2. oktober
I dag startet som en helt vanlig morgen, men endte opp med å lære meg mer om folk enn jeg skulle ønske. Jeg, Erik, var allerede på vei ut døra, på vei til jobben i Oslo sentrum, da jeg plutselig kom på at mobilen lå igjen hjemme. Det var typisk meg alltid litt distré. Jeg snudde, trykket på heisknappen og gikk inn, men heisen stoppet selvfølgelig på åttende etasje og satt seg fast.
Da jeg satt der inne og ventet på hjelp, hørte jeg plutselig stemmene til min kone, Ingrid, ute i gangen. Hun snakket med en mann, Ola mannen fra den førtiende leiligheten på åttende. Jeg kjente stemmen hans godt.
Kjære deg, sa Ola mykt. Jeg gleder meg så til å være sammen igjen.
Ja, i kveld møtes vi, svarte Ingrid stille. Etter klokken ti er jeg alene hjemme.
Er mannen din fremdeles på nattevakt denne uken? spurte Ola.
Hele uka, han drar ut halv ti og kommer tilbake når jeg sover, svarte Ingrid.
Vi må forte oss, min mann er snart tilbake, la hun til.
Hvorfor tar heisen så lang tid? sa Ola irritert.
De stod der lenge og pratet uten å tenke på at noen kunne høre dem. Jeg trodde først ikke mine egne ører tenk at det var min Ingrid. Men da jeg tydelig hørte mitt navn nevnt, og at samtalen handlet om hennes “mann på nattevakt”, skjønte jeg hvordan det hang sammen. Hun hadde forhold til Ola fra samme oppgang!
Jeg satt stiv i heisen og tenkte: “Så her har du funnet deg et ekstra pustehull på åttende, Ingrid. Det er altså ikke frisk luft du søker om kveldene.” Planen begynte å slå rot i hodet mitt.
Heismontører kom etter en stund, og jeg kom meg ut. På kvelden, rundt klokka ti, gikk Ingrid til balkongen som hun pleide. Plutselig kom hun tilbake og sa:
Erik, jeg tar meg en rask tur ut. Jeg trenger litt luft.
Det regner ute, svarte jeg.
Jeg må ut, det er godt for hjertet å bevege seg, sa hun.
Ta paraplyen da, hvis du absolutt må, svarte jeg.
Slapp av, Erik. Jeg er straks tilbake.
En halvtime senere smalt det i døra. Min kone så forfjamset ut; hun hadde mistet paraplyen, og klærne hennes var ikke de hun pleier å gå ut i. Jeg lot døra stå på kjetting.
Hvor er paraplyen? Og hvor er kåpen din?
Det kom noen gutter og tok både klærne og paraplyen. Slipp meg nå inn, det er kaldt, sa Ingrid.
Jeg svarte rolig: Jeg har pakket sakene dine, de står ved søppelsjakten. Hils Ola fra meg.
Hun ble helt stille, prøvde å benekte, men jeg lukket døra og satte meg for å se på Dagsrevyen. “Godt barna våre er voksne, så de slapp å se dette,” tenkte jeg.
Senere på kvelden var det min tur til å pakke en koffert. Planen var å reise til moren min i Drammen, men oppdaget at mobiltelefonen min lå igjen hjemme hos Ingrid. På tur tilbake til leiligheten satt jeg fast i heisen akkurat slik jeg hadde begynt dagen. Strømmen gikk i hele blokka, og jeg ble sittende på åttende etasje sammen med… Ola! Han skulle også hente igjen sine saker, og vi sto der, begge slitne og tause. Da strømmen endelig kom tilbake, tok vi følge mot utgangen, men taxiselskapet kjørte oss i hver vår retning.
Denne dagen lærte meg noe viktig: Du tror du kjenner dem du lever sammen med, men livet har alltid uventede vendinger. Man må stå opp for seg selv også i et gammelt ekteskap. I kveld kjenner jeg at jeg endelig puster ordentlig igjen.
