Du, jeg må bare fortelle deg om noe som skjedde her i blokka mi. Det begynte altså med at jeg stod ved postkassene en kveld etter jobb, og så hadde det plutselig dukket opp et nytt oppslag på tavla der det ellers alltid henger lapper om mista katter og kommunens vannavlesninger. Papiret var satt fast på skeivt vis med sånne fargerike tegnestifter, akkurat som om noen bare hadde slengt det opp i full fart. Med store bokstaver sto det: “Innsamling av underskrifter. Må gjøre noe nå.” Under det etternavnet til hun fra femte etasje og en kort punktliste: støy om natta, banking, rop, brudd på lov om nattero, snakk om trygghet. Nederst hadde allerede folk skrevet navnet sitt, både i vakker løkkeskrift og med store, raske bokstaver.
Jeg leste den to ganger, selv om det hele var ganske tydelig. Fingrene lette etter kulepennen i jakkelomma, men jeg stoppa. Ikke fordi jeg var imot, men fordi jeg aldri har likt å bli pressa. Har bodd her i tolv år, vet du, og etter hvert har jeg lært å holde meg unna krigene i oppgangen det blir som gjennomtrekk, egentlig. Jeg har nok med mitt: jobben på verkstedet, skiftordninger, mora mi som sliter etter slag og bor på motsatt side av Oslo, og så sønnen min, som er tenåring og enten er helt stille i to uker eller klikker fordi jeg har kjøpt feil joggesokker.
Det var helt stille i oppgangen, bare heisen hørtes langt oppe. Jeg gikk opp til fjerde, fant nøklene og skulle til å låse meg inn, men da gløtta jeg oppover trappa. På femte bodde jo Valborg, eller Valborg Olsdatter som hun så korrekt heter. Hun er litt over femti, ser sterk og sliten ut, alltid i joggebukse og med snau, grå frisyre. Hun hilser nesten aldri først, og når hun gjør det, høres det ut som hun gjerne kunne vært det foruten. Jeg ser henne ofte komme hjem fra Rema med tunge bæreposer, eller med en bøtte når hun vasker utenfor døra si. Om nettene, ja, da hender det at det kommer noen rare lyder fra leiligheten hennes enten det bråker, det ropes, eller det nesten høres ut som noe blir dratt langs gulvet.
Innerst inne prøver jeg egentlig å styre unna naboskravlinga på Facebook-gruppa vår. De fleste krangler om parkering og hvem som egentlig skal trille søpla ut. Men de siste ukene hadde alt handlet om støyen.
“Noen bråkte i natt igjen! Ungen min våkna og begynte å gråte!!!”
“Jeg jobber tidligvakt, kan ikke holde på slik! Skjønner ikke hvorfor noen skal ødelegge for alle!”
“Det er ikke bråk, det er hun som dytter rundt på møbler, jeg har hørt det!”
“Politiet må inn. Lover finnes!”
Jeg bare bladde gjennom meldingene og svarte ikke. Jeg skal ikke late som jeg er bedre enn andre. Det bråket klokka tre om natta tar på meg også, og jeg blir liggende og kjenne på irritasjonen, men jeg håper alltid at noen andre tar saken jeg vil bare se en melding dagen etter: “Fikset”.
Samme kveld sendte jeg en kort melding i chatten: “Hvem samler inn underskrifter? Hvor er arket?”
Svaret kom fra hun som alltid har kontroll, Ingrid Villumsen i tredje etasje: “Arket er på oppslagstavla i første. I morgen klokka sju hos meg blir det møte. Nå må vi gjøre noe.”
La fra meg telefonen, men kjente en sånn ubehagelig følelse jeg husker fra foreldremøter på skolen alt er allerede avgjort, og du blir innkalt til å sette krysset ditt.
Dagen etter møtte jeg Valborg i trappa. Hun kom slepende med to svære poser, pustet tungt men nektet å be om hjelp. Jeg tok en pose, bare for å lette litt på trykket.
“Det er ikke nødvendig,” snøftet hun.
“Jeg bærer,” svarte jeg bare, og gikk ved siden av henne.
Hun sa ikke et ord før vi kom til døra hennes. Da snappet hun posene til seg.
“Takk,” sa hun, på en så knusktørr måte at det knapt var et ord; mer bare en markering.
Jeg skulle til å gå, men så hørte jeg en sær lyd innenfra som om noen pustet tungt, eller klynket. Valborg ble stående med nøkkelen halvt i låsen, helt stiv.
“Er det alt i orden?” spurte jeg, og skjønte ikke helt selv hvorfor jeg gjorde det.
“Ja,” svarte hun, nesten avvisende, og gikk inn med én gang.
Jeg ruslet ned igjen til min egen etasje, men lyden satt fast i hodet mitt. Ikke som det vanlige bråket, men mer som et snev av noe tungt og ekte.
Noen dager senere satt det plutselig en lapp på døra hennes: “NOK NATTBRÅK. VI SKAL IKKE TÅLE DETTE.” Skrive med tjukk svart tusj, hver bokstav trykt hardt ned.
Jeg ble stående lenge og bare stirre. Teipen langs kanten skinte liksom som et sårt merke. Plutselig tenkte jeg på den gangen jeg var gutt og folk skrev lignende lapper på døra til oss, når faren min røyk sammen og bråkte hele natta. Da hatet jeg naboene for at de først lot som ingenting, før de plutselig ikke tålte mer.
Jeg gikk opp på femte, lyttet utenfor. Helt stille. Jeg ringte ikke på, men fjernet lappen, la den sammen og putta den i lomma. Etterpå gikk jeg ut av blokka og kastet den rett i søpla ute, så ingen andre skulle se den.
På chatten ble det bare verre.
“Hun gjør det med vilje. Gir fullstendig blaffen!”
“Slike folk bør flytte ut la henne bo på landet hvor ingen bryr seg!”
“Politiet har bedt oss om felles klage.”
Jeg la merke til hvor fort det gikk fra “støy” til “slike folk”. Det var liksom ikke lenger snakk om én natt nå var det mennesket det var noe galt med.
Lørdagen kom jeg hjem sent fra et ekstra skift. Det lukta parfyme i heisen, og noen hadde røyket der for ikke lenge siden. Da jeg tok av mot min dør i fjerde, hørte jeg plutselig tordnende dunk over meg. Ikke som håndverk mer som et fall. Så, en kvelt, men tydelig kvinnestemme: “Hold ut jeg kommer”
Jeg gikk rett opp. Lyset sto på i dørkikkhullet til Valborg, og det lyste skarpt under døra. Jeg banket på.
“Hvem er det?” Stemmen var skarp.
“Birger fra fjerde. Er det alt i orden?”
Døra ble åpna bittelitt med kjetting. Valborg sto der i slåbrokken, kinnet rødt som om hun nettopp hadde tørket svette.
“Det går bra. Bare gå,” sa hun bryskt.
Bak henne hørte jeg et skrapende stønn.
“Trenger du hjelp?”
Hun så på meg som om jeg hadde tilbudt henne en tier på gaten.
“Nei. Alt er under kontroll.”
“Er det noen der inne?”
“Min bror. Han ligger for det meste. Slag. Gå nå,” sa hun raskt, og smalt døra igjen.
Jeg ble stående på avsatsen. Var delt mellom ønsket om å stikke og følelsen av at jeg ikke lenger kunne late som jeg ikke visste noe.
Hjemme fikk jeg ikke sove. Ordet “liggende” surret og gikk i hodet mitt jeg så for meg hvordan hun styrte på alene, løftet, ropte etter hjelp, nattetimene, vann, vaskefat. Og nede satt vi andre og kokte over på chatten.
Dagen etter gikk jeg på møtet hos Ingrid Villumsen, mest fordi jeg fikk vondt av tanken på å ikke stille opp. Klokken syv stimlet folk sammen på den trange kjøkkenet hennes. På bordet lå underskriftslista, utskrift av reglene for nattero og telefonnummer til politiet.
“Saken er altså den,” begynte Ingrid, stramt. “Vi klarer ikke mer. Noen av oss har små barn, noen jobber skift, jeg selv sliter med blodtrykket og sover nesten ikke lenger. Vi er ikke imot henne, men regler er regler.”
Jeg merket hvordan hun sa det på en måte som skulle lette litt på trykket i rommet.
“Jeg våkna av bråk klokka to igjen,” sa hun fra sjette, sliten og med småunger. “Babyen min sov endelig. Rett etter skralla det til, som om et skap ramla. Jeg trøsta ham til det blei lyst.”
“Faren min har operert, tåler ikke stresset. Hver gang han hører det tror han det er brann,” sa en annen, eldre fyr i treningsjakke.
“Da må vi ringe politiet. Det nytter ikke!” ropte en tredje.
Jeg skjønte at folk faktisk var slitne, og deres irritasjon var ikke oppdiktet. Og det er forståelig.
“Hvem har snakket med henne?” spurte jeg.
“Jeg gjorde det,” svarte Ingrid. “Hun var grov tilbake. Sa bare: ‘Så flytt da, hvis det ikke passer’, så smalt hun døra.”
“Sånne folk…” hørte jeg fra sjette.
Jeg hadde lyst til å nevne broren, men holdt tilbake. Hvor mye har man egentlig lov til å si?
“Kanskje det… er en årsak,” begynte jeg forsiktig.
“Vi sliter alle med vårt,” avbrøt Ingrid raskt. “Men vi bråker ikke!”
Akkurat da ringte det på døra. Valborg kom inn, i mørk jakke, håret stramt, med en mappe i hånda og blikket hardt.
“Ja, jeg skjønner vel at det er meg det er snakk om,” sa hun, og da var det så stille at du kunne høre kjøleskapet.
“Vi diskuterer saken,” presset Ingrid frem. “Støy blir for mye for folk.”
“Det er altså jeg, ja,” nikket Valborg. “Ok. Da skal dere høre.”
Hun la mappa på bordet og tok fram papirer, epikriser og skjermet mobilen. “Dette er min bror. Han er ufør etter slag. Han kan ikke gå, ikke sitte. Han får anfall om natta og faller ut av senga hvis jeg ikke passer på. Jeg må snu ham annenhver time, ellers får han liggesår. Det dere tror er møbler, er meg som løfter en mann som veier mer enn meg selv.
Hun snakket uten å nøle, men stemmen var sliten på en måte jeg ikke har hørt før. Jeg så blåmerker på armene hennes.
“Jeg har ringt ambulansen tre ganger siste måneden. Se her.” Hun viste til anropsloggen. “Her er epikrisen og anbefalingen fra legen. Jeg har egentlig ikke plikt til å legge fram dette for dere, men dere har altså samlet underskrifter som om jeg driver utested.”
Hun fra sjette senket blikket.
“Vi visste ikke…” hvisket hun.
“Nei, for dere spurte aldri. Dere klistret lapper på døra mi og skrev i chatten. Hva slags ’tiltak’ har dere tenkt på? At jeg skal bære ham ut i trappeoppgangen så det blir stille for dere?”
“Det har i hvert fall ingen sagt!” utbrøt Ingrid. “Men vi har lover. Etter elleve skal det være ro!”
“Lover…” Valborg smilte kort. “Vil dere ha lover, så skal dere få det da ringer jeg politiet og ambulansen hver gang, så kan dere skrive under på at dere har hørt det. Vil dere det?”
“Mener du vi bare skal tåle dette?” ropte han i treningsjakka igjen, tydelig sliten. “Faren min er syk, jeg kan ikke sove gjennom sånt!”
“Og dere tror jeg får sove? Tror dere jeg synes dette er greit?”
Det var dødende stille. Jeg følte sterkt at jeg burde si noe for å lette trykket, men ingenting virket riktig.
Ingrid sukket svakt.
“Du må skjønne at folk sliter med dette. Kunne du ikke bare sagt fra?”
“At broren min kan dø om natta? Jeg ber ikke om hjelp. Har ingen å be.”
Da skjønte jeg at det stemte vi bor vegg i vegg, men vi er ikke nære, vi er bare hver vår dør.
“La oss droppe krangelen nå,” sa jeg bestemt. “Vi kan ikke holde på slik, vi må prøve å få det til å funke for alle.”
Alle kikket på meg. Jeg har aldri vært han som tar ordet, men måtte bare.
“Jeg skrev ikke under på lista. Gjør det heller ikke. For det løser ikke noe, det bare lager fronter. Men vi må heller ikke late som støyen ikke finnes. Folk blir syke av dette, virkelig.”
Ingrid knep leppene sammen.
“Hva foreslår du da?” spurte hun.
Jeg tenkte på at jeg hadde stått der oppe om natta.
“Vi burde i det minste kunne gi beskjed. Valborg, hvis det skjer anfall om natta, og du vet det blir bråk, kan du skrive i chatten bare ordet “Ambulanse” eller “Anfall”? Ikke forklaring, bare så folk vet at det ikke er party.”
“Jeg har ikke plikt,” sa hun, men så at jeg mente det, og ga seg. “Om jeg har kapasitet, ja.”
“Og hvis noen hører kraftig dunking, så la oss heller ringe på eller sende melding først spørre om hun trenger hjelp. Ikke klage rett til politiet.”
“Hun er ikke hyggelig uansett!” protesterte hun fra sjette.
“Men da kan dere i det minste vite at dere har forsøkt å være menneskelig,” sa jeg.
Ingrid himlet med øynene, men lot det ligge.
“Og forresten,” sa jeg til Valborg, “kanskje kan vi prøve dempematter under senga, eller filtknotter på beina du sier fra hvis du trenger hjelp til å flytte om på ting.”
Valborg mumlet: “Senga rikker seg ikke. Heisen hennes er skrudd fast. Men matter kan gå. Og hvis noen du gidder, kan det vært greit med et avlastningsbesøk, så jeg får tatt en tur til apoteket iblant.”
Hun ble avbrutt, men en eller annen fra sjette tilbød seg plutselig: “Jeg kan stille på onsdag har mamma boende hos meg, så jeg får barnevakt.”
“Jeg også,” sa han i treningsjakka, “om dagen, altså, ikke på natta.”
Jeg kjente stemninga lette litt, men fortsatt var det ikke løst. Ingrid rullet sammen arket med underskrifter:
“Hva gjør vi så med denne lista?”
Jeg så bort på navnefeltene. Også han fra min etasje, som alltid smilte i heisen, hadde skrevet under.
“Jeg mener,” sa jeg, “at vi skal fjerne den fra tavla. Om noen mener det, får de heller sende egen klage og konkret dato og klokketime.”
“Så du er mot orden i oppgangen?” spurte Ingrid skarpt.
“Nei, jeg vil ha orden men orden skal ikke være en klubbe.”
Valborg så ut til å synke litt sammen.
“Fjern arket,” sa hun. “Jeg vil ikke se mitt eget navn der hver gang jeg går ut.”
Ingrid la den sammen, og jeg vet ikke om hun gjorde det av sympati eller bare fordi stemningen hadde snudd litt.
Folk lusket ut etter møtet. Ingen sa et ord, og den ene prøvde å fleipe litt, men det falt liksom flatt. Jeg og Valborg gikk side om side ned trappa.
“Du kunne spart deg for å ta parti,” mumlet hun.
“Kanskje det. Men jeg håpet vi slapp politi og styr.”
“Det blir nok styr uansett han blir jo ikke bedre,” sa hun sliten.
Jeg hadde lyst til å spørre hva broren hennes het, men lot være. “Om du trenger hjelp, uansett når det er, bare bank. Rommet mitt rett under.”
Hun nikket, men så ikke på meg.
Dagen etter var arket forsvunnet. I stedet, i chatten, skrev Ingrid at Valborg ville si fra om natta hvis det blir ambulanse, og at de som kan hjelpe på dagen bør melde seg. Hun brukte ordet “vaktliste” det hørtes nesten latterlig ut i vår oppgang, men jaggu meldte folk seg: mandag, fredag, det kom forslag. Og noen var tause.
Allerede første natt våknet jeg av dunking. Jeg så på klokka: 02.17. I chatten poppet det opp: “Anfall. Ambulanse på vei.” Ingen smilefjes.
Jeg lå våken, hørte løpinga i trappa, så for meg Valborg kjempe med broren, livredd for at han ikke skal puste. Irritasjonen var der, men i tillegg kom det et annet, tyngre drag, som jeg ikke helt kunne plassere.
Neste morgen traff jeg Ingrid i heisen. Hun så sliten ut.
“Det var bråk i natt, ja,” sa hun.
“Ambulanse,” svarte jeg bare.
“Jeg så det. Visste ikke det var sånn hos henne. Men jeg får ikke sove, altså. Hjertet mitt tåler ikke.”
Jeg nikket. Dette, hjertet hennes, får jeg ikke gjort noe med.
“Kanskje ørepropper?” foreslo jeg, og hørte selv hvor tafatt det hørtes ut.
“Ørepropper, ja” Hun lo litt, uten varme i stemmen. “Så langt har vi kommet.”
Et par dager etter gikk jeg opp til Valborg på dagtid, denne gangen, med en stor rull støydempende filt og matter jeg hadde kjøpt på Clas Ohlson. Døra gikk opp med en gang; hun hadde sikkert fulgt med.
Det luktet medisin og noe syrlig, nesten som et sykehjem. Broren lå helt urørlig i senga innerst; han stirret i taket, tynn og grå, og rundt senga gikk noen kjettinger og stropper for å løfte ham.
“Her er mattene,” sa jeg, “og filtknottene. Kan hjelpe å sette dem under senga og stolbeina, kanskje.”
“Taburetten smeller mest når jeg må flytte vannfatet. Hendene klarer snart ikke mer”
Hun stirret på hendene sine; tørre og sprukne.
Jeg hjalp henne med å legge mattene under, sakte og forsiktig for å ikke ødelegge noe. Hun holdt øye med meg, passet på at jeg ikke rotet til mekanismen på senga.
“Takk,” sa hun denne gangen, og stemmen var annerledes. Mjukere, på en måte.
Jeg skulle til å gå, da telefonen hennes ringte i stua. Hun svarte kort.
“Sosialkontoret. Sa de har én avlastningstime til uka. Resten må jeg bare ordne selv.”
Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Listevaktene i oppgangen er jo lapper ikke løsning.
Senere den kvelden skrev noen i chatten: “Hvorfor må vi hjelpe? Det er hennes familie. Er det sånn systemet skal funke?” Det ble en heftig diskusjon, men like mange innlegg var varme. Folk fortalte hvor lang ventetid det var på omsorgshjelp, kranglet, noen satte punktum.
Jeg lot være å svare. Ble bare sittende og kjenne på hvor slitsomt det er at alt skal bli en diskusjon om rettferdighet, bare en prøver å være folk.
Neste dag kom det opp en ny lapp nede i gangen. Ikke “tiltak”-lappen, men et pent skjema: ukedager, klokkeslett, navnefelt. Nederst sto Valborgs nummer, og teksten: “Hvis akutt på natta, skriver jeg i chatten. Hvis noen kan hjelpe med løft eller møte ambulansen, send beskjed.” Den satt rett.
Jeg kjente meg ubekvem også med denne akkurat som med den første, men på en annen måte. Som om vi nå innrømte at tragedie kan skje bak en hver dør, og at den også kan loggføres.
En natt klarte jeg ikke mer, og gikk opp da jeg hørte høy bråk. Hun bannet lavt, ikke mot naboene men mot kroppen til broren sin. Jeg banket på. Hun åpnet, ingen kjetting denne gangen.
“Hjelp meg,” sa hun bare.
Vi løfta han sammen, sakte, nesten i sakral stillhet, før vi fikk ham over i senga. Hendene mine skalv etterpå. Valborg sa ingenting, bare rettet på hodeputa og sjekket at han pustet roligere.
Da jeg gikk ut på avsatsen, ble en dør under åpnet, øynene til en nabo gløttet ut, men ingen sa noe, ingen bød på hjelp.
Dagen etter traff jeg Viktor, naboen min som hadde skrevet under.
“Du, jeg visste ikke helt Jeg skreiv under i frustrasjon. Hadde jeg visst”
“Det betyr ikke så mye nå,” sa jeg. “Det er hva vi gjør nå, som gjelder.”
Viktor nikket, men jeg så han holdt litt fast i egen stolthet.
Det funka, på et vis. Ikke helt, men det ble roligere. På natta kunne det komme et kort “Anfall” i chatten. Folk klaget sjeldnere i affekt om natta, kanskje mer om morgenen. Noen stakk innom Valborg, andre ga seg etter én gang. Ingrid holdt styr på lista, selv om det tidvis manglet navn noen dager.
Og praten i oppgangen ble mer forsiktig. Folk hilste, men var reservé alt kunne jo åpne nytt bråk, også om pæra i taket var gått. Lett stemning hadde vi ikke lenger, men vi slapp trusler på dørene.
En kveld kom jeg hjem og møtte Valborg med medisiner og termos i hånda, ansiktet askeblekt.
“Hvordan går det?” spurte jeg.
“Han lever. I dag var det rolig,” svarte hun.
Vi tok heisen opp sammen. På fjerde gikk jeg ut, ble stående litt.
“Bank om det er noe,” sa jeg.
Hun nikket, stoppet heisen og mumlet: “Det på møtet jeg mente ikke”
“Ikke tenk på det,” sa jeg.
Døra lukket seg. Jeg gikk inn, tok av skoene og hengte jakka på knaggen. Det var stille sønnen på rommet med hodetelefoner, mamma ringte og purret på besøk.
Jeg stirret på mobilen litt, så på døra mot oppgangen, og tenkte på hvor nærme det er mellom “mot”- og “for”-lister og hvor langt unna folk kan være selv om veggene er tynne.
I chatten samme kveld takket noen for hjelp til Valborg, og ba folk ta ting privat hvis det ble for personlig. Så var det tilbake til den vanlige diskusjonen om søppel og heisen.
Jeg la fra meg mobilen, satte på tevannet. Visste at neste gang jeg våkner av bråk om natta, vil jeg ikke bare tenke på meg selv. Ikke fordi jeg har blitt noe bedre menneske; men fordi jeg har blitt deltaker.
