Veien mot et nytt liv etter vonde prøvelser
Å overvinne livets stormer og finne håp
I en alder av 45 år forvandlet livet mitt seg til et underlig mareritt uten ende: Min ektemann forlot meg, vendte sønnen min imot meg, og jeg ble plutselig stående alene, som om jeg svevde lydløst mellom snøfonnene på Oslos gater, uten noen å dele verken sorgen eller de små gleder med. For å overleve tok jeg jobb som rengjøringsassistent på en skole i nærheten, prøvde å tjene noen kroner og holde på leiligheten. Men uro, skilsmissepapirer som glitret som skjell gjennom tankene mine, og søvnløse netter fikk alt til å gli ut mellom fingrene. Til slutt mistet jeg også jobben.
Etter å ha kjent på tapet av både familie, hjem og tiltroen til meg selv, vandret jeg rundt i sentrum, akkurat som den grå slapsen jeg underlig nok noen ganger feide sammen. En kveld, mens vinterregnet lå som et slør over fortauet, ble jeg blendet av et sterkt hvitt lys; en bil for gjennom natten, og bremsene hylte som skrik fra en ulv i skogen. Bilen stanset rett foran meg. Jeg klarte ikke å flytte meg, bare sto der som fastfrosset i natten.
Ut steg en høy mann i arbeidstøy, med et blikk så varmt som bålet på påskefjellet. «Du skjønner at du nesten mistet livet nå?» sa han på en drømmende, men likevel vennlig måte. Jeg klarte bare å nikke, ute av stand til å si noe. Da dukket det plutselig opp en eldre kvinne med en liten elghund, og hun smilte mildt gjennom duskene av dis. Hun sa til mannen: «Vis litt mer hjerte, kanskje hun virkelig trenger litt støtte.»
Disse ordene, som kom til meg som snøfnugg i sol, vekket noe dypt gjennom den sure melankolien. Jeg møtte Randi, en lærer som selv hadde gått gjennom mørket. Hun tilbød meg å hjelpe til på et overnattingshjem for vanskeligstilte, hvor jeg fikk vaske og smøre brødskiver til dem fikk håp igjen. Det var her jeg ble kjent med Sigurd en tidligere psykolog med skjegg og glitrende øyne, som hadde gjort det til sitt livsverk å hjelpe mennesker på kanten av drømmen.
Sigurd åpnet dørene til samtalegrupper, der vi delte indre bilder og malte følelsene våre ut på store lerreter det var som å male med nordlys. Sakte men sikkert lærte jeg at tillit til mennesker kunne vokse frem igjen, at fortiden ikke hadde lenker på hvem jeg kunne bli. Selv etter de mørkeste vinternetter, kommer en ny vår.
Gjennom gruppene lærte jeg nye ferdigheter; jeg begynte å kjenne styrken stige, som isen som sprekker i elven om våren. Også min sønn, Sverre, begynte å endre seg. Samtalene, og støtte fra en terapeut, åpnet rom i ham for forståelse for at vi begge hadde feilet, men at det likevel fantes et vi.
Etter noen måneder begynte jeg i jobb på et folkebibliotek i Oslo, hvor lyset silte gjennom vinduene som i gamle eventyr. Damene jeg møtte, hadde alle sine eventyr å bære på. Vi delte historier, lærte strikking og tipset hverandre om gode bøker. Plutselig kjente jeg at selvtilliten boblet som brus under isen.
En dag traff jeg Helene engasjert, modig og alltid med en hånd på skulderen til den som trengte det. Hun spurte om jeg ville bli med og drive kvinnegruppe for de som hadde mistet fotfestet sitt i livet. «Vilje er kjærlighetens drivstoff,» sa hun alltid.
Samtidig tok jeg kveldsstudier i psykologi og sosialt arbeid. Der møtte jeg Sigrid, en kvinne med livserfaring og klarsyn, som lærte meg å forsvare grensene mine og gå fryktløst ut i det ukjente. Med tiden bygde jeg og Sverre opp igjen båndet, gikk turer under gatelys og drømte om framtiden.
Da jeg hadde fått tryggheten tilbake, begynte jeg som frivillig i Redd Barna, hjalp unger fra vanskelige hjem med lekser og fantaserte om snille troll. Jeg oppdaget at min historie inspirerte, og at vi sammen kunne tråkke opp stier gjennom det såre. Sammen med Helene og Sigrid dannet vi støttegruppe; der gråt og lo vi, og lærte å bruke både stemmen og håpet.
En ung mann kom til oss en vinterdag, en som selv hadde kjempet og nå ville hjelpe andre. Jeg så gnisten hans, ble hans veileder, og sammen la vi planer for et prosjekt for barn uten trygge netter.
Livet mitt ble på ny fylt av varme og farger jeg skrev artikler, holdt innlegg på seminaret i Bergen og delte min drøm med dem som kjempet med egne mørke vintre. Ordene mine trillet frem og berørte hjerter, akkurat som første snøen.
Sverre, som hadde sett meg finne styrken, søkte seg til universitetet og begynte å lese økonomi og plutselig hadde vi blitt et lag, to fjellfolk som støttet hverandre opp.
Etter hvert ble jeg aktiv i ulike kvinneprosjekter, holdt små kurs og delte erfaringer med dem som ikke kunne tro på en ny vår enda. Så kom en dag da jeg ble invitert til å snakke på en stor samling om sosial rettferdighet, i Trondheim. Jeg delte min historie: Fra mørke og ensomhet til glede, fellesskap og nytt liv. Da forsto jeg at det jeg bar på, kunne gi ringvirkninger langt ut forbi mitt eget eventyr.
På hjemmebane styrket jeg båndene til Sverre sammen reiste vi langs kysten, diskuterte framtidsplaner og drøftet drømmer. Jeg så klart at kjærlighet og det å dele varme var det viktigste.
Senere begynte jeg å skrive, slik at historien min kunne inspirere andre kvinner til å finne styrken, selv om veien gikk opp bratte lier og gjennom stormen. Artiklene og bøkene mine tente håp og mot hos dem som trengte det mest.
En innsikt står støtt som fjell: Hver erfaring, selv den smertefulle, kan bli en trapp til styrke, håp og kjærlighet. Det viktigste er å huske å sette pris på stien og tro på at gode krefter kan forme livet til noe vakkert og meningsfullt.
Slik, som i et drømmeaktig eventyr, har min ferd gjennom stormer og oppdagelser gjort meg sterk. Jeg er takknemlig for hvert hinder, for det har bygget meg opp. Foran meg venter nye horisonter, muligheter og uventede møter. Målet å leve i øyeblikket og tro på det lyse som venter.
