Våre slektninger kom på besøk til oss og hadde med seg gaver. Snart ba de oss om å sette det de hadde med på bordet.
En dag fikk vi beskjed om at slektningene våre skulle komme på besøk. Vi hadde sagt fra på forhånd at vi hadde dårlig råd og strevde for å få endene til å møtes.
Det betyr ikke at vi sulter, men vi lever enkelt. Jeg er pensjonist, og sønnen min tjener ikke så mye han heller, så vi har ikke rom til å ta imot gjester slik folk flest kanskje gjør. Slektningene våre kom, heldigvis ikke tomhendte de hadde med seg mye mat og noen smågaver.
Sønnen min takket pent for det de hadde med, og vi la det unna. Som sagt, vi hadde gjort dem oppmerksomme på hvordan vi hadde det. Til lunsj serverte vi brød med smør, kjeks og te. Slektningene våre spiste med alvorlige miner, men sa ikke noe. Jeg brydde meg ikke, for jeg hadde jo fortalt dem om situasjonen vår. Vi lever slik vi kan. Vi ga dem det vi hadde.
Til middag spiste vi en lett suppe, brød, smøreost, smørbrød med kaldt kjøtt og te. De hadde nok sett for seg noe mer overdådig, for ansiktene deres viste tydelig misnøye.
En av slektningene begynte å spørre hvorfor vi ikke hadde servert det de selv hadde hatt med seg. Jeg lyttet, men skjønte ikke helt hva de mente. Jeg lurte på: Har de gitt oss gaver, eller hadde de bare tatt med mat til seg selv? Hvis de hadde mat de ville spise selv, kunne de bedt oss sette det i kjøleskapet.
Diskusjonen pågikk en stund, før de neste dag pakket sakene sine og dro. For å være ærlig, var jeg lettet hvor de tilbrakte natten var ikke min bekymring. Jeg ønsker dem ikke tilbake hos meg. Heldigvis ble det i det minste igjen noe etter dem: kaker, leverpostei, pikekyss, frukt litt nyttig fikk vi jo. Om kvelden drakk sønnen min og jeg en kopp te og koste oss med en deilig kake.
Moralen er at det er bedre å være ærlig og leve etter evne, enn å late som og gjøre seg til for folk. Da slipper man skuffelser, og hjertet får fred.
