Du, hør her: Solfrid har ikke drukket sitronbrus på over ti år.
Hun unngår den. Som man unngår gamle sår. Som man ikke går inn på kafeen der man fikk en ring – og noen tok den tilbake. Som man ikke ser filmene man så sammen.
Sitronbrusen ble symbolet på tapet. På den som ikke kommer tilbake. På den man ikke vil ha tilbake.
Hun husket alt akkurat som om det var i går. Ned til den minste detaljen.
Mallorca.
De fløy til Palma i slutten av mai. Han sa:
– Dette skal bli den beste ferien i livet ditt.
Hun var tjueåtte. Han var trettito. De hadde vært sammen i åtte måneder. Hun hadde allerede tannbørste hjemme hos ham. Han kjente venninnene hennes.
Alle var sikre på at det snart kom et bryllup.
Hotellet «Miramar» var ikke det dyreste, men koselig. Hvite vegger, blått bassengvann, palmer som en gartner med triste øyne stelte.
De fikk rom i tredje etasje med utsikt over havet.
Riktignok: det var rustent vann i kranen, airconditionen virket av og på, og naboene ovenfor lagde bråk om natten.
Men de var lykkelige! I hvert fall trodde hun det.
Den første dagen bestilte han sitronbrus.
– Har du smakt? spurte han og myste.
– Nei.
– Det er smaken av kjærlighet.
Hun lo. Men han … han spøkte ikke.
Han trodde oppriktig på tegn og varsler, og han trodde at hvis man drakk sånn brus ved solnedgang, ville kjærligheten vare evig.
Og de drakk. Rett fra flaska. Delte én flaske på to.
Surt, søtt, boblene kilte tungen.
Han så på henne med forelskede øyne. Hun druknet i dem.
– La oss alltid drikke sitronbrus, sa han drømmende.
– Ja, la oss det, sa hun, uten å vite at den smaken skulle bli forbannelsen hennes.
Hjemme gikk alt galt med en gang.
Han ble kaldere. Avlyste en date, så en til, så sluttet han å ringe, og til slutt svarte han bare nå og da.
Hun holdt ut. Tenkte at det var jobben, en krise, en depresjon.
Etter en måned sa han at han trengte å være alene for å tenke.
Etter to sa han at hun ikke skulle ringe ham mer.
Etter tre måneder forsvant han uten et ord.
Mobilen var stille. Vennene sa at de ikke visste hvor han var.
Moren hans sa med sammenbitte tenner i telefonen:
– Sønnen min vil ikke snakke med deg. Ikke ring mer. Ikke plag verken ham eller deg selv.
Hun ringte ikke. Ventet. Et helt år.
Så giftet hun seg med en annen. En god og trygg mann, men helt alminnelig.
Han drakk ikke sitronbrus, så ikke på henne med forelskede øyne og sa ikke at hun var livet hans.
Han var bare der. Kom med lønna, fikset det hun ba ham fikse.
Og hun bestemte seg for at det var kjærlighet. Rolig, hverdagslig, voksen. Verken fugl eller fisk.
Hun fikk en datter, Ingvild. Mannen ble glad, men litt fjern, som om barnet var et nytt møbel de nettopp hadde kjøpt på IKEA.
Etter fem år skilte de seg.
Hun orket ikke leve i «myra» lenger. Det var det hun sa.
Ikke på grunn av sitronbrusen, ikke på grunn av Mallorca, ikke på grunn av minnene. Hun hadde bare forstått at et kjedelig ekteskap er et bur.
Hun var ingen fugl. Hun var bare en kvinne. Og hun ville leve, ikke bare eksistere.
Så stod hun alene. Med datteren Ingvild, med katten Pus og med følelsen av at livet ikke ble noe.
Hun jobbet som regnskapsfører i et lite firma, hadde leilighet med boliglån og en bil som stadig gikk i stykker. Venninnene hadde spredt seg, moren var død, faren hadde hun aldri kjent. Datteren. Og katten.
Sitronbrusen drakk hun ikke. Ikke noe annet som minnet om den forbannede smaken heller.
På restauranter bestilte hun cola, juice eller vann uten kullsyre. Hun hadde funnet på at hun var allergisk mot sitroner, til og med mot lukten.
– Siden når?
– Lenge siden.
Ingen visste sannheten. Sannheten var for dum for en kvinne på førti.
Egentlig var hun redd for vann, sitron, bobler og minner.
En dag tok hun seg selv i at hun ikke husket fjeset hans.
Hun satt på kjøkkenet og drakk te. Datteren holdt på med lekser, katten Pus lå i vinduskarmen.
Plutselig tenkte hun: Hva slags nese hadde han? Rett eller med pukkel? Øyne? Brune eller grønne? Hår? Mørkt eller lyst?
Hun husket det ikke!
Hun husket bare sitronbrusen.
En kveld stakk hun innom Kiwi. Brød, melk, egg, kattemat. Og plutselig fikk hun øye på den på brusehyllen. Sitronbrusen. Helt lik den de hadde på Mallorca. Samme gule etiketten med en sitron delt i to. De samme boblene som danset inni.
Hun tok flaska, holdt den, satte den tilbake, gikk, kom tilbake, tok den igjen.
– Skal du ha den? spurte en ung mann i uniform som pakket ut varer.
– Nei, sa hun og gikk.
Hele veien hjem tenkte hun på brusen, på ham, på Mallorca, på hvor dumt det var å være redd for noe som ikke lenger fantes.
Om natten fikk hun ikke sove. Hun lå på sofaen og stirret i taket, hørte datteren skifte stilling på rommet. Katten Pus kom og la seg på brystet hennes og malte. Stillhet.
Plutselig satte hun seg opp, kastet på seg en jakke, stappet føttene i et par tøfler, tok nøklene og løp ut.
På Kiwi kjøpte hun den sitronbrusen. Én flaske. Ingenting annet.
Hjemme gikk hun på kjøkkenet og tok fram et glass. Et helt vanlig glass uten mønster. Hun pustet dypt, åpnet flaska. Det hveste, og boblene slapp ut.
Hun helte opp et halvt glass og luktet på det. Det luktet Mallorca, hav, ungdom, smerte. Den solnedgangen da han sa at dette var smaken av kjærlighet.
Hun drakk.
Og … ingenting skjedde.
Minnene dukket ikke opp, tårene kom ikke, hjertet ble ikke klemt. Det var bare brus med sitronsmak. Helt vanlig.
Hun drakk opp, kastet flaska i søpla, vasket glasset og satte det til tørk. Hun la seg, og for første gang på mange år sovnet hun uten sovetabletter.
Om morgenen våknet hun med et smil om munnen.
– Hva er det med deg, mamma? Datteren la merke til forandringen.
– Ingenting.
– Du er rar.
– Jeg er normal. Jeg bare sov godt.
Hele dagen var hun i godt humør. Ikke som vanlig: tung om morgenen, trøtt utpå ettermiddagen, hat mot folk om kvelden. I dag var hun lett og fri. Som om hun hadde sluppet en ryggsekk hun hadde båret på i over ti år.
Om kvelden kjøpte hun enda en flaske med den kjente brusen. Drakk den. Smilte.
– Tullat, sa hun til seg selv. – Hva var det du var redd for?
Hun skjønte at sitronbrusen aldri hadde vært fienden. Fienden satt i hodet hennes og hvisket: «Ikke drikk, ellers kommer du til å huske alt, du greier ikke å glemme, og du kommer til å lide igjen.»
Og der: Hun drakk og var helt uskadd. Mer enn det: helt rolig og lykkelig. Hun hadde glemt.
En uke senere traff hun Turid. De hadde vært venner siden studietiden.
– Turid, jeg drikker sitronbrus igjen, sa hun.
– Hva? sa Turid og svelget feil.
– Nesten hver dag.
– Og allergien?
– Det var aldri noen allergi.
– Og hva nå?
– Nå er jeg fri.
– Har du ikke lyst til å skrive til ham?
– Hvorfor det?
– Kanskje han husker deg, kanskje han fremdeles elsker deg.
– Så får han huske. Jeg har glemt.
Hun valgte å glemme. Nå handler sitronbrusen for henne ikke lenger om fortiden. Den handler om livet som fortsetter. Til tross for alt. Eller kanskje på grunn av alt.
