Harald, du har forsovet deg igjen! Bussjåførens stemme er vennlig, men med et snev av mild irettesettelse. Nå er det tredje gangen denne uken du løper etter bussen som om du hadde fanden i hælene.
Pensjonisten i den krøllete vinterjakken puster tungt, støtter seg til gelenderet. Det grå håret står i vilt til alle kanter, brillene har glidd langt ned på nesen.
Beklager, Øyvind får han frem mellom pustene, og henter opp noen skrukkede sedler fra lommen. Klokka mi går sikkert feil. Eller så har jeg bare blitt helt skrøpelig
Øyvind Berge er en erfaren sjåfør, rundt førtifem, brun i huden etter mange år bak rattet langs samme rute. Han har kjørt folk i over tjue år, kjenner de fleste stamgjestene igjen. Denne gamlingen har han spesielt lagt merke til alltid høflig, stille, hver dag på nøyaktig samme tidspunkt.
Slapp av, Harald. Kom inn, du. Hvor skal du i dag?
På kirkegården, som vanlig.
Bussen setter seg i bevegelse. Harald finner plassen sin, tredje rad fra sjåføren og ved vinduet. I hendene har han en slitt plastpose med noe utstyr.
Folk er det ikke mange av det er hverdag, tidlig morgen. Noen unge studiner snakker lavmælt sammen, en mann i dress er helt oppslukt av mobilen. Hverdagsliv i Oslo.
Du, Harald, Øyvind kikker på ham via bakspeilet du reiser dit hver eneste dag? Orker du det?
Hvor ellers skal jeg gjøre av meg, svarer Harald lavt, ser ut på veien. Kona mi ligger der halvannet år nå. Jeg lovte henne å komme hver dag.
Noe strammer seg i Øyvinds bryst. Selv er han gift, elsker kona si. Han klarer ikke å forestille seg det selv
Har du langt å komme hjemmefra?
Nei, halve veien med buss. Til fots måtte jeg brukt en time, beina mine orker ikke mer. Pensjonen strekker så vidt til billettene.
Uker flyr. Harald er fast inventar på morgenbussen. Øyvind venner seg til ham, han savner ham nesten hvis han ikke kommer. Kommer Harald heseblesende, venter Øyvind gjerne noen ekstra minutter.
Du trenger ikke å vente på meg, sier Harald en dag, har skjønt at Øyvind venter på ham. Rutetabellen er rutetabellen.
Det gjør da ingenting, avfeier Øyvind. Et par minutter går bra.
En morgen er ikke Harald å se. Øyvind venter, kanskje han er forsinket. Men nei. Neste dag uteblir han også. Og dagen etter.
Du, har du merket at den gamle som pleide å dra til kirkegården ikke har dukket opp på en uke? sier Øyvind til konduktøren, Ragnhild Halvorsen. Ikke syk, han da?
Aner ikke, hun trekker på skuldrene. Kan være noen slektninger har kommet, eller det kan ha skjedd noe annet
Men Øyvind greier ikke slå det fra seg. Han har blitt vant til Haralds stille takk når han går av, det forsiktige smilet.
En uke passerer. Harald er fremdeles ikke tilbake. På friminuttet bestemmer Øyvind seg han kjører til endestasjonen, der kirkegården ligger.
Unnskyld, sier han til damen ved porten, det var en eldre mann, Harald. Grått hår, briller, litt posete, kom hit hver dag. Har du sett ham i det siste?
Ja, ham ja! hun lyser opp. Kjenner godt til ham. Han kom hver bidige dag, til kona si.
Men har ikke sett ham forrige uke?
Ikke på en uke nå.
Vet du om han ble syk?
Ikke godt å si Jeg har adressen hans et sted, sa den for en tid tilbake. Han bor borte i Blomsterveien, nummer 28. Er dere i familie?
Nei, jeg kjørte ham på bussen hver dag.
Blomsterveien 28. En gammel femetasjes blokk, avflassende maling. Øyvind går opp til andre etasje, banker på en av dørene.
En mann på rundt femti åpner, ser alvorlig ut.
Hvem ser du etter?
Harald, jeg er bussjåføren hans, han reiste ofte til kirkegården
Ja, gamlefar fra oppgang tolv, mannen får mykere trekk. Han havnet på Ullevål sykehus. Fikk slag for en uke siden.
Det iler i brystet på Øyvind.
Hvilket sykehus?
Ullevål, sa de. Det var visst ille i starten, men det ser visst bedre ut nå.
Etter arbeidstid drar Øyvind til sykehuset. Han finner avdelingen, spør etter Harald.
Harald? Javisst har vi ham her. Hvem er du for ham?
En god bekjent Øyvind vet ikke helt hva han skal si.
Rom seks. Han er fortsatt ganske svak, ikke slitsom ham ut.
Harald ligger i sengen nærmest vinduet, blek, men ved bevissthet. Da han får øye på Øyvind først forstår han ikke helt, men så åpnes øynene overrasket.
Øyvind? Er det deg? Hvordan fant du meg?
Lette litt, smiler sjåføren beskjedent, og legger et nett med frukt på nattbordet. Jeg ble urolig da du ikke dukket opp.
Du du ble bekymret for meg? øynene til Harald blir blanke. Men hvem er vel jeg, liksom
Du? Du er da min trofaste passasjer. Jeg har vent meg til deg, jeg. Gleder meg til hver morgen.
Harald blir stille, stirrer opp i taket.
Jeg har ikke vært hos kona på over ti dager, sier han lavt. Første gang på halvannet år. Jeg har brutt løftet mitt
Du må ikke tenke slik, Harald. Hun skjønner nok. Sykdom tar man ikke lett på.
Kanskje du har rett han rister på hodet. Jeg pleide komme hver dag, fortelle henne om været, stemningen Nå ligger jeg her alene, og hun er der ute
Øyvind ser hvordan det gnager ham, og et valg faller på plass inni ham.
Vil du at jeg drar? Til graven hennes. Jeg kan hilse fra deg, fortelle at du ligger på sykehus og blir frisk igjen
Harald ser på ham med en slags sårbar tvil og håp i blikket.
Ville du virkelig gjort det? For noen du ikke kjenner?
Kjenner deg nok, Øyvind vifter det bort. I halvannet år har vi møtt hverandre nesten hver morgen. Du er mer familie enn mange slektninger.
Neste dag på fridagen drar Øyvind til kirkegården. Han finner graven, på steinen et bilde av en livlig og god kvinne: «Aase Haraldsen. 19522024.»
Det er litt uvant, men ordene kommer av seg selv:
Hei, Aase, mitt navn er Øyvind, jeg er bussjåføren til Harald. Han reiser til deg hver dag nå ligger han på sykehus, men han blir bedre. Han ba meg si at han elsker deg, og at han snart kommer igjen
Han snakker videre om hvor fin person Harald er, hvor mye han savner henne, hvor trofast han har vært. Det kjennes litt rart ut, men hjertet sier han gjør det rette.
På sykehuset finner han Harald med tekoppen. Han ser straks bedre ut.
Jeg var der, sier Øyvind stille. Jeg hilste, sa alt du ba meg om.
Og hvordan er det der? stemmen hans skjelver.
Det er i orden. Friske blomster, sikkert fra folk i nabolaget. Rent og pent. Hun gleder seg nok til du kommer igjen.
Harald lukker øynene, en tåre renner stille nedover kinnet.
Tusen takk, gutten min. Tusen, tusen takk
To uker senere blir Harald skrevet ut. Øyvind møter ham utenfor sykehuset og kjører ham hjem.
Vi sees i morgen? spør han da den gamle stiger ut av bussen.
Selvfølgelig, nikker Harald. Klokka åtte, som alltid.
Og jammen: neste morgen sitter Harald igjen på sin faste plass. Men det er noe nytt mellom ham og Øyvind nå. Ikke bare passasjer og sjåfør noe større enn det.
Du, Harald, sier Øyvind en dag, kanskje jeg skal begynne å kjøre deg til kirkegården i helgene. Ikke på jobb, men privat. Jeg har jo bil, det er ingen sak.
Nei, men det trenger du ikke
Men jeg vil jo. Kona sier: «Når folk er så snille, må vi hjelpe litt.»
Slik blir det. På ukedager vanlig rutebuss, i helgene kjører Øyvind Harald til kirkegården i bilen sin. Av og til er også kona med, og de har blitt gode venner hele gjengen.
Du skjønner, sier Øyvind til kona en kveld, jeg trodde dette bare var jobb. Ruter, passasjerer, samme gamle. Men så skjønner jeg, hver eneste en har sin historie, sitt liv.
Du tenker helt rett, smiler hun. Fint at du brydde deg.
Og en dag sier Harald til dem begge:
Da Aase gikk bort, trodde jeg livet var slutt. Jeg så ikke meningen Men så oppdager jeg at folk ikke er likegyldige. Det betyr mer enn jeg trodde.
***
Hva med deg? Har du noen gang sett vanlige folk gjøre store, viktige ting?
