Telefonen vekket meg klokken fem om morgenen. Et ukjent nummer ringte.
Ja svarte jeg kort.
Er du Solveig? ropte en livlig kvinnestemme. Er det deg?
Jeg, svarte jeg likegyldig.
Jeg er det fortsatte hun glad. Gjenkjenner du meg?
Jeg kjenner deg, svarte jeg høflig, bare for å være høflig, selv om jeg ikke hadde noen anelse om hvem som ringte.
Jeg var sikker på at du ville kjenne meg med en gang hun lo. Så bra at jeg fikk tak i deg. Har du tid til å snakke nå?
Ja, jeg kan snakke.
Flott. Jeg er sammen med mannen min, barna og jeg har nettopp kommet av toget på stasjonen. Vi gikk av for en time siden. Hører du meg bra?
Ja.
Stemmen din er litt lav. Er du sikker på at alt er i orden, Solveig?
Alt er i orden.
Jeg er så glad på dine vegne. Først tenkte vi å bo på hotell fordi vi trodde vi ikke hadde noen slektninger her i byen. Men så kom vi på at du bor her. Skjønner du?
Jeg skjønner.
Så bra at vi husket deg. Du kan ikke forestille deg hvor glade vi er, spesielt barna.
Jeg kan tenke meg det.
Mannen min sa straks: «Ring til Ingrid. Hun vil ikke svikte deg.»
Han har rett. Jeg svikter deg ikke.
Så vil du la oss bo hos deg? Har jeg forstått det riktig?
Ja, jeg vil.
Vi blir bare kort her fortsatte hun ivrig. Kanskje et par uker, så vi kan se byen og så dra hjem igjen. For hjemme venter en haug med gjøremål, og som de sier: «Det er fint å være gjest, men best er det å være hjemme». Er du med?
Jeg er med.
Det tenkte vi også, spesielt mannen min. Han kunne ikke forestille seg at du ikke skulle ta imot oss. Vi er jo slekt, selv om vi er langt fra hverandre og sist så vi hverandre for ti år siden, men vi er slekt. Stemmer det?
Ja.
Bor du alene nå?
Alene.
I en treværelses leilighet?
Ja.
Så skal vi bare kjøre til deg?
Kjør dere.
Vi er der om en time. Bor du fortsatt der?
Jeg bor fortsatt der.
Da venter du på oss. Vi er på vei.
Jeg venter, svarte jeg.
Ingrid la på, satte telefonen på nattbordet, vendte seg, trakk et teppe over hodet og sovnet, uten å tenke så mye på hvem hun akkurat hadde snakket med.
En time senere hørtes ringelyd ved døren. Ingrid så på klokka, lukket øynene og vendte seg. Telefonen ringte. Jeg sov.
Etter hvert begynte folk å banke på døren. Jeg var likegyldig. Så ringte telefonen igjen.
Ja, sa Ingrid uten å åpne øynene.
Solveig? ropte hun glad.
Ja.
Det er oss. Vi er kommet. Vi ringer og banker, men du åpner ikke.
Ringer du?
Ja.
Hvorfor hører jeg deg ikke?
Jeg vet ikke.
Ring igjen.
Telefonen i leiligheten ringte.
Vi ringer, sa kvinnen.
Nei, sa jeg, jeg hører deg ikke. Prøv å banke.
Det ble bank på døren.
Vi banker, sa kvinnen.
Nei, svarte Ingrid, jeg hører ingenting.
Jeg tror jeg har ringt feil, sa kvinnen.
Hva? spurte jeg.
Hvor er du, Solveig?
Hva mener du med «hvor»? Hjemme.
Hvor hjemme?
I Bergen, kom Ingrid først på. Hvor ellers kunne jeg være?
I Bergen? Hvorfor ikke i Oslo?
Jeg flyttet for ni år siden, rett etter at jeg ble skilt.
Hvorfor?
Hvorfor jeg ble skilt?
Hvorfor jeg flyttet?
Jeg ble lei av Oslo, så jeg flyttet. For mange ubehagelige minner.
Er det bedre i Bergen?
Selvsagt. Mye bedre.
Hvorfor er det bedre?
Alt er bedre. Alt jeg gjør. Ingen dårlige minner. Men hva skal jeg si? Kom og se selv. Hvor mange er dere?
Vi er fire. Jeg, mannen min og to barn. Den eldre heter Peder, den yngre heter Anders. Anders skal søke på universitetet for tredje gang i år.
Da er dere fire. Kom hit. Vi har et fint universitet også.
Når skal vi komme?
Så snart dere vil.
Det går ikke nå. Jeg har mye å gjøre i Oslo. Anders vil bare studere i Oslo. Vi kom hit for å finne jobb. Vi hadde tenkt å bo hos deg i et år, men så ble det slik.
Så dere kommer ikke i dag?
Nei.
Så synd. Jeg har allerede gjort meg klar.
Det er synd for oss også. Du kan ikke forestille deg.
Jeg kan forestille meg.
Nei. Du kan ikke forestille deg. Når jeg tenker på hva som venter oss, får jeg ingen lyst til å leve.
Jeg bestemte meg for å avslutte samtalen.
Ok, sa jeg, hvis dere ikke kan nå, så kom når dere kan. Jeg er alltid glad for å se dere. Når dere har slått dere til ro i Oslo, send meg adressen din, så kommer jeg på besøk. Jeg kan bli i et par uker også. Så får vi se. Jeg har ingen andre i Oslo enn deg nå. Er vi enige? Skal du sende meg adressen?
Samtalen brøt plutselig, og jeg hørte ikke svaret.
Legg igjen en like og del dine tanker i kommentarfeltet!
Hvis du vil lese flere historier, skriv en kommentar og ikke glem å like. Det inspirerer oss til å skrive mer.
