Mandag 14. november
Dagen kunne ikke startet verre. Jeg hadde så vidt rukket å komme meg ut av oppgangen på vei til jobben da jeg skjønte at jeg hadde glemt mobilen min hjemme. Selvfølgelig. Typisk meg. Jeg snudde for å hente den, men i det jeg gikk inn i heisen, stoppet alt opp mellom åttende og niende etasje. Heisen sto bom stille, og jeg stirret frustrert på speilbildet mitt i den kalde ståldøren.
Mens jeg satt der og ventet på at noen skulle komme og fikse heisen, hørte jeg plutselig stemmer ute i gangen. Stemmen til mannen min, Eivind, var tydelig der ute sammen med en dame jeg skjønte var nabokona fra sekstende leilighet, Marthe.
Marthe, kjære deg, hørte jeg Eivind si lavt og ømt. Jeg lengter sånn etter deg. Gleder meg til å være sammen med deg igjen.
Vi møtes i kveld, svarte Marthe stille tilbake. Kom etter klokken ti.
Mannen din har nattevakt igjen i dag? spurte Eivind.
Hele denne uken faktisk, slikket hun ordene ut. Han drar kvart over ni og kommer ikke hjem før i morgen tidlig. Men han er snart hjemme nå, så vi må forte oss, sa hun med lav stemme.
Hvorfor tar det så lang tid for denne heisen? mumlet Eivind. Jeg kjente uroen i stemmen hans.
De sto og pratet rett ved heisdøren min i flere minutter før de skjønte at heisen sto. Da begynte de å gå ned trappa sammen. I løpet av samtalen takket Eivind Marthe for alle de lykkelige øyeblikkene de hadde hatt sammen, og hvordan han gledet seg til neste gang de skulle sees.
Først trodde jeg ikke det jeg hørte. Mange prater i gangen, men da Marthe sa navnet hans, og pratet om min Eivind og til og med nevnte mitt navn, forsto jeg det. Eivind har vært utro med Marthe fra åttende. Kjapt la jeg sammen to og to: han drar alltid ut på kveldsturer for å «få litt luft». Frisk luft, ja det stemmer sikkert. Å, du store tid, jeg skal gi deg en rusletur du aldri glemmer, tenkte jeg der jeg satt fast.
Omsider kom vaktmesteren og fikk heisen i gang. Inne i hodet mitt hadde jeg allerede lagt en plan…
Klokken nærmet seg ti om kvelden, og Eivind gjorde seg klar til nok en «kveldstur».
Vilde, jeg stikker ut en times tid, sa han.
Men det regner ute, sa jeg og så ut på det bløte været.
Regn?
Kanskje du heller skal ta deg en tur ut på balkongen? Der får du også frisk luft.
Nei, jeg må ut og gå litt, Vilde. Det er bra for hjertet. Jeg skal uansett ha med paraply, så jeg blir ikke våt.
Om du sier så. Men jeg ville latt være. Jeg føler på meg at det ikke er dagen din i dag, Eivind.
Jeg tror ikke på sånne ting, lo han. Jeg er tilbake om en times tid.
Men skuffelsen hans ble stor han kom tilbake etter bare en halvtime! Marthe sin mann hadde nemlig fått en anonym telefon om at kona hans var utro, med naboen! Jeg åpnet døren, men lot sikkerhetslenken være på.
Hvor er paraplyen? Og hvorfor har du ingen jakke eller sko på? spurte jeg.
To gutter kom bort til meg ute! Kan du fatte det? De tok alt. Til og med skoene. Slipp meg inn, Vilde, jeg fryser!
Tingene dine har jeg pakket. De står nede ved inngangspartiet. Hils Marthe fra åttende, sa jeg tørt.
Hvilken Marthe?
Marthe i åttende etasje, svarte jeg, lukket døren og gikk og så på tv.
Godt barna våre er voksne og har flyttet ut, tenkte jeg. Så slapp de å se denne skammen.
Eivind løp ned til inngangspartiet og fant kofferten. Han kledde seg på, og ble stående utenfor blokken og se seg forvirret rundt. Tenkte kanskje han kunne ta en drosje hjem til moren sin.
Da oppdaget han at telefonen hans lå igjen i leiligheten til Marthe. Han måtte gå opp igjen for å låne min. Han tok heisen og jammen meg, så stoppet den på åttende etasje! Strømmen gikk i hele blokken. Der sto han fast, akkurat som jeg hadde gjort morgenen før.
Innen strømmen kom tilbake og dørene åpnet seg, hadde jeg gått på jobb, og Eivind, som ikke hadde nøkler til leiligheten, fikk ikke gjort annet enn å ta trappen nedover. På åttende traff han Marthe, som også sto med en koffert og ventet på heisen.
Har du mobilen min? spurte Eivind.
Ja, svarte Marthe engstelig. Og klærne dine ligger her, de også.
Fint
De tok heisen sammen ned. Men taxiene de bestilte, kjørte dem hver til sitt…
Jeg kjenner det dunker i hodet av alt dette. Hvorfor skulle dette skje meg? En ting er sikkert Eivind får aldri mer gå «kveldstur» alene.
