Valborg hastet ut døren på vei til jobben, bare for å oppdage at hun hadde glemt mobilen hjemme. Typisk! Hun snudde, tusla inn i oppgangen og trykket hissig på heisknappen og så stoppet heisen på åttende etasje med et sultent gisp. Der satt hun. Stucken mellom himmel og jord, uten mobil og uten kaffe, mens verden og vintermørket gikk sin vante gang.
Mens hun ventet på redningen, begynte plutselig kjente stemmer å sildre inn gjennom heissjakta. Det hørtes ut som ektemannen Greger. Han sto i korridoren sammen med en kvinne ikke bare en hvilken som helst kvinne, men nabokjerringa fra førtiende, Unn!
Kjære Unn, min elskling, sukket Greger mykt. Jeg savner deg! Kan nesten ikke vente til vi er sammen igjen.
Det blir vi i kveld, svarte Unn underfundig. Kom innom etter klokka ti.
Din mann er på nattevakt igjen?
Hele denne uka. Han rusler ut ved ni-tiden, og kommer ikke før morgenkvisten. Men han er nok straks hjemme, så vi gjør oss best ferdig før den tid.
Hvorfor i all verden tar det så lang tid med denne heisen? stønnet Greger, nervøst.
I fire minutter sto de og preiket om kjærlighet og snikbesøk, mens Valborg satt klemt i boksen og ønsket hun ikke kunne norsk for så slapp hun å skjønne alt sammen. Til slutt trakk Unn og Greger på skuldrene og tok trappa ned, og Greger rakk til og med takke Unn for all spenning og glede like sukkersøtt som han kunne.
Valborg prøvde først å overbevise seg selv om at hun hadde hørt feil. Men da Unn dro navnet hennes inn i samtalen, gikk det ikke an å lure seg selv. Så det var altså derfor Greger «trengte frisk luft» hver kveld! Ikke rart han kom hjem parfymert og glad. En dag skal du få deg en tur i frisk luft, Greger, tenkte Valborg, så du aldri glemmer den!
Etter hvert kom en elektriker, åpnet heisen, og Valborg gikk ut med et lyst hode og mistenkelig livlig fantasi.
Litt før ti om kvelden, akkurat som klokkene på NRK P1 melder kveldens siste fjøsstell, gjorde Greger seg klar for sin daglige «luftetur».
Valborg, jeg går ut en times tid, ropte Greger.
Det pøsregner, svarte Valborg tørt, Du får gå ut på balkongen og trekke frisk luft, så slipper du å bli klissvåt.
Nei, jeg må gå litt. Det er bra for hjertet og sånn. Dessuten har jeg paraply.
Ja, ja. Jeg sa det bare. Men tror ikke det er dagen for det.
Hva da? Tror du jeg tråkker i salaten?
Jeg har bare en følelse i dag, Greger.
Nonsens, fnyste han. Tilbage etter maks halvannen time.
Greger kom tilbake etter en halvtime uten paraply, dress eller sko.
Hva har hendt? spurte Valborg gjennom dørsprekken, mens sikkerhetslenken hang på. Hvor er jakka og skoene dine?
Noen gutter stjal alt på gata! Også skoene! Slipp meg inn, jeg fryser!
Tingene dine har jeg pakket. Du finner dem ved søppelbøtta i første, sa Valborg svalt. Hils Unn fra meg.
Hvem da?
Unn fra åttende, selvfølgelig.
Så smekket hun døra igjen og satte på Dagsrevyen. Godt barna var voksne og flyttet ut, tenkte hun. Slik skam skulle ingen måtte se på nært hold.
Greger fant kofferten ved søppelrommet, kledde på seg, og trakk til slutt ut i juni-natta, halvdesperat. Kanskje taxi til mamma? Men selvfølgelig, Greger hadde glemt mobilen hos elskerinna. Tilbake, da men Valborg var like hard som en Telemarksvinter og lot ham ikke inn.
Så Greger bestemte seg for å ta heisen opp til Unn igjen, men akkurat da slo borettslaget av strømmen. Og der ble han stående fast du gjettet riktig på åttende.
Etter hvert kom strømmen tilbake. Da Valborg styrtet avgårde til jobben, sto Greger igjen utenfor og visste verken opp eller ned. Han hadde jo ikke nøkler. Trappa ned, kanskje? Jo! På åttende møtte han selvsagt Unn, som også bar på koffert.
Er telefonen min hos deg? spurte Greger lavmælt.
Ja, sa Unn nervøst. Og tingene dine også.
Perfekt mumlet Greger.
Så tok de heisen sammen ned i pinlig taushet denne gangen før Ubers og drosjer fraktet dem i hver sin retning inn i Oslo-natta.
Og moralen, kjære leser? Husk alltid mobilen hjemme, men aldri hjernen når du tar heisen.
