Inger stod og vasket opp i kjøkkenet da Erik kom inn. Han hadde akkurat slått av lyset.
Det er da lyst nok ute, så vi slipper å brenne strøm, mumlet han misfornøyd.
Jeg hadde tenkt å sette på vaskemaskinen, svarte Inger rolig.
Det får du vente med til i natt, svarte Erik tørt. Strømmen er billigere da. Og kan du dempe vannstrålen litt? Du bruker altfor mye, Inger. Det går rett på vår felles lommebok. Skjønner du ikke at du bare skyller bort pengene våre ned i sluket?
Erik skrudde ned vanntrykket. Inger så trist på mannen sin, tørket hendene og satte seg ved kjøkkenbordet.
Erik, har du noen gang prøvd å se deg selv utenfra? spurte hun.
Det er stort sett det eneste jeg gjør, svarte Erik og snerret.
Og hva ser du da? Som menneske, altså?
Mann som mann, far som far. Helt vanlig, ikke verre enn andre. Hva er det du maser for nå?
Er det virkelig slik at alle ektemenn og fedre er som deg? spurte Inger.
Hva prøver du å si nå da? Erik plirte irritert. Vil du krangle?
Inger skjønte at nå var det ingen vei tilbake denne samtalen måtte fortsette, samme hvor ukomfortabel den ble for Erik. Kanskje han til slutt ville forstå at det knapt var levelig å bo slik med ham.
Vet du hvorfor du aldri har gått fra meg, Erik? spurte hun.
Hvorfor skulle jeg det? spurte han og smilte skjevt.
Du elsker jo ikke meg. Eller barna, for den saks skyld.
Erik åpnet munnen, men Inger fortsatte:
Ikke prøv å si noe annet. Du elsker faktisk ingen. La oss spare tid og hoppe over diskusjonen om det. Jeg har lyst til å snakke om hvorfor du fortsatt holder ut med meg og ungene.
Ja, hvorfor? spurte Erik.
Fordi du er så bunnløst gjerrig, sa Inger. Å gå fra meg ville vært et økonomisk tap for deg. Tenk, femten år har vi vært sammen. Hva har vi oppnådd, egentlig? I tillegg til gifteringen og to barn, mener jeg. Hva slags annen progresjon har vi hatt på femten år?
Vi har da hele livet foran oss, svarte Erik lettere fornærmet.
Nei, Erik, vi har ikke hele livet foran oss. Vi har resten. Og hele denne tiden har vi aldri vært på ferie én eneste gang, ikke en gang til sørlandet. Jeg snakker ikke om Syden, men så mye som en telttur ut av Oslo har vi aldri hatt. Vi tilbringer alltid ferien hjemme. Ikke en gang kantarellplukking på hytta. Og hvorfor ikke? Fordi det er “for dyrt”.
Fordi vi sparer penger, sa Erik. For fremtiden vår.
Vi? undret Inger. Kanskje det er *du* som sparer?
Jo, jeg gjør det for dere, svarte Erik.
For oss? sa Inger, oppriktig. Du har spart i femten år for meg og barna? Hver måned tar du mine og dine penger og legger på en konto til oss?
Hvem ellers, da? svarte Erik, fornøyd. Vet du hvor mye det står der nå takket være meg?
Der? På din konto? Kanskje det du har penger, men jeg har ikke sett snurten. La oss teste: Kan jeg få noen tusen, så jeg og ungene kan kjøpe nye klær? Jeg har gått rundt i det samme jeg giftet meg i og det gammeltante Kjersti, kona til storebroren din, gir meg. Ungene går i fetterens brukte klær. Og det viktigste: Jeg vil leie min egen leilighet. Jeg er lei av å bo hos mora di.
Mamma har gitt oss TO rom, sa Erik fornærmet. Du burde være takknemlig, og klær… hvorfor bruke penger på sånt? Barn vokser jo like fort som gresset gror og kan bruke det nevøene er ferdig med.
Og jeg da? Hvem sine klær skal jeg arve? Kjersti igjen?
Hvem skal du pynte deg for, da? sa Erik lattermildt. Du er tross alt mor til to. Du er trettifem! Det er ikke klær du skal bry deg om.
Hva da? svarte Inger.
Livets mening. Det er mye mer i livet enn klær og jåleri. Viktige ting! Åndelige verdier.
Du mener altså, derfor holder du pengene på egen konto og gir oss ikke ei krone? Til vårt eget beste? For åndelig vekst?
Fordi dere ikke kan passes på, ropte Erik plutselig. Dere ville brukt alt med en gang. Hva skulle vi levd av hvis noe skulle skje? Tenk på det!
Ja, det var et interessant poeng, Erik, sa Inger. Men kan du si meg, NÅR skal vi egentlig begynne “å leve”? Altså, vi lever jo strengt tatt som om “om noe skulle skje” allerede har skjedd.
Erik ble taus og glodde iltert på henne.
Du sparer til og med på såpe, dopapir og servietter, fortsatte Inger. Og du stjeler med deg håndsåpe hjem fra kontoret.
Mange bekker små gjør en stor Å, svarte Erik tørt. Alt teller. Å bruke penger på luksus såpe eller silkemykt toalettpapir er bare tull.
Kan du i det minste si hvor lenge til jeg må holde ut? Ti år? Femten? Før jeg kan kjøpe dopapir uten sandpapirfølelse? Nå er jeg trettifem. Kan jeg begynne å leve ordentlig når jeg blir førti?
Erik svarte ikke.
For tidlig, ikke sant? Hva med femti? Spør hun, lettere ironisk.
Erik stirret bare.
Nei, det er altfor tidlig, skjønner det. Tenk hvis alt går galt fordi vi ikke har spart til trekantede servietter! Seksti, da? Hvor mye har vi spart da? Da kan vi kanskje kjøpe nye klær?
Erik fortsatt taus.
Vet du, jeg innser plutselig: Tenk om vi ikke blir seksti en gang? Vi lever jo på grandis, billig kneip og trist humør fordi du skal spare til alle eventualiteter, kom Inger med ettertenksomt. Dårlig mat faktisk så dårlig at vi alltid føler oss sultne, og så spiser vi billig brødmix og tvebakker til vi blir kvalme.
Hvis vi flytter fra mamma og begynner å bruke penger, får vi ikke spart noe, svarte Erik dystert.
Nettopp, Erik. Det er derfor jeg går fra deg. Jeg orker ikke spare mer. Jeg gidder rett og slett ikke. Det eneste som gir deg glede sparing gjør meg bare sliten.
Hvordan har du tenkt å klare deg, da? Erik var sjokkert.
Jeg skal da klare meg. Jeg har jo samme lønn som deg, så leie leilighet blir ikke noe problem. Jeg skal til og med kjøpe klær og mat, og best av alt jeg slipper å høre dine spare-foredrag. Jeg vasker klær på dagtid og tenker ikke på om jeg glemmer lyset på do. Og dopapiret? Bare det beste! Servietter på bordet alltid! Og i butikken skal jeg kjøpe akkurat det jeg får lyst på uten å stå og vente på Rema-tilbud.
Du kommer aldri til å spare én krone! gispet Erik.
Nei, og godt er det, svarte Inger. Det er jo hele poenget! Jeg skal bruke alt. Inkludert dine barnebidrag. Alt. Ikke en femtiøring skal spares jeg skal leve fra lønning til lønning. Og i helgene skal jeg levere barna til deg og svigermor det er god økonomi for meg. Da går jeg på teater, spiser ute, eller reiser på ferie. Ja, jeg SKAL til havet. Hvor? Aner ikke. Men jeg skal.
Det svartnet litt for Erik. Ikke for kona. Ikke for barna. For seg selv. Han regnet kjapt på hvor mye han ville sitte igjen med etter barnebidrag og helgekostnader. Det som irriterte ham aller mest, var tanken på at pengene hans skulle gå til Ingers idiotiske reiser til havet.
Og du, sa Inger før hun gikk. Den kontoen “vår”, den deler vi på midten. Alt du har spart på femten år, skal brukes. Av MEG. Alt. Jeg skal ikke spare på livet, Erik. Jeg skal leve det.
Erik prøvde å si noe, men fikk det ikke til. Skrekken lammet ham fullstendig.
Vet du hvilken drøm jeg har? sa Inger og smilte for første gang denne kvelden. Når jeg en dag skal forlate denne verden, skal det ikke stå én eneste krone igjen på min konto. Da vet jeg nemlig at jeg har brukt alt som er mitt på livet.
To måneder senere var Erik og Inger skilt.
