Du klarer deg aldri uten meg! Du fikser ingenting! ropte mannen min mens han kastet skjortene sine oppi den store baggen.
Men jeg klarte det. Jeg knakk ikke sammen. Kanskje hadde jeg tilgitt utroskapen hvis jeg hadde latt meg selv dvele ved hvordan jeg skulle klare meg med to barn, fantasert sammen noen redsler og latt fortvilelsen ta overhånd. Men jeg hadde ikke tid til det, det var bare å få jentene i barnehagen og løpe på jobb. Mannen min kom hjem bare en halvtime før for å hente tingene sine, stolt og fornøyd etter en natt hos en ny flamme, tindrende av selvtillit.
Så når jeg tok på meg kåpen, var jeg kort og konsis:
Ingrid, hjelp Signe med jakka og pass på at hun spiser ordentlig i barnehagen. Barnehagetanta sa at hun nekter grøt.
Erik, ta med deg alle tingene dine nå. Ikke la det bli liggende. Og kast nøkkelen i postkassa på vei ut. Ha det.
Ingrid kom til verden nøyaktig en halvtime før Signe, og fikk derfor status som storesøster, selv om de begge nettopp hadde fylt fire. Hver hadde sitt eget vesen. Ingrid spiste grøten hun mislikte fordi det måtte sånn være, mens Signe sto på sitt: Det er klumper, jeg vil ikke ha!
Heldigvis lå barnehagen bare ti minutter unna. Jentene småpratet og fikk meg til å glemme at jeg plutselig sto alene. Også på jobben, som fastlege med fullt venterom og stadig nye besøk, var det ikke tid til å tenke for mye på livet mitt. Og først da, om kvelden, da jeg så de tomme kleshengerne i gangen hvor mannens jakker hadde hengt, gikk det opp for meg at dette var min nye hverdag. Men det ligger ikke for meg å klage. Ting må fungere helst enda bedre enn før. Man kan velge å sette seg ned og håpløst deppe, eller man kan ta seg sammen, tenke seg om, lete etter løsninger, og kanskje finne et snev av glede. Første punkt: middag må lages.
Hva har faktisk endret seg? spurte jeg meg selv mens jeg hakket salat. Han har dratt. Hvilken rolle hadde han egentlig? Hva må jeg gjøre som jeg ikke klarte fra før? Egentlig ingen verdens ting. Bare tilpasse hverdagen litt. Dette går bra. Det blir faktisk bedre. Jeg vil ikke leve slik, stadig tenke på hvor han er, hvem han er med. Alene er vanskeligere men mye roligere. Etter å ha lest et kapittel om Knerten og kysset jentene god natt, gikk jeg for å henge opp klesvasken.
Før jeg la meg, kokte jeg en kopp te og ryddet tankene før neste dag. Tvillingene lignet hverandre som to dråper vann. To barn er mer jobb enn ett, men jeg ville aldri byttet. Det forundret meg hver gang noen syntes synd på meg.
Vi har det helt fint, svarte jeg alltid, ingen går på felgene her. Jeg fikser dette.
Vannkokeren pep ferdig. Jeg laget te med sitronmelisse og tente en lun bordlampe. Ute var det kaldt, snø blandet med regn, men inne var det varmt og rolig, kun tikkingen fra klokka brøt stillheten.
Da ringte det på døra. På dørstokken sto vår eldre nabo, fru Johanne, pakket inn i et mykt ullskjerf. Hun var en person jeg ikke helt hadde sansen for, alltid knapp og ordknapp når hun hilste og tok morgenluft med sin slitne hund. Hunden, en skabbete strihåret liten sak, hadde jeg tidvis sett ved søppelkassene. Johanne må ha gjort et godt verk ved å ta den til seg. Ingen kom på besøk til henne, hun gikk bare til butikken og lufter hunden.
Unnskyld at jeg forstyrrer, sa Johanne sjenert, men jeg så mannen din kjørte avgårde med kofferten. Har han reist fra deg?
Det angår ikke deg, svarte jeg, uten å skjule irritasjonen.
Nei, han gjør ikke det, jeg vil bare si om du noen gang trenger hjelp, kan jeg steppe inn. Derfor jeg banket på. Enten du trenger barnevakt eller noe annet.
Kom inn, sa jeg, overrasket over meg selv, og spurte: Hva heter du egentlig? Mens jeg skjenket te i to kopper og satte frem en kurv med småkaker. Ta for deg.
Johanne Selnes. Og du er Marthe, vet jeg. Hør nå, Marthe, hun brøt en kjeks og smilte svakt, jeg vil ikke trenge meg på. Men hvis du trenger en hånd, så hjelper jeg gjerne til. Ikke for penger det gir meg faktisk glede å kunne hjelpe.
Johanne smakte på teen og nikket.
Veldig godt, er det sitronmelisse? Jeg har mye av det på hytta mi. Kom gjerne på besøk om sommeren, det er plass nok. Jeg har et gammelt epletre der det henger de beste eplene…
Jeg så på Johanne, og undret over hvorfor jeg aldri hadde funnet henne hyggelig. Kanskje fordi hun aldri smilte overdrevent, aldri spurte slitsomt hvordan det egentlig gikk, og aldri gravde nysgjerrig i livet mitt. Hun bare gikk forbi i stillhet. Jeg hadde funnet henne snobbete men hun spurte ikke ut om mannen min, heller. Hun tilbød bare hjelp, uten mer.
Nå så jeg Johanne med nye øyne: ren og pen, nye tøfler, håret ryddig, kjole med blonder, og et lett blomsterparfyme hang igjen etter henne.
Hun fortalte om hytta, epletrærne, den lune vedfyrte badstuen og om endene som holder til ved den lille innsjøen hele sommeren. Uroen min forsvant sakte. Jeg følte meg roligere enn på lenge.
Alt dette husker jeg, selv om det er fem år siden nå. Husker hvordan han skrek: Du klarer deg ikke!
Men nå er det bare et minne.
Johanne skjærer epler og legger dem pent over deigen, setter formen i ovnen. Salatene er klare, og gryta småputrer. Jeg ser på henne: i dag har hun bursdag og vi feirer på hytta i august. Vinduene står åpne, luften er mild og sommerfrisk, eplekake-duften fyller rommet.
Hun har vært min livbøye, tenker jeg, og ser på henne der hun rusler rundt på kjøkkenet.
Hva hadde jeg gjort uten henne? Jentene mine forguder «bestemor Johanne». Og hun kunne bare lukket døra for meg, latt alt være. Nå er de ni år, skolejenter, og hvert år er vi hele sommeren her på hytta: med vennene sine, innsjøen og vår kjære «bestemor».
Jeg skal hente flere epler, så vi kan lage kompott, sier jeg og går ut i hagen med kurven.
Under epletreet, i skyggen, ligger Alba. Hvem skulle trodd at den pjuskete, skitne hunden fra søpla kunne bli til denne vakre labradoren, så snill og klok?
Alt handler om kjærlighet. Bare kjærligheten redder oss, tenker jeg, og rekker Alba en kjeks i åpen hånd.
