Urettferdighet – Mamma, – spurte Alina igjen, – hvorfor fikk jeg ikke en million? Bare tre hundre og tretti tusen … Hva er det for en sum egentlig? Lyden av hårføneren til mamma kunne høres i bakgrunnen. Mamma skrudde den av og svarte: – Ja, det stemmer – tre hundre og tretti, – svarte mamma Véra, som behendig hadde fordelt “den andres million” som om det var hennes egen. Men Alina skulle egentlig ha fått mye mer. – Tre hundre og tretti? Mamma, hvor er de andre seks hundre og sytti tusen? Jeg ventet meg nesten akkurat en million. Det er jo pengene etter pappa, og du skulle overføre dem til meg når leiligheten var solgt. – Åh, Alina, ikke begynn med dette regnskapet ditt nå, – svarte mamma, – du vet jo at jeg har gjort alt rettferdig. – Hva mener du med “rettferdig”, egentlig? – gulvet knirket under beina hennes som om det også ble opprørt, – Jeg ga deg fullmakt til å selge min leilighet – arven etter far. Jeg ba deg overføre pengene til meg. Hvor har de blitt av? Alina kjente på uroen igjen. – Jeg overførte! – hårføneren startet igjen, – Jeg handlet bare som en mor skal. Jeg delte pengene på alle barna. Likt mellom dere. Din rettmessige tredjedel er overført til deg. Alt Alina hadde krav på, burde være hos henne. – Du delte min fars arv på tre? På meg og de andre? – spurte Alina, og mente sine stebrødre, – Mamma, det er mine penger! Min pappa! Vi har ikke samme far, om det er en overraskelse for deg. – Hva er forskjellen på fedre? – mamma fønet håret ferdig og begynte å stelle det, – Pengene er felles. De er brødrene dine. Og jeg er moren din. Syns du jeg skulle stått og sett på at du alene disponerte et slikt beløp, mens brødrene dine bare skulle misunne deg? Nei, slik skal det ikke være. Jeg jevnet ut sjansene. Alle får like mye. Hun drømte om å kunne reise tilbake til den dagen hun signerte fullmakten, og gi seg selv et aldri så lite klask for dumheten … – Like mye? Du delte min million på tre! Tre hundre og tretti tusen hver! Og leiligheten gikk jo for mer enn det. – Ja, det var litt over en million etter alle gebyr og avgifter, – sa Véra kort, – jeg avrundet. Resten beholdt jeg for styr og bry med salget. Ville du selv orket alt papirarbeidet? Nei! Jeg gjorde det mens du var opptatt på jobb. – Og det var ikke akkurat tungt arbeid? – Ikke snakk til meg sånn! – glefset mamma tilbake, – Faren din var din far, men jeg er din mor, og jeg bestemmer. Og dessuten, du er voksen nå, du er eldst, du trenger mindre enn guttene. Jeg har bare delt rettferdig. Guttene må jo snart stifte familie. Du er jente – det kreves ikke så mye av deg. – Så jeg skal altså ikke stifte familie? Eller skal jeg sulte, bare fordi jeg er jente og “det ikke kreves så mye av meg”? – svarte Alina syrlig, – Overfør resten, mamma. Nå. – Nei. Kort. Punktum. Mamma visste at Alina ikke ville gjøre noe. Sette sin egen mor på tingretten for penger? Nei, det er uhørt. Alle ville dømme henne, og mamma er tross alt mamma – de har jo fortsatt kontakt. Noen uker senere, etter å ha fått oversikt over økonomien, så Alina bilder på sosiale medier. Ivan stod stolt foran sin nye blå Polo. Dima la ut bilde med teksten: “Min nye favoritt!” Brødrene hadde kjøpt seg rimelige biler. Vel, sånn ble det. Alina satte til side sine tre hundre og tretti tusen, bestemte seg for å vente. Tålmodighet er gull, pleide bestemor alltid si. Et år gikk. Alina jobbet, sparte og planla. Hun hadde sluppet taket i det, men ikke glemt. Mamma oppførte seg som om ingenting hadde skjedd: ringte, skravlet, fortalte historier. Men i dag hørtes mammas stemme ut som en skrekkfilm. Alina ble urolig. – Hva har skjedd, mamma? – Bestemor … – Véra nølte, – bestemor til Ivan og Dima … døde i morges. Alina følte seg merkelig avsondret, nesten som i en film. Denne bestemoren, ikke hennes bestemor, hadde aldri hatt noen betydning i Alinas liv. For henne var det bare “mammas svigermor” eller “guttenes bestemor”. Men selvfølgelig, menneskelig sett, trist var det. – Hm, – kondolerte hun, – jeg beklager. – Vi må ordne med begravelse, papirer og alt mulig. Jeg er helt alene, guttene … de vet ikke hvordan man håndterer sånt. Kan du komme? Kan du hjelpe? Alina kunne ikke, ikke av vilje, men jobben tillot ingen fri. – Mamma, jeg er på jobb. Jeg kan rett og slett ikke droppe alt og reise til en begravelse for et menneske jeg har møtt kanskje tre ganger i livet mitt, – svarte Alina. Hun ble aldri bedt på besøk til den bestemoren. – Men vær så snill! – ba mamma, – Jeg trenger deg nå. – Jeg kan ikke komme, men jeg kan hjelpe med penger. Hvor mye trenger du? Si en sum, så overfører jeg umiddelbart. Mamma forsøkte først å avslå, men pengene kom til nytte. – Det er jo ikke det samme … men greit. Kan du slenge på tjue tusen? – Det skal jeg ordne. Og en ting til, – sa Alina, og kjente at dette var hennes øyeblikk, – jeg sender deg litt ekstra, så du slipper bekymring for småting. Se på det som min respekt for … deres bestemor. – Takk, Alina. Du stiller alltid opp. Alina la på og følte en slags vemmelig tilfredshet. Hun hadde kjøpt seg en unnskyldning: hun dro ikke, men hun hjalp. Ingen kunne klage. Et halvt år gikk. Begravelsen var et tilbakelagt kapittel. Dima og Ivan hadde visst kjøpt seg nye “leketøy”, kanskje moto eller telefoner. En stille tirsdag bestemte Alina seg for at tiden var inne. Hun ringte mamma mens hun satt i lunsjpausen på jobb. – Heisann, mamma! Hvordan går det? – Alina! Det går greit. Dima har fått ny jobb, bedre enn før, og Ivan … ja, det går visst fint, han har fått seg kjæreste. – Så hyggelig, – svarte Alina, – mamma, jeg ville spørre deg om en ting … – Hva da? – mamma ble på vakt. – Jeg forstår det slik at det har gått et halvt år siden bestemors død. Arven er vel gjort opp? Nå var praten enda verre enn da hun spurte om tre hundre og tretti tusen. – Alina, hvor vil du med dette? Ja, alt er gjort opp. – Da lurer jeg på: Hvor er min del av arven? – Hvilken arv da? – mamma latet som hun ikke skjønte, men Alina hørte løgnen umiddelbart – slik hun alltid merket det. – Etter bestemor. – Det var da ikke DIN bestemor. – Hva spiller det for rolle? – tok Alina mammas egen logikk, – jeg er ditt barn. Du sier alltid at ingen barn skal forskjellsbehandles. Min million delte du rettferdig på tre. Jevnet ut. Det er jo du som sier det. – Alina, dette er noe helt annet! – prøvde Véra å konfrontere, – det er ikke sammenlignbart! – Hvorfor ikke? Du sa jo at alt skal være felles, fordeles rettferdig – du bestemmer, fordi du er mor, og må støtte alle barna! – Nå sammenligner du epler og pærer … – Oi, så kjekt! – svarte Alina sarkastisk, – Når det gjaldt min million, ble farsarven felleseie, og du delte. Men når det gjelder leiligheten etter deres bestemor, så blir plutselig arven helt strengt etter blodslinje? – Ikke vri på ordene mine! – surmulte mamma, – Mener du virkelig at du skal ha del i arven etter min svigermor? Hvordan skal jeg forklare det til guttene? – Jeg mener at du misbrukte min tillit og tok en tredjedel av pengene mine og skjulte det bak “felles mor”-prinsippet, – svarte Alina rolig, – Nå bruker jeg den samme logikken i min favør, siden du liker den så godt. Du hjalp vel til med å selge leiligheten? – Pengene er brukt opp. – Brukt på hva? Nye biler? Oppussing? Jeg vil også ha. Hvor er mine penger, mamma? Du fortalte meg at jeg måtte klare meg med mindre, siden jeg er jente. Jeg er ikke enig. Mamma trengte tid på å finne ut hvordan hun skulle komme seg ut av den fellen hun hadde gravd for seg selv året før. Slik var det alltid i familien! For guttene var stefar pappa og fortjente det beste. Bestemoren hadde aldri brydd seg om Alina, aldri vært noen ordentlig bestemor. Og mamma forsvarte henne ikke. – Alina, hva er det for et menneske du har blitt? – nye argumenter fant hun ikke, – hvorfor skal du ha disse pengene? Du jobber, er ung og frisk. Du trenger ikke så mye. Dima og Ivan må jo snart tenke på å stifte familie. De er menn! De har det vanskeligere! – Så ditt standpunkt er altså slik: farsarven er felles fordi vi er søsken. Men arven fra guttenes bestemor er kun deres fordi de er gutter, og jeg er jente som det ikke kreves så mye av? – Ikke vær frekk, – sa mamma, – hvor har du fått denne gjerrigheten din fra? Mamma ville aldri innrømme feil. Alina var alltid den smålige fordi hun våget å kreve rettferdighet. – Du har vel ikke fått med deg det juridiske, men du var forpliktet etter fullmakten til å overføre hele summen etter salget til meg. Og søksmålsfristen har ikke gått ut enda. Jeg antyder ingenting, men … – Alina! Truer du meg? – hvisket mamma skremt. – Nei, mamma. Men jeg kan fortsatt kreve pengene jeg har krav på. Tenk på det. Bare en måned senere overførte mamma alt hun skyldte, og blokkerte Alina demonstrativt overalt.