Marte så på telefonskjermen. Kari hadde sendt invitasjon til jentegruppa: «Jenter, jeg venter dere lørdag klokka 18 på Kafé Blå. Det blir moro!»
Marte var tretti. To barn, dattera Ida og sønnen Olav. Skilt. Kontorstolen som kjente ryggen hennes bedre enn noen mann hadde gjort de siste to åra. Og så denne invitasjonen, som fikk henne til å smile.
– Olav, ikke løp i gangen! Ida, ta på deg sokker, det er kaldt! – ropte Marte med telefonen klemt mellom øret og skuldra.
I andre enden sildret Kari om overraskelser og karaoke.
– Marte, kommer du? Lover, det blir bra – uten de der «jeg har barn»-greiene dine.
Marte humret.
– Dine barn. Dine problemer. Skilsmissen din. Alderen din… Jeg får tenke på det, svarte hun.
Lørdag kom Per, eksmannen, to timer for seint på helgebesøk. Ida gråt fordi hun ville at mamma skulle flette håret «som en prinsesse», og Olav hadde gjemt den venstre skoen. Da Marte endelig fikk igjen glidelåsen på den eneste kjolen som ikke så ut som en sekk, viste klokka nesten seks.
– Jeg drar. En times tid, i alle fall.
På kaféen spilte musikk. Damene fra regnskapet hadde allerede tatt seg et glass musserende, og Mari fra salg fortalte om den nye kjæresten sin med en stemme som om hun forsvarte en masteroppgave om «lykken min som dere alle må se».
Kari så Marte, hylte til og kasta seg om halsen.
– Du kom! Så fin du er! Sett deg, nå kommer kaka.
Marte satte seg, tok et glass eplemost. Lytta. Nikka. Smilte på de rette stedene.
Lena fra sideavdelinga, ei høy blondine med evig surt fjes, lente seg mot henne:
– Hvor er din?
– Skilt. For ett år siden, sa Marte rolig.
– Å, beklager. Visste ikke. Vanskelig for barna, sikkert.
Marte drakk opp eplemosten. Det kom en sein melodi, kjent. Noen ble invitert til dans. Marte ble sittende. Kari satte seg ved sida, litt rusa og uvanlig alvorlig.
– Marte, hvorfor er du trist?
– Jeg er ikke trist. Jeg er sliten.
– Det er det samme, når du er tretti med to barn og en eks som bare kommer etter planen.
Marte ble overraska over hvor treffsikkert det var.
– Er du skilt, du og?
Kari lo:
– Nei. Men jeg er observant. Hør her… Jeg ba sangeren om å synge en sang. For deg.
Marte skjønte ingenting, men nikka.
Fyren ved mikrofonen tok noen grep. Og plutselig kom det en gammel låt som gikk på radio da Marte studerte. Sangen hun og Per kyssa til på benken utafor studenthuset. Dumme ord om «aldri si farvel». Marte grov ansiktet i hendene. Ikke av skam. Men fordi noen huska hvem hun var før «barna dine».
– Jeg bestilte ikke den sangen, hviska hun.
Kari trakk på skuldrene:
– Kanskje han gjorde det sjøl. Kanskje du falt i smak hos han. Ser du noen gang i speilet, Marte?
Hun gjorde ikke det. Men nå så hun opp. Fyren ved mikrofonen smilte. Fremmed. Ung. Visste ingenting om livet hennes. Marte tørka kinnene med en serviett, tok et glass musserende og smilte tilbake. Ikke det pliktoppfyllende kontorsmilet, men et ekte.
Så sendte hun Per en melding: «Jeg blir sein. Ungene blir hos deg i natt. Det er ikke opp til diskusjon.»
Og pusta ut. For første gang på lenge – helt ut.
Kaka kom presis klokka ni. Marte spiste to stykker og talte ikke kalorier. Kari hviska i øret:
– Du veit, jeg inviterte deg fordi du var den eneste som ikke diskuterte rapporten min på planmøtet.
– Rapporten din var helt grei, sa Marte med et skuldertrekk.
– Nettopp. Du er den eneste som faktisk hører. Ikke later som.
Marte kom hjem i tolvtida. Den tomme leiligheten lukta stillhet. Først ville hun gråte fordi Olavs sokker ikke lå strødd over gangen, og Idas hårspenne ikke lå på kjøkkenbenken. Men så tok hun av seg kjolen, lagde te, satte på den samme sangen i hodetelefonene. Og skjønte at hjem ikke bare er støy fra små føtter. Det er også den stillheten der man endelig kan høre seg sjøl.
– Det var da en grei kveld, tenkte Marte og sovna med et smil.
Om morgenen kom en melding fra et ukjent nummer: «Kommer du på presentasjonen i dag? Jeg er den sangeren fra kaféen – Daniel. Kunne jeg få spandere en kaffe? Helt uten grunn.»
Marte så på telefonen og svarte: «Kommer. Svart kaffe, uten sukker. Og takk for sangen.»
De første to ukene var som ei film. Daniel møtte Marte etter jobb med blomster. Han sang for henne på kaféen når det var få folk, og så på henne som om hun var den eneste kvinna i verden. Marte smelta. Og forsvant.
Først en gang i uka. Så annenhver dag. Så slutta mora å skjule misnøyen.
– Marte, hvem er det du kaster unga på? Jeg har egne ting. Du har jobb, forresten.
– Mamma, vær så snill, Olav sover, Ida har gjort leksene. Jeg er borte to timer.
– To timer… Hele uka, to timer. Jeg kjenner de «to timene». Mann? – Marte var taus.
– Og hvor kommer han fra? Den kaféen? – mora smalt med leppene. – Restaurantsanger… Marte, du er ei smart jente, men med tretti år og to barn gler du deg over den første som ser blidt på deg. De er alle like i en lest. I dag synger han for deg, i morgen for ei anna.
– Mamma, stopp! – Marte kasta veska i sofaen. – Du kjenner ham ikke.
– Og du… kor lenge har du kjent ham? Måned? To? Eg har sett nok menn i mitt liv, – smalt hun igjen døra.
Daniel var annerledes. Han huska hva Ida het og at Olav var redd mørket. Han sa han ikke hadde noe imot barn, at han skulle tenke på hvordan de kunne ordne framtida.
Marte trodde nesten på det.
Den kvelden bestemte hun seg for å overraske. Daniel hadde sagt han skulle spille til ti, og så var han ledig. Marte lot ungene være hos mora, som rullet med øynene men ikke nekta, og kjørte til kaféen uanmeldt. Hun gikk inn i lokalet. Smilte til den kjente bartenderen. Så mot scena.
Daniel var ikke der.
Han sto ved ei søyle og dansa. Ikke vals, bare tullet i takt med musikken – sammen med ei vakker kvinne. Høy. Slank. I ei tettsittende kjole som kosta det Marte tjente på ein måned. Håret var perfekt lagt, latteren høy og fri.
Daniel lo også. Så tok han hånden hennes, og de forsvant bak ei dør med skiltet «Personalet».
Marte sto midt i lokalet. Noen støtte borti henne, ba om unnskyldning. Musikken spilte videre.
– Alle like i en lest, – tenkte hun på moras ord.
Ho snudde seg og gikk ut. Smelte ikke igjen døra. Gråt ikke. Bare satte seg i en taxi og ga adressa.
Utafor blokka sto Per. I gammel jakke, med mørke ringer under øynene, sint og bustete.
– Marte! Koffør svarer du ikkje på telefonen? Mor di har ringt meg i en halvtime! Far din er på sjukehuset. Hjerteinfarkt. Ho lot barna bli heime, og ba meg komme.
Marte tok seg til hjertet.
– Kva? Korleis? Han…
– Eg veit ikkje korleis. Ring taxi. Eg passar ungane.
Med skjelvande fingre ringte ho mora. Ho grein i røret.
– Pappa er på intensiven. Kom nå!
– Eg kjem no. Mamma, overlever han?
– Legene seier ingenting.
Heile natta sat dei i sjukehusgangen. Klokka åtte om morgonen kom ein trøytt lege ut.
– Krisa er over. Mannen din er sterk. Ein halvtime til, og eg hadde ikkje kunna svare. Men nå blir alt bra. Ro, diett, ingen stress.
Mora brast i gråt. Marte tok rundt henne, og dei sto der – to kvinner som nesten hadde mista den viktigaste mannen i livet.
På veg heim i taxien såg Marte ut av vinduet. Morgensola skein gjennom blokkene. Ho huska korleis Daniel strauk kinnet hennar og lovde hav og reiser. Teit. Hav… Og faren låg på intensiven medan ho var på kafé.
– Nok med ville fester.
Heime var Per, også våken.
– Per, – sa ho stille. – Takk for at du kom, for at du var med barna.
Per tagde eit minutt. Så snakka han klossete, som alltid når det gjaldt følelsar.
– Marte, eg uten deg… Ungane treng ein far. Ikkje berre i helgene. Så, la oss flytte saman igjen. Som før. Du er sliten. Ungane saknar deg. Og eg saknar heimen, kjeftinga di når eg ikkje tek av meg skoa.
Marte lo gjennom tårene. Ho tok handa hans. Grov, kjent, varm hand. Ikkje den som tok mikrofonen og lovde hav. Men den som heldt barnevogna, skifta dekk på bilen hennar.
– La oss prøve, – sa Marte. – Men visst du ikkje vaskar koppen din igjen, så dunstar eg deg med puta.
– Avtalt.
Ungene kom stormande ut av rommet. Olav hang på Per og ropte «pappa!». Ida snudde seg først bort, men kom så bort og sa stille:
– Blir du? Lenge?
Per sette seg på huk:
– For alltid, Ida. Visst de vil ha meg.
Om kvelden, da ungane sov, vaska Per opp. Marte tok fram telefonen og sletta korrespondansen med Daniel. Ingen meldingar hadde kome.
– Mor hadde rett, – tenkte Marte. – Men ho tar feil på éin ting. Det handlar ikkje om tretti år. Ikkje om barn. Ikkje om skilsmisse. Det handlar om kven du vel. Eg valde fine lovnader. Men eg måtte velja slitne augo og ein skitten kopp i vasken.
Ho gjekk bort til Per, klemte han bakfrå, pressa nasen mot skuldra.
– Kva? – spurde han.
– Ingenting. Berre godt at du er heime, – og det var meir enn alle songar i verda.
