Det var en gang i min lærerkarriere at jeg støtte på et øyeblikk jeg aldri kommer til å glemme. I barnehagegruppen min gikk det en gutt som het Peder. Livet hadde gitt Peder noen solide kjepper i hjulene; han ble født med massevis av utfordringer utviklingshemning, hjerteproblemer og på toppen av det hele leppe-ganespalte. De fire første årene kunne man knapt ane hva han prøvde å si. Men etter flerfoldige timer med logopeder og spesialister klarte han, rundt seksårsalderen, å stable sammen relativt forståelig snakking. Selvfølelsen var sånn passe, for stemmen var nasal og hes, men vi skjønte hvert fall hva han mente etter hvert.
Så nærmet 8. mars seg morsdag! Og Peder var på siste året før skole. Vi bestemte oss for å gi ham et dikt å fremføre på festen, til tross for at han var sjenert og ikke akkurat elsket å stå på en scene. Leppe-ganeproblematikken hadde satt sine spor, særlig i form av et arr over leppa. Vi visste at det ville være et risikoprosjekt, og sikkert gi ham sommerfugler i magen så store at de kunne vært med i VM. Men man blir ikke sterk av å leve i en glassboble, og Peder trengte selvtillit mer enn flere puter under armene. Han ville jo så gjerne! Hver gang de andre barna øvde på dikt, så man at Peder mumlet med i skjul.
Diktet han fikk, handlet om mammaer. Moren til Peder var helt i ekstase over at gutten skulle få lov til å øve på et ordentlig dikt hun trodde nemlig aldri det ville bli hans tur. Peder var like overrasket. De øvde hver dag, med og uten speil, stille og høyt, for hverandre, for onkel, bestemor, katta ingen slapp unna. De repeterte og repeterte, nesten til det surret i hodet på dem begge.
Så kom endelig dagen. Peders tur var kommet. Han var like blek som en skjermet tørrfisk, men nektet å trekke seg. Han skulle gjøre det for mamma, kun for henne, alt annet var likegyldig.
Peder kom ut på scenen, pyntet i blazer og sløyfe, og begynte forsiktig å lese. Han holdt ut tydelig og fint, men midtveis stokket ordene seg; enten fordi han var sliten, eller fordi nerver plutselig tok over kroppen.
Han nådde frem til linjene:
«Fra trappen svarte Even: Min mamma er pilot, altså sånn da! Men Peders mamma, for eksempel »
Her fikk han motorstans på ordet. Med rynket panne fisket han frem: «Mamma er kon-d-i-sjon-anlegg!»
Et par fnis spredte seg i salen. Peder ble tomatrød, stappet hendene i bukselommene og blåste opp kinnene, men fullførte bestemt:
«Hos Aksel og Sigrid er mammaene »
« Også kondisjonanlegg!» hoiet noen bak i salen med vill latter.
Publikum brøt ut i latter, og stakkars Peder pilte bak scenen. Jeg fant ham innerst ved trappa, der han sto og tørket sinte tårer vekk med genserermet. Jeg bøyer meg ned og hvisker: «Han prøvde å være morsom, men det ble bare dumt. Vil du prøve igjen, for mamma og meg?»
Han snufset, viftet avvisende, men etter en liten pause smilte han tappert: «Jeg vil, men bare hvis du står nært og hjelper hvis jeg glemmer.»
«Selvfølgelig!» sa jeg. Jeg sendte ham til en av assistentene vår, så ansiktet hans kunne vaskes, og så gikk jeg nervøst tilbake ut i salen.
Da neste nummer var ferdig, ba jeg om ordet og hev etter pusten. «Peder er seks år,» begynte jeg, «og han har tilbrakt mer tid på sykehus enn i barnehagen. Flere operasjoner enn bursdagskaker. Han lærte å snakke ordentlig først i år, og har vist mot for å stille seg foran dere og si noen vakre ord. Nå vil han lese diktet bare for sin mamma. Kan dere være så snille og støtte ham?»
Hele salen ble musestille. Jeg hentet Peder, som motvillig kom ut, blikket festet i gulvet, en tapper liten kar med stor underleppe og arrete overleppe. Mammaen ropte «Heia, Peder!» Andre stemmer heiet med. Jeg satte meg på huk, tok hånden hans og sa lavt: «For mamma.»
Han trakk pusten, og denne gangen kom han seg gjennom de vanskelige linjene:
«Fra trappen svarte Even: Mamma er pilot, ja vel! Men Peders mamma er po-li-ti!» Strålende stolt fortsatte han:
«Hos Aksel og hos Sigrid Har begge mammaene in-ge-ni-ør!»
Blikket spant ut mot publikum med nyvunnet selvtillit. Hvilket lydnivå sorgen lokal barnehagesal rommet for applaus visste jeg knapt at var mulig. Alle klappet, både barn, voksne, assistenter enkelte reiste seg til og med.
Det trengtes ikke flere ord. Peder hadde nådd mer enn langt nok.
Etter festen ble jeg vinket til side av musikkpedagogen:
«Du fortjener så vidt et klaps i bakhodet for å nesten spolere hele festen men», sa hun, «du vet… seiersherre blir ikke dømt. Du og Peder vant!»
Så trillet tårene hos meg også. Alle dagens følelser for gjennom taket. Musikeren trakk på skuldrene, plasserte meg på en stol, og sa: «Gå ut nå, vask ansiktet og vær hyggelig mot barna.»
Hvorfor kom dette minnet tilbake nå, tretten år senere? Vel, forrige uke møtte jeg Peder sin mor på gata. Hun smilte bredt, kjente meg igjen, og fortalte at Peder denne våren kom inn på universitetet rett inn på statsvitenskapelig kull, alt på første forsøk! Gjett hvilket fakultet? Joda, språk og litteratur!
Hun hadde også med seg en beskjed fra Peder: «Hvis ikke den dagen hadde vært, ville jeg fortsatt sett på meg selv som en stakkar!»
Så hva er moralen? Stolthet. Karakter. Viktigheten av å bli sett og å bli løftet opp av folk rundt. Og selvfølgelig, et lite spark bak trengs. La oss være litt rausere og snillere!
