hvis ikke drømmens engel hadde blandet seg inn.
Hvorfor tror alle at de bare var heldige? Hvorfor sender de ikke en takk til Gud?
Jeg har tenkt lenge på dette. Jeg har hatt mange mulige forklaringer. Men jeg har aldri forstått det helt. Alle har vel sin oppfatning. Jeg kan bare si én ting: Jeg tror ikke på tilfeldigheter. Jeg takker bare Gud. For hvor ofte skjer det under uten Hans hånd i det?
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
