Til regnværsdager
I kjøkkenskuffen, under pakken med ekstra batterier og strikker til håret, lå det et sammenbrettet papirark. Ingebjørg holdt det ikke som en lapp, men som et verktøy: hun strakte det ut med håndflaten så kantene sluttet å vibrere, og leste ikke med øynene, men hele kroppen slik man studerer instruksjoner før man trykker på en knapp.
Øverst sto det skrevet med kulepenn: «Til regnværsdager». Under var en liste. Ikke «vær sterk» og ikke «ta deg sammen», men små, utprøvde handlinger.
1. Et glass vann. Deretter te. Sett deg ned i to minutter.
2. Pust: inn i fire, ut i seks, ti ganger.
3. Ring en av tre personer. Si: «Jeg trenger fem minutter, bare lytt».
4. Skriv ned de tre neste stegene. Ikke flere.
5. Deleger: spør om hjelp, betal, utsett.
6. Gå runden: fra hjemmet til apoteket via skolegården, en sving rundt skolen, tilbake.
7. Si en ærlig setning hjemme, uten å klage.
Denne listen kom etter at Ingebjørg for to år siden klappet sammen inne på et supermarked fordi kassasystemet falt ut og noen bak henne pustet tungt. Hun stormet ut uten å ha kjøpt noe, og resten av dagen fortsatte hun å lure på hvorfor det gikk så galt. Psykologen spurte allerede under første samtale: «Hva gjør du når det blir for mye?» Ingebjørg svarte: «Ingenting. Jeg prøver å ikke føle.» Det ble klart at «ingenting» egentlig var en handling, og den mest ødeleggende.
I dag tok hun frem papiret ikke fordi hun allerede var urolig, men for å forsikre seg om at listen fortsatt lå der som et holdepunkt. Hun brettet det forsiktig sammen igjen, presset langs foldene, la det ned i skuffen og stengte.
På kjøkkenbordet sto en matboks med byggryn. Ved siden av matboksen til sønnen. Ingebjørg kontrollerte at hun hadde lagt med serviett, eple og et lite pakke småkaker. I gangen hang jakken hans, og på skohyllen lå dagboken. Alt var klart, og det gjorde henne enda mer urolig som før en reise, når man er sikker på at noe er blitt glemt.
Sønnen, Eirik, kom ut fra rommet mens han lukket glidelåsen på jakken.
Mamma, jeg har matteprøve i dag.
Jeg husker det, svarte Ingebjørg og smilte, slik at han ikke skulle merke hennes indre «la det gå knirkefritt i dag».
Ektemannen, Øystein, satt allerede med kaffen, øynene på pc-skjermen. Skiftarbeid. I dag skulle han innom verkstedet for deler til bilen, så videre til prosjektet.
Kan du kjøre meg? spurte Ingebjørg, mens hun tok på joggeskoene.
Jeg rekker det ikke, har møte ni, svarte Øystein uten å løfte blikket.
Ingebjørg svelget det vante irritasjonsdryppet. «Rekker ikke» høres ut som «orker ikke», selv om hun visste bedre. Hun grep vesken, sjekket nøkler, bankkort, lader.
Heisen kom fort, men på første etasje rykket dørene og ble stående. Ingebjørg trykket på knappen igjen. Ingenting.
Mamma, er vi fastlåst? Eirik så på henne, altfor voksent.
Nei. Vent litt. Hun trykket «åpne» og «lukk», deretter «hjelp». Heisen sukket og satte i gang.
Varmen steg bak brystbenet som om noen helte kokende vann. Enda hadde ingenting skjedd, men kroppen var forberedt på katastrofen.
Ute så hun at bussen nettopp gikk. Ved holdeplassen sto folk, noen bannet i mobil, andre stirret tomt. Hun sjekket klokken. Om hun ventet på neste, ville de bli for sent.
Vi går til T-banestasjonen, sa hun. Fort.
Eirik småsprang ved siden av, passet på å ikke slepe bak. Ingebjørg holdt ham i jakkeermet så han ikke skulle løpe ut i veien. Listen la seg på innsiden av hodet: skole, kontor, jobbtelefon, så videre…
Fra lomma vibrerte det. Skolens nummer.
Ingebjørg Andersen? stemmen til sekretæren var lett, men avmålt. Eirik mangler legeerklæring til gymmen. Han sier kneet gjør vondt, men vi trenger dokumentasjon…
Ingebjørg lukket øynene et sekund.
Det stemmer. Vi har vært hos legen, jeg glemte å legge den i sekken. Kan jeg sende bilde?
Vi godtar kun originalen.
Jeg leverer den etter jobb, svarte Ingebjørg, stemmen begynte å vibrere. Eller… jeg får mannen min til å levere.
Senest klokka tolv, sa sekretæren.
Ingebjørg la på og kjente den velkjente klumpen inni seg. «Klokka tolv» betød hun måtte stikke fra kontoret, og i dag var det siste rapporten skulle leveres.
Eirik så opp på henne.
Jeg gjorde det ikke med vilje, sa han lavt.
Jeg vet det. Gå. Det går bra, svarte Ingebjørg, selv om «bra» var langt unna.
Hun fulgte ham til skolen, kysset ham i håret og gikk mot T-banen. T-banevognen var full; noen tråkket på foten hennes, noen lo høyt. Ingebjørg holdt fast til stangen og prøvde å la være å tenke på at dagen nettopp hadde begynt.
På kontoret møtte kaffelukten og skrivemaskinen henne. Kollegaen på nabopulten så opp.
Ingebjørg, kunden er på linjen. Hvor er siste versjon? De begynner å bli stresset.
Hun satte seg, skrudde på pc-en, åpnet mappen. Filen manglet. Hun sjekket igjen. I går la hun den på fellesområdet eller trodde hun gjorde det.
Kommer straks, svarte hun og merket svetten i håndflatene.
Hun åpnet e-posten, søkte i gamle tråder, forsøkte å finne den. Tankene løp: «Du har rotet til alt igjen.» Det var uttrykk fra barndommen, som alltid dukket opp når hun bare skulle løse oppgave.
Mobilen vibrerte igjen. Mor.
Ingebjørg, stemmen var spent kranen på kjøkkenet lekker. Jeg satte en bøtte, men det drypper fortsatt. Jeg er redd det skal lekke ned til naboen.
Ingebjørg kikket på skjermen, tom mappe, klokken.
Du må stenge vannet under vasken, mor. Den ventilen husker du?
Jeg får ikke vridd den opp; den er for stram.
Ta et håndkle rundt og prøv der. Funker det ikke, ring rørlegger. Jeg sender nummer nå.
Du vet aldri når de kommer.
Skjønner, men jeg kan ikke komme nå. Stemmen ble hardere. Jeg sender nummeret, ok?
Mor var stille noen sekunder.
Takk, sa hun til slutt, lavt.
Ingebjørg la på og føler seg umiddelbart skyldtung. Det er alltid et ønske om å være den beste datteren, den beste moren, den beste medarbeideren og vanlig menneske, men hun tapte på alle fronter samtidig.
Sjefen stakk hodet inn.
Hva skjer med rapporten? Kunden venter. Og forresten, stemmen ble lavere du sendte kladd i går med feil tall.
Ingebjørg kjente varmen mot kinnene.
Jeg skal ordne det nå.
Få det unna, sa sjefen og gikk.
Ingebjørg stirret på skjermen. Nå starter hun det kjente: kaste seg over alt, gjøre feil, panikken klam og luften for trang.
Hun lente seg tilbake og lukket øynene et sekund. «Til regnværsdager», dukket det opp som om noen la en hånd på skulderen.
Hun reiste seg, tok koppen og gikk ut på personalrommet. Ikke fordi hun ville ha te, men fordi kroppen trengte å skifte posisjon, bryte sirkel.
Hun tok vann fra dispenser, drakk raskt. Startet vannkokeren, la tepose i koppen. Satt ved vinduet og så ned på plassen mellom kontorbyggene. To minutter. Bare det.
Ti pust, der utpusten var lengre enn innpusten. Ved den sjette ble skuldrene lavere, ved den tiende slo hjertet fortsatt fort, men ikke som sirene.
Tilbake ved pulten fant hun notatboken. Skrev øverst: «Akkurat nå».
1. Finn siste versjon av rapporten.
2. Ring kunden og si rett ut når den blir klar.
3. Ordne med legeerklæring og kran.
Bare tre punkter.
Hun sjekket versjonshistorikken på fellesområdet. Filen var ikke borte, bare omdøpt i går hadde hun lagt til dato i navnet, så sorteringen var endret. Hun åpnet dokumentet, kontrollerte tall, fant feil i en formel. Rettet, regnet, lagret.
Så ringte hun kunden.
God morgen, det er Ingebjørg. Kladden i går hadde feil, jeg har rettet det nå. Siste versjon kommer om førti minutter sier ifra hvis det haster.
Et par sekunders stillhet, så et sukk.
Fint, førti minutter går bra. Takk for at du gir beskjed.
Ingebjørg la på, og det dukket opp et lite fast punkt inni henne. Ikke lettelse bare mulighet for å stå oppreist.
Neste punkt var telefonen. En av tre å ringe. Hun fant frem Øystein i kontaktlisten. Hun hadde ikke lyst til å høre «rekker ikke» igjen, men nå krevde hun ikke perfekt støtte, bare konkret hjelp.
Øystein, beklager, dette må gå fort: De trenger legeerklæringen innen klokka tolv. Den ligger hjemme på hylla, under Eiriks dagbok. Kan du levere den?
Jeg er på andre siden av byen, begynte han.
Ingebjørg pustet inn, lot være å bli irritert.
Jeg forstår. Om du ikke rekker, må jeg dra fra jobben det er verre. Kan du be noen på prosjektet, eller endre ruta?
Øystein var stille.
Ok, jeg ordner det. Sender du bilde av erklæringen så jeg finner den?
Takk, gjør det nå.
Hun tok bilde av papirene hun hadde glemt å legge i sekken, sendte. «Der har vi det, delegere» ikke heltestatus, men å be om hjelp.
Nå var det mor og kran igjen. Hun sendte melding med rørleggernummer og enkel instruksjon: «Ventil under vasken, høyre til stopp. Hvis det går tregt, bruk håndkle. Om det kjennes farlig, ring rørlegger, si det lekker, og du er redd det renner ned.» Så ringte hun mor.
Jeg kan ikke komme nå, men jeg er med på telefon mens du prøver, sa hun rolig.
Jeg er nervøs, innrømmet mor.
Vi gjør det sammen. Hvor er du?
På kjøkkenet.
Bra. Åpne skapet under vasken, ta håndkle rundt ventilen, skru sakte.
Ingebjørg hørte rasling, bøtten som dunket.
Nå løsnet det, sa mor, overrasket og dryppet stoppet.
Flott. Ikke åpne vannet før rørleggeren har vært. Jeg kommer innom i kveld.
Beklager at jeg forstyrret, sa mor.
Du forstyrret ikke du ringte akkurat når det trengtes.
Så leverte hun rapporten, til riktig tid. Sjefen nikket, kollegaen viste tommel opp.
Man skulle tro det var lettet. Likevel ristet det fortsatt inni henne, som etter brå oppbremsing. Ingebjørg visste at om hun fortsatte som vanlig, ville hun eksplodere mot familien til kvelden.
I lunsjen gikk hun ikke i kantina. Tok jakken, telefonen, ørepropper og gikk ut. Runden fra listen: fra kontoret til apoteket via skolegården, rundt skolens hjørne, tilbake. Ikke fordi hun trengte medisiner, men fordi runden var kjent og oversiktlig.
Hun gikk raskt telte ikke trinnene med vilje, men kroppen fant rytmen. På apoteket kjøpte hun plaster og kamillete, selv om det fantes hjemme. Litt fysisk omsorg, som sier: «Jeg har ordnet litt.»
På tilbaketuren stoppet hun ved skolens gjerde og så mot vinduene. Der inne skrev Eirik sin prøve. Ingebjørg kjente trangen til å sende: «Går det bra?» Men lot være han fikk gjøre sitt.
Mot kvelden sendte Øystein: «Erklæringen levert, alt ok.» Og et bilde hos vaktmesteren, i skolens vestibyle. Hun smilte, kjent at en knute slapp.
Hjemme lå dagboken på skohyllen, erklæringen var borte. Øystein hadde vært innom, ikke glemt.
Eirik satt med makaronigrateng på kjøkkenet.
Jeg fikk karakter fire, sa han, som om det var viktigst i verden.
Flott! sa Ingebjørg og klappet ham på skulderen. Kneet?
Helt ok. Var bare redd det skulle gjøre vondt igjen.
Ingebjørg nikket. Hun ville si: «Jeg var også redd», men lot det være. Hun satte vannkokeren på, fant fram den nye kamilleteen og plasserte posen i koppen.
Øystein kom inn, tok av skoene.
Hvordan var dagen din? spurte han.
Ingebjørg kjente fristelsen til å fortelle alt hun hadde stått i presentere, forklare, bevise hvor krevende det var. Men listen sa: én ærlig setning, uten bebreidelse.
Hun satte teen på bordet.
I dag svingte det mye. Jeg trenger at du er til stede i kveld, uten mobil, bare en halvtime.
Øystein så ordentlig på henne, mer enn om morgenen.
Ok. Etter middag. Jeg er sliten, men det går.
Takk, sa Ingebjørg, og visste at det ikke var et kompromiss, men en avtale.
Etter middag satt de sammen i stua. Øystein la mobilen med skjermen ned. Eirik gikk for å gjøre lekser. Ingebjørg fortalte om rapporten, om skoleringen, om mors kran uten drama, bare saklig. Øystein spurte litt, nikket: «Det høres mye ut.» Det var nok.
Senere dro hun til mor. Tok med skiftenøkkel og ny pakning, kjøpt på vei hjem. Mor møtte henne i døren, smilte unnskyldende.
Jeg trodde du var sint.
Jeg var sint, svarte Ingebjørg ærlig, mens hun tok av jakken. Men ikke på deg; bare på det å ikke rekke til alle steder.
De åpnet skapet under vasken sammen. Ventilen var stengt, bøtten tørr. Hun strammet koblingen, byttet pakning. Vannet sluttet å dryppe. Ikke magi, bare rutine.
Da hun kom hjem, lå det sammenbrettede arket fortsatt i kjøkkenskuffen. Ingebjørg tok det ut, leste punktene. De lovet ikke at livet skulle bli lett. Bare at hun hadde en verktøykasse til når det skjærer seg.
Hun la til en ny linje: «8. Be om en halvtime uten mobil.» Skrev ved siden av: «Fungerer.»
Så brettet hun arket sammen igjen, la det i skuffen og lukket. Dagen ble ikke perfekt. Men den var ikke katastrofe, og det var nok til å gå til søvn med visshet om at hun kunne greie det igjen i morgen.
