– Unødvendig å si, men alt dette er min skyld! – Kjæresten min sin søster gråter. – Jeg kunne aldri sett for meg at noe sånt skulle skje! Nå vet jeg ikke hvordan jeg skal gå videre, eller hvordan jeg skal håndtere alt dette uten å miste ansikt. Kjæresten min sin søster giftet seg for noen år siden. Etter bryllupet ble det bestemt at de nygifte skulle bo hos moren til ektemannen. Foreldrene hans har en stor treromsleilighet og kun én sønn. – Jeg beholder ett rom, resten er deres! – sa svigermor. – Vi er alle veloppdragne folk, så jeg tror dette vil gå fint. – Vi kan jo bare flytte ut hvis det ikke går! – sa ektemannen til kona. – Jeg ser ikke noe galt i å prøve å bo under samme tak som mamma. Hvis vi ikke klarer det, kan vi alltids leie noe senere … Det var nettopp det de gjorde. Samboerskapet viste seg å være ganske utfordrende. Både svigerdatter og svigermor prøvde, men det ble verre for hver dag som gikk. Oppsamlet misnøye eksploderte innimellom, og kranglene ble hyppigere. – Du sa vi kunne flytte hvis det ikke gikk! – gråt kona. – Men har vi gjort det da? – lo svigermor overbærende. – Dette er småting, det er ikke nødvendig å pakke kofferten for slikt. Akkurat ett år etter bryllupet ble hun gravid og fødte en frisk gutt. Barnebarnets fødsel sammenfalt med at svigermor sluttet i jobben sin, og hun fikk ikke ny jobb fordi hun var for nær pensjonsalder. Både svigerdatter og svigermor satt derfor hjemme 24 timer i døgnet – uten mulighet til å komme seg ut. Stemningen i hjemmet ble bare verre. Mannen trakk på skuldrene og hørte på klagene, for han var den eneste som jobbet. – Vi kan ikke la mora mi være alene nå, hun har ikke inntekt. Jeg kan ikke bare forlate henne, og vi har ikke råd til både leie og å hjelpe henne. Når mamma får jobb, flytter vi ut! Men tålmodigheten til den unge kona tok slutt. Hun pakket sakene sine og sønnens, og flyttet hjem til sin egen mor. Da hun gikk, sa hun til ektemannen at hun aldri ville sette sin fot i hans mors hus igjen. Hvis familien hans var viktig for ham, fikk han finne en løsning. Hun var sikker på at mannen ville gjøre alt for å få tilbake familien sin. Men hun tok feil. Nå har det gått over tre måneder siden kona flyttet hjem, og mannen har ikke prøvd å få henne tilbake. Han bor fortsatt hos moren, har kontakt med sønn og kone over video på kveldene, og besøker dem i helgene hos svigermoren. Mannen får omsorg fra to kvinner samtidig, foreldrene har sympati med sønnen forlatt av kona, og ellers slipper han å ta seg av barnet. Ektemannen er vinneren! Og svigermor lever kanskje sitt beste liv – hun har egentlig ikke tapt noe! Men kona er ikke lykkelig. Hun elsker mannen, selv om hun vet at han oppfører seg dårlig. – Hva trodde du skulle skje da du dro? – spør ektemannen, – Du kan komme tilbake når du vil. Antakelig har hun ingen planer om å forlate sin mor og leie egen leilighet. Jenta, som er i mammaperm, har ikke midler til det. Er dette virkelig slutten på familien? Hva synes du – har hun i det hele tatt en sjanse til å vende tilbake til svigermors hus og komme ut av situasjonen med æren i behold?

Det sier seg vel selv at alt dette er min feil! Hulket søsteren til min kjæreste. Jeg kunne aldri forestille meg at det skulle gå slik! Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre videre. Jeg vet ikke engang hvordan jeg skal klare å ordne opp uten å tape ansikt.

Søsteren til min kjæreste giftet seg for noen år siden.

Etter bryllupet ble det bestemt at de nygifte skulle bo hos ektemannens mor. Foreldrene hans hadde en stor treroms leilighet og kun én sønn.

Jeg beholder ett rom for meg selv, og resten får dere! sa svigermoren. Vi er da alle veloppdragne mennesker, så jeg tror dette skal gå fint.

Vi kan alltids flytte ut hvis det blir for vanskelig! sa ektemannen til sin kone. Jeg ser ikke noe galt i å forsøke å bo sammen med moren min under samme tak. Hvis vi ikke får det til, kan vi alltids leie noe annet…

Og det forsøkte de virkelig. Men det å bo sammen ble en langt større utfordring enn de hadde sett for seg. Både svigerdatter og svigermor prøvde å få det til, men det føltes som om problemene bare vokste for hver dag. Oppsamlet irritasjon kokte over i ny og ne, og småkranglingen dukket opp stadig oftere.

Du sa jo at hvis det ble for vanskelig, skulle vi flytte ut! sa kona hans og begynte å gråte.
Vi har da ikke kommet så langt ennå, det er bare bagateller, svarte svigermoren og smilte overlegent. Ikke pakk kofferten for dette.

Nøyaktig ett år etter bryllupet ventet konen hans barn, og hun fødte en frisk liten gutt.

Fødselen til barnebarnet sammenfalt med at svigermoren sluttet i sin gamle jobb og ikke klarte å finne ny, da ingen ville ansette en kvinne rett før pensjonsalder. Svigerdatteren og svigermoren ble sittende tett innpå hverandre døgnet rundt, uten mulighet til å forlate leiligheten. Dette tynget stemningen i hjemmet dag for dag.

Ektemannen ristet bare oppgitt på skuldrene og lyttet til klagene, for den gangen var det han som forsørget dem alle.

Vi kan ikke forlate moren min nå, hun har ingen inntekt å leve av. Jeg kan ikke la henne være alene, og jeg har ikke råd til å betale egen leilighet og samtidig hjelpe henne økonomisk. Når hun finner seg en jobb, flytter vi ut!

Men tålmodigheten til den unge kvinnen tok slutt. Hun pakket sakene sine, samlet sønnens ting og flyttet hjem til sin egen mor. Da hun gikk, sa hun til mannen sin at hun aldri mer ville sette sin fot i hans mors leilighet. Om familien hans virkelig betydde noe, fikk han finne en løsning.

Hun var overbevist om at mannen hennes satte deres lille familie høyest og straks ville forsøke å få henne tilbake. Men der tok hun feil.

Nå er det gått over tre måneder siden hun flyttet, men mannen har ikke engang forsøkt å få henne tilbake. Han bor fortsatt hos moren, og kommuniserer med kone og barn via videosamtaler etter jobb, og stikker innom dem hos svigermoren i helgene.

Han får omsorg og oppmerksomhet fra begge kvinner samtidig. Dessuten får svigermoren sitt barnebarn på helgebesøk, men slipper daglig oppfølging. Mannen lever som en konge! Og svigermor har knapt tapt noe som helst.

Men den unge kvinnen er ikke lykkelig i denne situasjonen. Hun elsker ektemannen sin høyt selv om hun vet at han handler galt.

Hva forventet du, da du flyttet ut? spør ektemannen. Du kan komme tilbake hvis du vil.

Sannsynligvis har ikke hun tenkt å forlate sin egen mor for å leie bolig alene som småbarnsmor i permisjon har hun forståelig nok ikke råd.

Er dette virkelig slutten på familien?

Hva tror dere har hun overhodet en liten mulighet for å vende tilbake til svigermors leilighet med æren i behold?