Se der borte, det er henne! Jeg er sikker, sa den høyreiste damen lavt til mannen ved siden av seg. Vi ser på henne et par minutter, bare.
Lille Ingrid, knapt fem år gammel, satt fredelig i sandkassa og bygde et skikkelig slott for en eventyrprinsesse. Foreløpig lignet byggverket mest på en gedigen sandhaug, men Ingrid var bestemt på å klare seg selv. Hun trengte ingen voksne! Dessuten måtte hun grave en vollgrav og lage en dragehule det er jo noen som må vokte hele riket!
Det var midt på en varm sommerdag. Ingrid hadde heldigvis fått et solseil over sandkassa og koste seg, i motsetning til foreldrene sine. Moren hadde trukket seg litt unna i skyggen og sendt faren etter is og saft, for å være trygg på at datteren ikke fikk solstikk. Da telefonen til mamma Solveig ringte og stjal oppmerksomheten hennes, mistet hun Ingrid av syne akkurat det de to som sto på avstand, ventet på.
Hei, lille venn, sa den fremmede kvinnen plutselig og satte seg tett inntil Ingrid så hun skvatt bakover. Samtidig raste halve sandkassens slott sammen. Med ett fylte tårer barnets øyne alt arbeidet var ødelagt! Men du, ikke gråt da, det er bare sand. Skal vi bygge et ekte slott sammen?
MAMMA! skrek Ingrid alt hun maktet og husket alt hun hadde lært i barnehagen og hjemme om fremmede.
Hun kastet seg opp fra sandkassa, og akkurat da den fremmede mannen strakte seg frem for å stanse henne, smatt hun forbi ham.
Solveig hørte ropet og sprang mot datteren så mobilen fløy veggimellom. En liten stund runget fortsatt den bekymrede stemmen fra samtalen gjennom luften.
Lille venn, ropte Solveig og løftet datteren opp. Hva skjedde?
Det var ei rar dame og en mann han ville ta meg! pep Ingrid og klynget seg rundt morens hals.
Da dukket Jon, faren, opp med isen. Han fikk fort oversikt og så bistert på de som hadde skremt datteren.
Den eldre kvinnen i sekstiårene knep sammen leppene og betraktet familien med et blikk fullt av irritasjon. Jenta hun kunne ikke nekte for slektskapet! Hårfarge, øyne, ansiktstrekk hun var kliss lik Lars på samme alder, bare i jentebarn-utgave.
Du har dratt langt, sa kvinnen kjølig og stirret på ex-svigerdatteren. Hvordan våget du å ta med deg mitt barnebarn så langt unna?
Jon, ta med Ingrid hjem. Jeg ordner dette, sa Solveig og overlot jenta til mannen sin. Ring pappa, kanskje noen kan komme hit.
Hei! Ikke ta henne! Jeg vil jo bare bli kjent med barnebarnet mitt! protesterte kvinnen, men gjorde ingen mine til å jage etter Jon. Med hans størrelse var det uansett lite de kunne gjort kanskje de heller burde sjekket om Solveig hadde giftet seg opp igjen
Sigrid Hansen, sa Solveig og så med avsky på kvinnen foran seg. Hva snakker du om? Barnebarn? Har du hukommelsessvikt? Skal jeg minne deg på noe
************
Så, blir det en gutt? spurte Sigrid da hennes sønn og hans kone kom hjem fra Ullevål.
Det blir ei jente, det sa jeg sist også, svarte Solveig stivt og håpet svigermor snart gikk hjem. Hun var jo nærmest fast inventar og brukte kun eget hus til å sove i Solveig måtte stadig søke ly på soverommet og skylde på kvalme.
Nei, legen tar feil, erklærte Sigrid. I Hansen-familien fødes bare gutter!
Og derfor kutta du ut eldstesønnen din? Fordi kona hans fikk ei jente? glapp det fra Solveig, stappfull av frustrasjon etter daglige tirader fra svigermor.
Det var jo ikke hans unge! Slo Sigrid fast. Kari lurte ham, men han lot seg narre! Ville ikke høre på mora si, bare på ei fremmedjente!
Men Kari har DNA-bevis. Du har sett papirene selv, husker du ikke?
Det der er garantert forfalsket! Hvordan våger du å mistenke meg? Du stakkarslige jenta
Jeg må legge meg litt, hvis det er greit. Jeg er svimmel.
Solveig smatt inn på soverommet. I det siste lurte hun mer og mer på om det var feil å gifte seg med Lars. Hun elsket ham, men å skulle holde ut denne svigermora Mamma hadde rett: de burde flyttet langt bort.
To ganger tok hun det opp med Lars. Han nektet.
Hvordan kunne han bare la moren være alene? Faren bidro jo ikke for fem øre, og broren ja, han hadde jo brytet kontakten etter all kranglinga. Og ekspertrapporten fra Kari, den kunne sikkert forfalskes
Så ba Solveig om at Lars i det minste kunne snakke med moren sin om å roe seg ned og komme sjeldnere.
Hun vil oss vel! svarte Lars irritert. Hun hjelper deg, gir gode råd. Du burde være takknemlig. Ikke steng deg inne på soverommet!
Jeg er på soverommet nettopp fordi jeg er sliten av moren din! Ikke engang truer du med at hvis hun ikke skjerper seg, så tar jeg med jenta og drar hjem til pappa. Han er politioverbetjent, bare så du vet.
Det roet Sigrid en stund besøksfrekvensen gikk ned, hakkinga også. Men Solveig visste det ikke ville vare.
Så var det dette evige maset om at det kun var gutter som var noe verdt. Eksemplet med den eldste sønnen, som var en hyggelig fyr, viste hvor sykt opptatt Sigrid var av dette.
Lars snakket i samme spor det måtte bli en sønn! Når Solveig viste ultralyd-bildet, rynket han på nesa.
Blir det jente, kaster jeg ut både deg og ungen, sa Lars målbevisst en kveld han var småbrisen. Da er det ikke min datter!
Da bestemte Solveig seg for at nok var nok. Hun ville ikke mer. Heldigvis kjente faren til noen som kunne fikse papirer raskt og stille.
Det ble ei nydelig jente da hun kom til verden. Lars raste i vei på fødestua, lot seg ikke stoppe av andre enn vaktpersonalet. Til slutt bar de ham ut.
Sigrid kom neste dag. Hun hevet ikke stemmen, men lot Solveig høre hvor uønsket denne jentebabyen var. Da hun begynte seffet forfra igjen, kom Solveigs pappa, uniformert og myndig, inn og kastet blikket på Sigrid. Hun holdt øyeblikkelig munn og forsvant kort tid etter.
Lars kastet verken bort tiden eller sjansen sin. Han løp rett til tinghuset for å be om skilsmisse, men da han fant ut at loven hindret det før barnet ble ett år, gikk han løs på farskapet og ba om DNA-prøve. Advokaten hans bare ristet på hodet å hevde «det fødes ikke jenter i Hansen-familien» ville møte latter i retten.
Tviler du virkelig? spurte advokaten. Du har jo allerede et tantebarn som er jente.
Men det er jo ikke min brors unge!
Men DNA-testen beviser jo…
Den er forfalsket!
Om det blir ny test, vil retten se på den som avgjørende.
Jeg vet at det ikke er min datter!
Testen ble aldri tatt. Solveig valgte å kutte alle bånd til familien og innrømmet alt Lars ba om. Hun ville heller være alene med Ingrid enn å utsette henne for den familien.
*****
Har du husket alt nå? Hvorfor tok du ikke med deg Lars?
Lars Lars døde, svarte Sigrid sørgmodig. Ingrid er alt vi har igjen. Vi kan ta oss av henne
Dere? Skulle ta vare på henne? spyttet Solveig rasende. Dere er ingen ting for oss, og det har dommeren avgjort! Ser jeg dere i nærheten av datteren min igjen, kommer jeg til å anmelde dere for bortføringsforsøk. Pappa har mye å si i byen her. Ikke regn med nåde!
Vi har jo bare henne ellers har vi ingen!
Gå til eldstesønnen deres. Han har også ei jente.
Han vil ikke se oss, mumlet Sigrid og så vekk. Først nå gikk det opp for henne hvor mye hun hadde ødelagt.
Han er klok, sa Solveig. Dere har gjort oss så mye vondt, og nå vil dere plutselig noe annet? Husk hva dere kalte Ingrid da hun ble født!
Er alt i orden, fru Solveig? To kraftige menn i uniform kom marsjerende mot henne.
Ja, takk. Men følg opp at disse folkene forlater byen, sa Solveig til dem.
Men
Ikke noen men, svarte den ene strengt, og Sigrid med følge rygget, mens Solveig smilte triumferende. Kom nå.
Solveig gikk hjemover, lettet og glad. Bare én tanke truet gleden:
Jeg må be pappa holde litt øye med denne Hansen-familien. De bør holde seg unna. Jeg må si ifra, så ingen problemer oppstår igjen.
Nå har jeg i alle fall lært at det er best å stole på meg selv og beskytte det som betyr mest, uansett hvem det er jeg må stå opp mot.
