Dagbok, 14. august
Jeg kom ruslende hjemover med handleposer en tidlig tirsdag, småpratet med naboen, Ingrid. Da jeg nærmet meg porten til huset og fikk øye på en staselig, blå Audi parkert utenfor, rettet jeg ryggen og smilte litt bredere enn vanlig.
Se der, sikkert svigersønnen min som har tatt seg fri fra jobben for å besøke oss i dag, sa jeg litt prompte.
Ingrid kastet et blikk på bilen og svarte med en liten rynke i pannen:
Jasså, du kaller ham svigersønn allerede? Han har vel ikke fridd til Maren ennå, har han? Og vet vi egentlig hvem denne fyren er? Hør her, han kan jo være en lurendreier for alt vi vet.
Jeg viftet henne vekk og snørte sammen leppene.
Tullprat! Han er skikkelig bra, og han mener alvor med Maren. Nå må jeg nesten løpe videre. Må ordne litt kaffe til gjesten, og se her småkaker har jeg også kjøpt inn.
Så fort jeg kunne med de fulle posene, stresset jeg hjemover. Ingrid sto igjen og så etter meg, litt skjevt i ansiktet.
“Hun der har jammen brukt mye penger på kokt skinke og beste brunosten i dag, ja, og konfekt. Skal tro hvor lenge de har holdt på, hun har det visst travelt med å få gifte bort den godtroende Maren.”
***
Inne i stua ble jeg møtt av et koselig syn: datteren min Maren satt og pratet med besøket. Den såkalte fremtidige svigersønnen så henne så dypt i øynene at jeg måtte slå i dørkarmen for å få folk til å reagere da reiste han seg og tok et steg unna.
Han var som alltid svært høflig, hadde gitt Maren blomster, konfekt og til og med en pen parfyme. Og han bukket faktisk nesten til meg. Jeg kunne ikke la være å glitre med øynene og tenke for meg selv hvor flott han egentlig så ut, selv om tinningen var blitt litt grå. Slik en mann, nesten litt adelig, sa jeg senere til Maren.
Maren smilte smått overlegent:
Han ER adelig, mamma.
Men har han fridd til deg, eller er det bare gaver og blomster nå igjen? spurte jeg nysgjerrig.
Da ble Maren straks alvorlig.
Nei, mamma, han har ikke fridd. Han ville bare invitere meg på teater i Oslo.
Smilet mitt forsvant umiddelbart.
Når de begynner sånn, vet du… De bykarene koser seg med byjenter og kommer på bygda for å finne seg nye. Nå har han dratt hit annenhver helg i ukesvis, men ingenting om bryllup!
Mamma…
Åh, Maren, du er tretti, han nærmer seg førti. Hvorfor kan dere ikke bare gifte dere, så jeg kan slippe å gå her å vente?
Mamma, vi finner ut av det selv!
Du får høre på meg, jeg har mer livserfaring! sa jeg strengt. Så gikk jeg bort og nappet pølsebitene ut av hånden hennes. Spar det til i morgen, pølsa er dyr! Og han kommer sikkert tilbake for kaffe, og da skal det bugne litt på bordet.
Maren så tankefullt på meg med sine utrolig blå øyne.
Mamma, hvorfor er du så sint igjen? Hva er det som er feil nå?
Jeg pakket pølsa bort i kjøleskapet med bråkete tallerkener og misunnelse i stemmen.
Jeg er bare redd for at han ikke virkelig mener alvor! Du er ikke ung lenger, og folk prater om deg som gammel ungkarskvinne.
Men Maren bare lo og sa: Ikke bekymre deg, mamma. Jeg lover, han forlater meg ikke.
***
En uke senere, mens jeg tørket tårer, pakket jeg kofferten til Maren. Det viser seg at hun venter barn. Jeg hadde trodd hun var uskyldsren, men nei da.
Han kjørte meg til skogen, så jeg kunne plukke multer. Ventet på meg til jeg var ferdig, fordi han synes jeg er så flott, humret hun ertende.
Jaha, og det ble dere sammen der, altså? Fortell meg, hvor glapp oppdragelsen fra min side?
Hun bare fortsatte å småspise på dyre oster og lo. Slapp av mamma, det viktigste er jo at han vil gifte seg med meg!
Ja, og alle slektningene skal inviteres til bryllup, det er viktig! gråt jeg. Hvordan skal jeg orke å sende deg bort, du som er mitt eneste barn.
Jeg lover å besøke deg ofte, mamman min!
Snart dundret naboene på døra: Randi, datteren din skal visst gifte seg, og så sier du ingenting!
Hun reiser til byen nå snart, ropte jeg over skulderen.
Og vi uten gave! Skulle hatt litt forvarsel.
Det går nok, hun flytter bare til kjæresten.
***
Så var hun altså borte. Maren, min eneste, dro til Oslo sammen med kjæresten. Hun ringte og fortalte begeistret om hvor flott huset til Erlend (ja, han heter Erlend) var.
Jeg ventet lenge på nyheter om bryllup. En måned gikk, to, et halvt år… En dag kom Ingrid løpende og sa at hun hadde sett Maren i byen, trillet på barnevogn.
Barnevogn?! utbrøt jeg. Jeg kastet på meg jakka og rakk første buss til byen.
Det viste seg at jeg hadde blitt bestemor og at Maren ikke hadde sagt et ord om det! Jeg ringte henne mens jeg sto på bussterminalen, og Maren svarte ikke før etter flere forsøk.
Hvor er du? ropte jeg. Jeg står på bussterminalen, kom og hent meg! Og kan du forklare hvorfor jeg ikke fikk vite at jeg har blitt bestemor?!
Hun kom alene, med taxi, og så ned i bakken.
Unnskyld, mamma. Jeg fikk bare aldri tid til å forklare. Jeg har en jente, hun heter Vilde, og hun ligner på deg…
Vi bor i huset til Erlend, men sånn er det… eller, rettere sagt, vi bor i huset til moren hans. Hun eier alt. Det er hennes hus, hennes bil. Hun bestemmer, og hun lar ikke Erlend gifte seg med meg.
***
Da jeg kom inn i huset, var det eneste jeg hadde i tankene: Her skal det settes skapet på plass.
Jeg gikk rett forbi Erlend og barnebarnet, og lette etter “svigermoren”. Hun satt i andre etasje og klinket på det store flygelet sitt.
Så jeg kremtet og slo igjen lokket på flygelet, og hun snudde seg stramt mot meg.
Hvem er du? Hva gjør du i mitt hus?
Jeg er Marens mor! og dere spiller piano når det er små barn her som skal sove?
Du mener Vilde? Hun har akkurat sovet, svarte damen tørt. Og dessuten, hvem forstyrrer hvem her i huset?
Et lite barn trenger fred. Kanskje det er på tide at du flytter ut, så de unge kan få ro?
Hvorfor skulle jeg flytte fra mitt eget hjem, du?
Rett og slett fordi du står i veien for familien min.
Familien din? Nei vet du, dere kan dra hvor dere vil, jeg tvinger ingen til å bli her.
Skal du ikke bry deg om barnebarnet ditt i det hele tatt? spurte jeg.
Hun så kaldt på meg og svarte:
Så du er Randi? Hør her, Randi, hvorfor ville jeg blande meg inn i deres liv? Jeg har allerede gitt det viktigste jeg har min sønn! Men du vil visst ha mer? Forsøker du å presse meg ut av mitt eget hjem, kan jeg ordne det så du havner langt tilbake på Toten!
Ute i gangen stormet Erlend inn, han skjønte vel at jeg holdt på å miste besinnelsen.
Vil du ha litt kaffe, mamma? Maren har satt på i spisestua.
***
Kaffe roer folk eller nesten. Jeg fulgte med på dama, men hun gliste og småpratet med Maren, nærmest hånet meg på en subtil måte. Jeg tenkte med meg selv at det fikk være grenser; jeg har da opplevd verre enn slike snobbete koner.
Erlend skjønte vel hvordan jeg hadde det, og han la hånda på Marens kne under bordet, og så henne i øynene med et blikk som sa: “Kan du ikke roe ned moren din snart?”
Så vi låste oss inn på kontoret hans. Maren så alvorlig ut.
Mamma, vi må snakke.
Nå har jeg fått nok, sa jeg. Hun kjører over dere, og dere lar henne holde på!
Mamma, det er ikke svigermoren min. Det er kona til Erlend.
Jeg ble så målløs at jeg bare ble stående og gape.
Erlend giftet seg med henne for mange år siden. Hun var godt voksen, han trengte pengene for å hjelpe faren sin med firmaet. Hun ville aldri ha barn. Han fikk etter hvert lov til å finne seg en kvinne på si, altså meg.
Så du er bare… elskerinnen hans? utbrøt jeg sjokkert.
Erlend og hun har aldri vært ordentlig ektefeller, de lever som naboer. Jeg sa ja til dette, mamma.
Dette finner jeg meg ikke i, du pakker sakene og vi drar hjem, proklamerte jeg.
Nei mamma, jeg har valgt dette livet. Jeg elsker Erlend, og en dag vil han bli fri og da gifter vi oss.
Inntil da skal hun plage livet av deg, advarte jeg.
Ja, men det får så være, sa Maren. Det er mitt valg.
Så da reiste jeg. Det var et hardt slag. Dager og uker gikk, jeg lyttet til bygdesladder som aldri før. Alle andres døtre gifta seg og fikk barn. Jeg tok ofte turen inn til Ingrid, bare for å leke litt med barnebarnet hennes og savne min egen Maren enda mer.
Til slutt klarte jeg det ikke lenger. Jeg låste huset, tok bussen til byen, og stilte meg bak gjerdet til villaen hvor Maren bodde.
Jeg så Vilde springe rundt i hagen sammen med to små, hvite bichon frisé-hunder, og rope “Bestemor, bestemor!” men hun ropte på kona til Erlend.
“Slik kan det ikke være,” kjente jeg stikkende sjalusi. “Det er jo jeg som er bestemor!”
Jeg gikk ut av skyggen og banket hardt på porten.
***
Ingen kastet meg ut. Kona til Erlend sa bare: “Huset er stort, det er plass til alle.”
Vi to førte ingen store kamper etter det. Vi fleipet og drev med hagearbeid ved siden av hverandre, lekte med Vilde sammen og kastet små stikk her og der.
Du har vel skjønt at datteren din er svak, hun lar seg tråkke på. Hadde hun vært som deg, ville hun kanskje klort seg bedre fast, fnyste hun en dag.
Bare vent til jeg får kluten min, så får du den midt i øyet, mumlet jeg. Og forresten, hvor kommer denne svakheten fra, tror du? Jeg kom nå hit for å hjelpe dem, det hadde ikke du gjort!
Tøff på utsiden, sa hun spydig. Men du ser ut til å trenge familien din mer enn du vil innrømme. Jeg dør ikke med det første, bare så du vet det.
Jaja, svarte jeg. Jeg får bare stå i det. Hvem vet, kanskje det er jeg som lever lengst, og får se Vilde vokse opp.
Personlig lærdom: Du kan ikke kontrollere barnas valg, uansett hvor mye du prøver. Etter hvert må du akseptere livet slik det ble, slippe kontrollen og sette pris på de små øyeblikkene av fellesskap, selv om stoltheten svir.
