Kjære dagbok,
I går satt jeg på sofaen i leiligheten vår i Oslo og tenkte på alt som har skjedd. Synnøve, som jeg hadde flyttet inn med for en måned siden, hadde akkurat gått fra å planlegge en felles fremtid med meg til å kaste alt på båren etter en spøk som hun tok altfor bokstavelig. Jeg prøvde å holde roen da telefonen ringte, men den andre linjen var allerede fylt av en automatisert melding: «Abonnentens enhet er slått av eller utenfor nettverket». Jeg måtte legge på, trekke pusten, og så ringe et nytt nummer denne gangen moren min, Alfhild.
Det er ikke akkurat vanlig å forstyrre en eldre dame på dette tidspunktet, men når den som skulle være hjemme meg er savnet nesten tre timer etter midnatt, er det et tydelig tegn på at noe er galt. Alfhild hadde ingen anelse om at jeg og Synnøve ikke hadde registrert samboerskap eller noen formell avtale, så hun kunne ikke hjelpe meg med å kontakte myndighetene. Hun kunne bare si at jeg ikke var hennes ektefelle, og dermed ikke hadde rett til å sette i gang noen prosess.
Jeg ventet i spenning da hun plukket opp telefonen, og før jeg rakk å si noe, hørte jeg Max sin stemme i den andre enden. Han hadde nettopp snakket med moren sin, som i et kort øyeblikk avbrøt samtalen for å høre hvem som ringte. Så vendte hun oppmerksomheten tilbake til meg.
Hvem er det? spurte hun.
Det er Alfhild? dette er Synnøve, Max sin kjæreste. Har du Max her?
Moren min var litt forvirret, men ga meg linjen. Jeg hørte Max sin rolige stemme noen sekunder senere.
Ja, jeg lytter. Hva skjer?
Jeg spurte ham om han hadde sett meg, men han svarte kun at han hadde pakket sammen sakene sine og skulle flytte til Trondheim. «Du er sånn som alltid har vært, sier han. Jeg drar, du får holde leiligheten selv». Jeg ble stående igjen med telefonen i hånden, øynene vidåpne, mens han la på.
Jeg følte meg kastet bort. Det var ikke første gang jeg hadde opplevd et brudd etter kort tid, men det var første gang det skjedde over en telefonlinje som ikke engang var min. Jeg hadde tenkt meg at vi kanskje en dag skulle finne ut av at han lagde dårlige vaner, som å ha sokker på gulvet eller å elske slanger men dette var helt annet. Jeg hadde også endt et forhold med en fyr før på grunn av temperamentforskjeller, men da gikk vi i seng med en samtale og sluttet på en respektfull måte. Denne gangen kom det ingen forklaring, ingen samtale, bare et kort avskjedssignal fra en fremmed linje.
De neste tre ukene prøvde jeg å forstå hva som hadde skjedd ved å tilbringe tid med min beste venninne, Katja. Hun spurte om Max kanskje var redd for at jeg skulle avsløre ham eller slåss med ham. Jeg kunne ikke engang svare, for med min vekt på 45 kg og navnet «en liten fyr», var jeg ikke i stand til å ta på meg noen fysisk konfrontasjon med en mann som var dobbelt så høy og tung som meg.
Katja påpekte at en mann som avslutter et forhold via tekstmelding eller en tilfeldig telefon er lite mannlig. «Det er som om du blir kastet i et badekar uten vann», sa hun, og jeg nikket. Hun foreslo at jeg skulle kaste den gamle kjærligheten bort og fokusere på de kronene jeg hadde brukt på leien. Vi lo over at jeg hadde bodd med ham i en måned og før det hadde vi møttes i en måned også. Det var så lite tid at jeg nesten kunne ha sett det som en testperiode. Katja mente at jeg fortjente en bedre leilighet, kanskje i en roligere del av Oslo, selv om det kostet mer.
Etter en uke hadde jeg gått på en date med broren til en bekjent en hyggelig fyr som kunne passe for et vennskap, om ikke for et langt liv sammen. Da jeg kom hjem med en bukett blomster, ble jeg overrasket da Max plutselig dukket opp i trappeoppgangen med en pose med blomster i hånden.
Å, du ble redd? spurte han.
Hvorfor er du her? ropte jeg.
Jeg forsto ikke Å, er dette en feiekost? spurte han mens han holdt blomstene.
Jeg var såret. Jeg minnet ham om at han hadde brutt opp med meg på telefon, og at han nå forsøkte å spøke. Han forklarte at han bare trengte noen ukers pause fra familien. Jeg spurte ham om han kunne ha sagt det på en annen måte kanskje med en lapp eller en melding. Han svarte at han ønsket stillhet, og at han ville ha ro etter å ha rømt hjemmefra som en 13åring. Jeg var ikke hans mor, og jeg syntes hans oppførsel var uakseptabel for en voksen mann.
Jeg forteller dette til deg, dagbok, for å minne meg selv om at jeg ikke skal la meg bli tråkket på av folk som tror de kan forlate meg uten en gang. Jeg har lært at ekte respekt krever en ordentlig avskjed, og at en mann som tror han kan flykte fra ansvar, aldri vil vokse opp. Jeg vil heller finne en partner som kan stå ved min side, ikke én som gjemmer seg bak mors stemme eller en telefonlinje.
Livet har lært meg at man skal holde fast ved sine egne verdier, selv om det betyr å gå videre alene. Det er den leksen jeg tar med meg videre.
