KJÆRLIGHET UTEN ENDE
Da jeg giftet meg med Helle, var det av både fornuft og den mest overjordiske kjærlighet. Med årene rant kjærligheten gradvis ut av ekteskapet, først som en sildrende bekk, så som en stadig striere strøm. Selv da datteren vår ble født, ble det ingen stans snarere utviklet det seg til en mektig elv. Min kjærlighet ble etter hvert delt opp mellom korte eventyr, flørtende blikk og gjentatte forelskelser
Jeg kunne ikke, og ville egentlig heller ikke, bare høre til én kvinne. Kvinner falt for sjarmen min, det selvsikre vesenet og Gud vet hva annet
Jeg delte min grenseløse varme med alle slanke og røslige, lyse og mørke, livlige og ettertenksomme, gifte og de som fortsatt lette etter lykken. Gjensidig tiltrekning oppsto, og det var slettes ikke sjelden.
Min kone, Helle, var mesterlig i å overse alt som kunne true husfreden. Hun kom aldri med anklager eller raseriutbrudd, heller ikke manglet hun min oppmerksomhet som mann.
Men så ute av det blå ble strømmen av min kjærlighet stanset av en kvinne ved navn Randi. Hun fanget meg med sin skjønnhet og kløkt! All min ledige tid, om man ser bort fra tiden med Helle, brukte jeg på Randi. Hun var gift, i et forhold som stadig var på randen av skilsmisse. For Randi var jeg som et friskt pust, et helt univers. Dette eventyret varte i nesten tre år.
I mellomtiden vokste datteren min, Ingrid, opp. Etter videregående dro hun til USA på utveksling gjennom AFS-programmet. Hjem til Norge kom hun aldri tilbake. I stedet giftet hun seg med en amerikaner fra Los Angeles. Det ble tre barn, mye ansvar, og behov for hjelp. Vi ble derfor tilkalt Helle og jeg for å hjelpe til med barnepass. Mannen til Ingrid hadde kun sin far, John; moren hans var død.
Helle og jeg reiste over Atlanteren til Los Angeles. I to år passet vi barnebarna. Så begynte rastløsheten for alvor å ta tak i meg jeg ville hjem til Norge. Helle skjønte ingenting. Hvorfor? Uten å forklare meg, pakket jeg og reiste. Vel tilbake på norsk jord, dro jeg rett til Randi.
Her er jeg, det finnes ikke liv uten deg! Bare si ordet, så blir jeg her! Du har forhekset meg, Randi.
Pål, har du glemt at jeg er gift? Jeg er glad for å se deg, men vi kan ikke mer nå
Støtet fra hennes avvisning var hardt. Jeg orket ikke tape henne, men måtte svelge nederlaget og reiste tilbake til familien i Los Angeles. Lite visste jeg at Helle hadde en overraskelse til meg.
Pål, John og jeg har bestemt oss for å være sammen. Det er ikke akkurat grunn til anklager? Du er fri. Vi to klarer oss med barnebarna. Og hva kan du egentlig lære dem? lo Helle, på sitt stille, skadefro vis.
Har du visst alt dette om meg? spurte jeg forsiktig.
Selvsagt. Noen elsker alltid å sladre svarte hun triumferende med et smil.
Så kom jeg hjem igjen til huset mitt i Oslo. Igjen gikk ferden til Randi.
Om du ikke har ombestemt deg, kan vi prøve sammen? spurte jeg håpefullt.
Nei, Pål! Du reiste vekk, nå skal jeg snu det igjen? Og jeg har fått hjelp ut av sorgen av min egen mann! Pål, vi er ferdige, sa hun bestemt.
Slukøret og alene ruslet jeg hjem. I tre dager satt jeg inne, og ikke så jeg folk.
Da banket det på døra. Utenfor sto en ung kvinne.
God dag, onkel Pål! Kjenner du meg ikke igjen? Jeg er venninne av Ingrid. Hvordan har dere det? sa hun med et blussende smil.
Jo da. Du er Marianne, ikke sant? Ja, jeg husker deg svarte jeg monotont, trøtt.
Onkel Pål, har du salt? Du bor jo tross alt ved siden av sa hun litt unnselig.
Jeg så nærmere på venninnen til datteren min. Yndig og likevel moden.
Kom inn, Marianne. Vi kan ta en kopp te sammen, sa jeg og ble mer livlig.
Vet du, onkel Pål jeg har vært glad i deg siden jeg var skolejente. Du har alltid vært mitt ideal. Jeg fikk jo aldri sjansen; du var alltid opptatt Men jeg har ventet! Nå er det min tur!
Jeg er blitt 56, hun er 33.
Snart venter vi vårt første barn sammen.
