Siv, vi må spise nå! Slutt å ligge der! ropte min misfornøyde stemme fra over øret.
Hodet mitt pulserte, halsen verket, nesen var tett! Jeg prøvde å reise meg, men kroppen føltes som en svamp. Ikke rart at jeg ble syk.
Hele uka hadde vi hatt en varm, somreremse, men i går, mot kvelden, falt snø og regn over Oslo. Vår Taxibestilling var umulig i så dårlig vær, så jeg måtte ta meg hjem fra jobben i en minibus. Jeg ventet 30 minutter på den fulle bussen, klarte så vidt å klemme meg inn. Deretter måtte jeg gå en god del fra holdeplassen.
Jeg hadde jo spurt mannen om han kunne hente meg på vei hjem.
Siv, jeg og Per har stoppet innom moren min. Vi kommer sent, meldte Viktor.
Som vanlig.
Så endte jeg opp hjemme sent, gjennomvåt og iskald. Jeg så på klokken åtte om morgenen, lørdag.
Vilde, kan du hente termometeret, vær så snill! ba jeg.
Hva er det? Er du syk? overrasket Viktor. Hva med frokost?
Skal dere lage den selv? spurte jeg.
Hva mener du med «selv»? forstod han ikke. Hvor er Per?
Gutten er ti år gammel! Du er jo voksen, kan du lage eggerøre? La ham hjelpe deg. Jeg har lært ham å lage mat, han er jo stor nok nå.
Du har lært ham å lage mat? utbrøt mannen.
Ja. Hva så? Han sitter hele dagen på telefonen, gjør ingenting. skulderdroppet Siv.
Er du helt gal? Han er en gutt! En mann trenger ikke å lage mat, det er jo kvinners jobb! ble Viktor sint. Greit, vi drar til foreldrene våre, siden du ikke vil ha oss. Vi kommer tilbake i morgen kveld.
Viktor og de andre mennene pakket raskt sammen og kjørte til foreldrenes hus på Østlandet.
Siv reiste seg så tungt, fant termometeret, slo på vannkokeren og begynte å tenke:
«Hvorfor skjedde dette? Når mistet jeg øyeblikket da Viktor kunne lage både maten til seg selv og til meg, da vi pleide å ta vare på hverandre under sykdom? Når ble alle huslige oppgaver plutselig min skyld?»
Termometeret viste 39,2 grader. Jeg tok noen piller og la meg til å sove.
Senere vekket telefonen meg. Det var mor:
Siv, hvorfor svarer du ikke? Jeg er vant til at du ringer meg om morgenen. Jeg har savnet deg. sa Ingrid.
Mamma, jeg er bare litt forkjølet. Jeg har tatt medisinen og sovnet igjen, raspet jeg.
Så litt! Hvor er Per? Hos mamma igjen? mumlet hun.
Vi dro med Per for å unngå smitte, svarte jeg halvhjertet.
Tror du på det? For å unngå smitte Du må passe på så du ikke blir for sliten, ellers må du vaske opp selv! ble hun oppbrakt.
Ja, mamma! ville jeg protestere, men hun lot meg ikke. Jeg skjønte selv at hun hadde rett.
Ikke gjør deg til en husholder! Jeg har rett til å bli sint. Jeg ga deg bort i ekteskap, ikke i slaveri! Har du målt temperaturen?
Ja, den var høy i morges. Nå er den litt lavere, men jeg har ingen energi.
Legg deg ned! Far kommer og henter deg. Du skal stå på bena igjen! Det er ikke meningen at du blir syk alene. Vent, la Ingrid legge på.
Jeg stod opp stille, vasket ansiktet, pakket sammen laptop og andre nødvendigheter, og ventet på far.
Åh! braste faren min, Arne, da han så meg.
Hva er det, pappa? Hva skjer? skrek jeg.
Å! Det er deg! sa han rolig og tok sekken min. Jeg trodde jeg hadde dødd! Så ble jeg blek som et spøkelse!
Pappa! Hvorfor skremmer du meg så? smilte jeg. Skal vi gå?
Ja, hold deg fast i meg. Vinden kan blåse oss bort ellers! hjalp han meg inn i bilen med en omsorgsfull hånd. Du er så tynn, så sliten. Nei, du er ikke en slave, du er min datter. Du ser vel at du ser litt sliten ut, men du skal klare deg!
Jeg protesterte ikke. Jeg var sliten.
Hos foreldrene var det varmt, god mat og hyggelige samtaler. Ingrid tok seg virkelig av meg, og mot kvelden begynte jeg å føle meg litt bedre.
Jeg ringte Viktor for å si at jeg ikke kom hjem, men fikk bare dette:
Hva vil du fortelle meg? Jeg kan ikke levere medisinene. Jeg drakk litt øl med far. Hva? Det er lørdag! Vi ser på fotball. Å, mamma ville snakke med deg. overførte Viktor samtalen til mor.
Siv! Du er en kvinne! Du kan ikke slappe av og la mannen din sulte! Hva er viktig i en familie? Å ha mennene mette, i varmen og ute av veien! Du er syk Ta en pille og det er over! sa Kjersti, en nabo som alltid hadde en skarp kommentar.
Moren min, som hadde gått forbi, grep telefonen:
Kjære, hva er dette? Mannen er svak? Eller syk? Eller hvordan skal han være for at du skal ha det varmt og mett, og sånn at du ikke trenger å ta deg av ham? protesterte Ingrid.
Hvorfor er han svak? Familien er alt! ropte svigermoren. Viktor, hvordan går det?
Hvordan? Jeg løfter datteren min opp. En ekte mann kan jo ikke ta vare på kona sin! Til og med å kjøpe medisin, han drakk bare øl Jeg er så trøtt. svaret hans var flaut.
Kjersti fnyste:
Guttene dro for å slippe å plage Siv. Vi fant en unnskyldning! Medisinene hennes er bare en unnskyldning for å være lat. Hun glemmer mennene sine! Men de er jo familien! Jeg tar meg av guttene mine!
Ingrid så stille på den døde linjen.
Datter, er du sikker på at du vil dette? Du er fortsatt ung! Det er for mye. protesterte moren.
Plutselig fikk jeg en melding fra Viktor:
«Siv, kan du sende penger? Jeg er tom på lønn. Jeg har brukt alt på Per. Jeg måtte selv betale for hans kurs og klær!»
«Jeg har betalt leie og mat hele måneden. Er det greit?», skrev jeg, sjokkert over hans frekkhet.
«Alt er riktig. Leiligheten er din! Send penger nå, jeg er på butikken!»
«Ingen penger. Jeg har brukt dem på medisiner», svarte jeg løgnaktig.
«Hva mener du? Sykdommen din koster dyrt! Spør foreldrene dine», skrev han.
«Spør din egen mor», svarte jeg.
«Ja, hun forstår ikke hvor jeg har brukt lønnen», svarte Viktor.
«Jeg skjønner det ikke», svarte jeg.
«Jeg er en voksen mann. Jeg har egne ønsker og utgifter. Jeg trenger ikke å redegjøre for deg eller mamma! Jeg er i butikken send penger, kom igjen!», skrev han i sinne.
«Jeg sender ikke!», svarte jeg kort.
Etter å ha lest hans meldinger om at jeg var grådig, utakknemlig, en dårlig mor og kone, svarte jeg endelig til mor:
Ikke gjør det, mamma! Jeg trenger ikke mer.
Hele kvelden og natten fortsatte Viktor og svigermoren å skyte meg rasende meldinger. Jeg slo av lyden.
Søndag morgen, mens familien spiste frokost, ringte Viktor:
«Siv, vi blir hos Per hos moren. Hun bryr seg om oss, i motsetning til deg. Hun var enig i at du ikke skulle gifte deg. Nå sier hun at du er ingen mor, en kukkel!», avsluttet han.
Så bra! Så fint! Hva sier du, datter? spurte faren, Igor, nysgjerrig.
Jeg ser bare et brudd! Jeg vil ikke, svarte jeg med et trist blikk på den store omeletten med persille.
Det var tungt.
Flott! Jeg drar nå. Jeg er tilbake til middag, men jeg rekker det kanskje ikke, ropte faren og gikk ut.
Siv, ta medisinen, slå av lyden og legg deg. Du må bli frisk, sa moren kjærlig.
Og jeg gjorde som hun sa. Det var søndag, og i morgen måtte jeg på jobb. Jeg fikk lov til å sove litt mer.
Jeg våknet til lunsj, akkurat da faren kom tilbake.
Her, dette er ditt. Du kan kaste det du vil, rakte han meg en ny nøkkelknippe.
Hva? jeg forsto ikke.
Jeg byttet låsene på leiligheten din, samlet Vildes og Pers eiendeler og tok dem til svigermoren, så du får dem tilbake senere, forklarte faren. Du kan bli her en stund. Ikke ta telefonen. Det er tryggere.
Kjøkkenet var fullt av morens latter. De hadde drømt om dette lenge, men de ville ikke gripe inn datteren måtte selv finne seg frem.
Siv leverte inn skilsmisse.
Hun fikk høre kritikk som «din dumme, du har ødelagt familien», «kukkel», «en mor uten verdi», «ubønhørlig» bare noen av de mest uskyldige fornærmelser.
Til tross for alt var hun lykkelig. Første gang på lenge!
De ble raskt skilt. Det var ingen felles barn eller felles eiendom.
Et år etter vielsen bestemte Viktor at det var billigere å hente sønnen sin enn å betale barnebidrag. Ekskona hans var enig.
Bare hadde han glemt å spørre Siv om råd eller advare henne. Det spilte ingen rolle for ham at Siv og Per aldri kom overens, og gutten gjorde livet hennes vanskelig. Victor glemte at barnet trengte klær og skolepenger, og at leiligheten der han hadde tatt med gutten var Siv sin. Han glemte også om kona. Hvorfor? Det var enklere Han var en mann! En far!
Siv hva? En takknemlig kvinne! Det er alt!
Men retten satte alt på plass.
Retten, som Viktor hadde prøvd å manipulere, gjorde sitt. Viktor og sønnen bodde nå hos moren, som kontrollerte forbruket deres og lærte dem husarbeid. Tre menn er mer enn en! Det er tungt.
Siv er lykkelig.
Hun kjøpte seg en bil, så hun ikke blir syk i dårlig vær igjen.
Hva skal hun gjøre nå, i 27årene? Etter en tung skilsmisse?
Riktig svar: elske seg selv!
