Jeg hadde vært sammen med en dame i nesten et år, spanderte uten å blunke både på henne og barnebarnet hennes. Men bare jeg så mye som ymter frempå om å ta med meg noen boller hjem, så fikk jeg vite hvor jeg egentlig stod i hierarkiet.
Servitøren stilte forsiktig fremfor oss en plastboks der det lå et nesten urørt stykke sjokoladekake. Torill, med et tilfreds glimt i øyet, skjøv straks boksen nærmere seg. Vi satt på en hyggelig kafé midt i Oslo sentrum, musikken surret lavt i bakgrunnen, og jeg forsøkte forgjeves å riste av meg misnøyen som begynte å boble opp innvendig.
Vi har altså holdt ut sammen snart et år. Jeg er femtiåtte, hun er femtifire begge ferdig med ekteskap, skilsmisser, barn som har flyttet ut, og ja, selvsagt barnebarn. Jeg har to gutt og jente. Hun har ett, sin elskede lille Magnus, det seks år gamle lyset i livet hennes, en kar jeg bare har sett i farta et par ganger, men jeg vet mer om ham enn om min egen legejournal.
Torill dyttet kakeboksen nedi veska og skjøt meg det smilet jeg en gang solgte sjelen for.
Magnus elsker alt med sjokolade, sa hun fornøyd. Og jeg er jo stappmett, har egentlig ikke lyst på noe mer. Kjedelig å kaste mat, sant?
Jeg nikket, vinket på servitøren og betalte regningen både kake, kaffen min og salaten hennes. Penger har aldri vært et problem, men poenget var ikke summen. Det var prinsippet og det umerkbare mønsteret som hadde vokst frem det siste halve året. Jeg later fortsatt som ingenting, og kaller det bare bestemorkjærlighet. Gitt sjansen, helst på min regning, forsvinner mat og godsaker alltid hjem til Torill for å glede Magnus.
Første røde flagget kom for tre måneder siden da vi skulle på kino. Jeg kjøpte billettene, og Torill gikk straks for den aller største bøtta med karamellpopkorn og cola.
Jeg burde vel ha skjønt greia: Hun pleier jo å være så nøye på kostholdet, saus og sukker og det hele. Tenkte kanskje hun ville unne seg litt ekstra under filmen. Vi satte oss, lyset slokket, jeg nappet til meg en neve popkorn men Torill satt der med bøtta mellom knærne og lokket sirlig kneppet på, spurte spesifikt om lokk i kassa. Hun rørte ikke popkornet en gang.
Hvorfor spiser du ingenting? hvisket jeg.
Nei du, jeg orker ikke akkurat nå, svarte hun lavt. Jeg tenkte å gi dem til Magnus. Han skal overnatte hos meg i kveld, og han elsker popkorn fra kinoen. Foreldrene kjøper det nesten aldri.
Jeg holdt på å sette colan i vrangstrupen viste seg at jeg kjøpte den bøtta til barnebarnet hennes, ikke oss. Og det var ikke noe hun spurte om eller nevnte. Slik bare ble det. Hele filmen satt jeg og spiste popkorn som om det var kontrollerte varer, bestilt og betalt av meg selv.
Og det er ikke sånn at hun ikke har penger. Torill jobber godt, er alltid pent kledd og har bil. Så det dreier seg ikke om trengende bestemor.
Den virkelige nedturen kom forrige lørdag. Torill inviterte meg på lunsj og fristet med sine berømte boller, de hun alltid har snakket om. Jeg stilte ikke tomhendt hadde med god vin, bringebær, og fenalår til et lite festmåltid. Hele leiligheten duftet av hjemmelaget bakst.
På kjøkkenet ventet en diger skål under kjøkkenhåndkle. Under der et berg med glinsende nybakte boller. Vi satte oss, Torill skjenket te og la fem boller på fatet.
Spis nå, Eivind, mens de er varme, sa hun med det lune Torill-blikket.
Bollene var helt fantastiske. Jeg gaflet nedpå tre med kjøtt og to med kål stappmett og fornøyd, sluttet øynene et øyeblikk: Her var det hjemmekos og varme følelser.
Torill, de bollene dine er rent magiske, sukket jeg. Barnebarna mine kommer til meg i kveld. Kunne jeg tatt med noen boller hjem så de får smake? De pleier jo bare å spise ferdigmat, datteren min baker aldri.
Det jeg fikk tilbake, var jeg til gjengjeld ikke forberedt på.
Torill forandret seg på sekundet. Hele det myke, varme vesenet forsvant. Borte var smilet blikket ble hardt og stemmen metallisk.
Åh, Eivind svarte hun, nesten unnskyldende, men med stålkant. Jeg skulle gjerne gitt deg mer, men det blir ikke så mange til overs. Magnus kommer til meg i kveld, og det er mest for hans skyld jeg har bakt.
Hun reiste seg, listet seg bort til den svære skålen hvor jeg sverger det var minst tretti boller igjen rotet litt, fant frem en plastpose og la oppi… tre boller. To med kål og én med kjøtt.
Her, sa hun og stakk meg posen. Så får de smake. Men Magnus må jo ha middag, vet du.
Jeg stirret på de tre stakkars bollene i posen og kjente skuffelsen stikke. Skålen var fortsatt stappfull. Jeg hadde akkurat fylt opp med vin og godsaker, og har alltid strødd om meg med alt mulig. Nå sto hun der og telte boller til barnebarna mine?
Men Torill, det er jo masse igjen, prøvde jeg, på opprørt, men diplomatisk vis. Magnus klarer ikke alt dette alene. Mine kunne jo fått to hver, de er jo tross alt to.
Torill knep leppene sammen, la håndkle over bollene som om hun skulle beskytte et skattekammer, og svarte:
Eivind, jeg har beregnet til Magnus. Jeg har lovet ham boller. Ikke bli sur nå du har fått spise masse, du koste deg, ikke sant? Dette er til barnebarnet mitt.
Hun kalte det å dele ut. Som om jeg var en tilfeldig tigger, ikke partneren henne som kom med vin og sardiner siste halvtimen. Og der stod jeg med en minipose, mens hun forsvarte bakevarene bak et kjøkkenhåndkle.
Hvor havnet jeg på rangstigen, bak en seksåring?
En halvtime senere satt jeg i bilen, de tre bollene på passasjersetet. Lukten, som nylig luktet ekte hjemmekos, stakk nå i nesen nærmest som den luktet falskhet. Jeg forsøkte å skjønne hva hun egentlig tenkte, men begynte å fryse på ryggen av egne konklusjoner.
Jeg har alltid tenkt at to voksne skal være hverandres nummer én. Barna og barnebarna er selvfølgelig viktige, men ikke viktigst. Hos Torill er det snudd på hodet. Magnus er selve solsystemet. Han er kronprinsen. Og hvem er jeg da, annet enn en praktisk bankautomat, popkornleverandør og finansierer av kafékaker?
Når jeg betaler for kake til barnebarnet hennes, så er det familie enda vi knapt har vært sammen i et år. Men når jeg spør om boller til mine barnebarn? Nei, da er det dele ut, og skal nøye rasjoneres. Slik sakser hun det. Magnus er prinsen, mine er bare ekstra barn. Og jeg tviler på at Torill innser hvor smålig det så ut da hun rakte meg det lille posen og krøp sammen over skålen.
Da jeg kom hjem, satt barnebarna alt i stua. Datteren min, utslitt etter jobb, pakket ut matposene.
Åh, pappa, det lukter boller!
Jeg fisket opp samme posen og kjente det stakk i stoltheten.
Tante Torill bakte, sa jeg unnskyldende. Smak!
Bollene forsvant på et blunk. Selvsagt, de var gode.
Har du flere? spurte barnebarnet, med bollerester rundt munnen.
Nei, vennen min. Det var alt, svarte jeg og gikk ut på balkongen for å røyke.
Der sto jeg og så på Oslos kveldsgater og lurte fælt: Hvorfor orker jeg dette? Hvorfor en dame som mener mine penger er til fellesskapet når det gjelder hennes barnebarn, men hennes boller er hellige og utilnærmelige? Det handler jo slett ikke om bakst; jeg kan kjøpe mat fra restaurant så det spruter. Det er holdningen.
Torill skjønte tydeligvis ikke at dette stakk dypere. Hun ringte meg utpå kvelden, kvitret fornøyd: Magnus kom har spist seg proppmett, ser på barne-tv og koser seg. Jeg mumlet tilbake. Hadde lyst å fortelle: Mine spurte også om det var mer, og jeg måtte si nei. Men jeg sa ingenting.
Har dere vært borti slike doble standarder? Når alt det beste havner på én side, mens det eneste forventede bidraget ditt er å fylle på andres konto? Bør jeg ta denne praten med Torill, eller er det bare jeg som begynner å bli mistenksom og sur gammel gubbe?
