Under andres forventninger
Kjære dagbok,
Noen dager føles det som alt jeg gjør, bare rammes inn av andres krav og ønsker. Jeg husker den dagen alt snudde, som om det var i dag. Mamma eller Sissel, som hun heter sto foran meg på stuegulvet, med nevene knyttet og øynene smale av raseri. Hun så på meg med et blikk så hardt at jeg nesten følte at hun kunne bore seg gjennom meg.
Ikke engang TANK på det! ropte hun, stemmen var iskald og vibrerende av sinne. Hva tror du du holder på med? Har du tenkt på din egen fremtid? Har du noen som helst anelse om hvor mye jeg har ofret for deg?!
Jeg kunne ikke annet enn å stirre usikkert tilbake gjennom tårer. Jeg ville så gjerne være sterkere, vise henne at jeg hadde rygg til å stå imot, men stemmen min skalv svakt da jeg svarte:
Mamma Du gir ikke mening. Var det ikke du som alltid sa at jeg skal utdanne meg først? At familie og hus får vente? Jeg tok et steg frem mot henne og la hendene sammen, nesten som i bønn. Ja, jeg innser nå at jeg forvekslet forelskelse med kjærlighet, men men det kan da ikke bety at jeg skal ofre HELE livet mitt? Jeg er bare atten. Jeg aner jo ikke hvem jeg selv er ennå
Sissel lot meg ikke snakke ferdig. Ansiktet hennes stivnet, stemmen ble knivskarp.
Enten gifter du deg med Svein og gir meg et barnebarn, eller så pakker du tingene dine og flytter ut, sa hun, hvert ord falt tungt og kaldt. Hun snudde ryggen til, røsket til gardinene og så ut av vinduet før hun hevet stemmen enda et hakk: Og du klarer deg selv. Jeg gir deg ikke ei krone! Dette er kanskje min siste mulighet til å bli bestemor, forstår du? Jeg er snart seksti! Jeg vil se slekten fortsette mens jeg fortsatt har krefter!
Det vrengte seg inni meg av maktesløshet.
Mamma
Ikke begynn å syte! avbrøt hun, ordet var som et piskeslag. Jeg har allerede snakket med Svein. Han er enig. Selvfølgelig spilte han tøff i starten, men jeg vet hvordan jeg får folk til å høre på meg når det virkelig gjelder. Hun nikket triumferende, som om selskapet allerede var avtalt og datoen satt.
Du du har snakket med Svein? Jeg ble stående der, lamslått, hjertet hamret og hendene skalv. Du har faktisk gått bak ryggen min til ham? Mamma! Dette angår ikke deg! Vi elsker ikke hverandre, og det vil bli et mareritt. Han kommer til å være utro før barnet har fått navn, og jeg blir sittende igjen med smårollingen! Er det virkelig det du ønsker for meg?
Det er for sent for diskusjon. Barnet er på vei. Og skulle det bli problematisk, så tar du permisjon fra skolen jeg kan hjelpe til med barnebarnet. Jeg har tenkt på alt. Sissel lente seg tilbake, fornøyd med sin egen gjennomføringsevne. Jeg kjente at jeg ikke lenger var annet enn et prosjekt, og hun hadde planen klar.
Jeg følte meg så tom. Jeg skjønte ikke hvordan hun, som alltid hadde ment at man må bli voksen før man får barn, plutselig hadde forandret mening fullstendig. Ville det vært enklere om jeg bare hadde holdt det for meg selv? Kanskje kunne jeg bare løst det alene
Og Svein jeg ble ikke klok på ham heller. Før hadde han sagt rett ut at han ikke hadde tenkt å ta ansvar han ristet bare på hodet og sa: Dette er ikke mitt ansvar. Lite visste jeg at han, etter mamma hadde snakket med ham, plutselig sa seg enig i alt. Jeg fikk aldri vite hvordan hun fikk ham på gli. Han var bare sur og avvisende, svarte knapt, og ville ikke snakke om fremtiden i det hele tatt.
Alt gikk så fort. Svein tok meg bare med rett til folkeregisteret i Oslo, la fram legeattesten, og vips vi var gift. Ingen feiring, ingen gjester. Billige ringer, ingen blomster, ikke engang musikk bare et stempel i passet og et gnagende tomrom inni meg.
Vi måtte bo hos mamma, i hennes kompakte leilighet på St. Hanshaugen. Hun kontrollerte alt alt jeg spiste, når jeg la meg, hvilke vitaminer jeg tok. Hun hadde rutinen: om morgenen sto hun på kjøkkenet med notatblokk og leste opp dagens meny. Hun kjøpte bøker om barneoppdragelse og presset dem på meg, så det føltes som hodet skulle sprenges etter bare et par sider.
Jeg følte meg fanget. Jeg hadde ikke lenger noe ord med i laget om noe ikke klær, ikke mat, ikke engang hvilken te jeg drakk. Jeg prøvde å gjøre meg så liten og stille som mulig, for hver minste emosjon førte bare til nye prekener det var som å være i fengsel.
Jeg ville jo bare rømme, men jeg hadde ingen penger. Jeg har sett folk si man kan jo bare jobbe og studere og betale sitt eget, men det er liksom ikke så enkelt i praksis. Kanskje for dem som alltid har hatt støtte hjemmefra, som aldri har kjent sjekken mot Lånekassen gnage bak i hodet, men for meg føltes det hele helt umulig. Jeg forsøkte å dele dette med Karina en venninne. Alt jeg fikk var:
Mange klarer seg med unger alene. Så slutt å syns synd på deg sjøl. Hva stopper deg fra å flytte ut? Du kunne jo bo i kollektiv, jobbe på kafé, et eller annet. Du klager JO bare.
Jeg visste jo at det ikke bare handlet om vilje. Hyblene i Oslo er dyre, og det eneste studentkollektivet i nabolaget hadde tvilsomt rykte, ofte med politi utenfor om kveldene. Jeg hadde sett det selv fulle menn på benken, bråk, slåssing.
Skulle jeg prøvd å bo der? For å vaske dasser og bo på en tre kvadrat hybel og leve på knekkebrød? Hvis alt jeg eide gikk til husleie, hva var da poenget? Men jeg dagdrømte likevel; at jeg bare pakket sakene mine og flyttet ut, fikk meg en enkel jobb, startet på nytt. Men virkeligheten lot meg aldri helt slippe unna.
Og pappa han tok hatten og forsvant da alt dette begynte. Farmor og farfar hadde jeg aldri møtt. Jeg hadde bare mamma og hennes evige krav. Så jeg bestemte meg: jeg må spare penger. En dag stikker jeg.
Barnet føltes som starten på all ulykken min. Mamma forbød meg å jobbe, og å gå på skolen skjedde nærmest under oppsyn for da gjør du ikke flere dumheter. Jeg var så lei.
*
En dag, etter at mamma endelig hadde dradd på venninnebesøk og latt oss være alene, ba jeg Svein om å handle mat for oss:
Kan du stikke innom butikken? Jeg føler meg dårlig
Han satt foran PC-en og trykket på tastaturet, blikket limt på skjermen:
Gå deg en tur, så klarner det sikkert opp. Jeg har ikke bruk for noe.
Vi er gift, Svein! Hvis du har glemt det. Jeg ville aldri dette det var DIN idé å bare si ja til mamma! Du lovte å hjelpe, men nå spiller du bare!
Svein snudde seg mot meg, irritert:
Jeg skiller meg ut med deg når ungen fyller ett, sa han kaldt. Det vet mor di forresten. Det viktigste er bare at ungen fødes mens vi er gift.
Det stakk til inni meg, kanskje aller mest fordi jeg ikke lenger ble overrasket.
Hva ga hun deg? mumlet jeg.
Bil. Du ville ha sannheten, ikke sant? Familien min har ikke råd til slikt. Men mor di ville så veldig ha barnebarn Det var ikke så vanskelig for henne å overtale meg. Så, ferdig snakka nå vil jeg spille.
Jeg orket ikke diskutere mer. Jeg gikk ut av rommet, lukket døra ganske hardt.
Jeg var bare fire måneder på vei, men jeg klarte rett og slett ikke å glede meg. Tvert imot kjente jeg på en stille bitterhet mot det ufødte barnet. Jeg skjønte jo med hodet at det ikke var hans feil, men inni meg føltes det som om alt det vonde startet med ham.
Jeg gikk hjemmefra, begynte bare å gå, uten mål eller mening. Jeg merket ikke lyset fra sola eller lydene fra lekeplassen på Bislett. Jeg var bare inne i mitt eget kaos, og det var først da jeg hørte den desperate biltuten og det hvinende bremsene, at jeg kom til meg selv og så en bil komme altfor nær
*
Da jeg våknet til på Ullevål, var det en sykepleier som først snakket til meg. Hun ropte på legen. Og så hørte jeg mammas stemme like skarp, men nummen av oppgitthet og bitterhet:
Ja, har du fått det bedre nå? Hva ville du oppnå, Solveig? Skal du virkelig kaste deg foran bilen? Jeg har da ikke oppdratt deg til dette! Hun stoppet meg før jeg fikk protestert. Vær stille. Hør: Du mistet barnet. Min eneste mulighet til å få barnebarn er borte. Og du kan aldri få barn igjen. Nå får jeg vel satse på storesøsteren din. Jeg vet hvordan jeg får henne til å forstå verdien av familie!
Hun sa det som om hun diskuterte en helt vanlig hverdagshendelse.
Mamma hvisket jeg, tårene rant.
Tingene dine er pakket. Du får hente dem selv. Jeg bruker ikke mer tid eller penger på deg. Jeg håpet alltid på en sønn, men fikk to datter-unger. Nå har du gjort deg ubrukelig. Hun snudde ryggen til og gikk, uten å se på meg. Alt hun sa, etterlot seg bare mer kulde i rommet.
*
Heldigvis hadde jeg Lena. Bestevenninnen min siden barnehagen. Hun var den eneste som tok telefonen da jeg ringte gråtende fra sykehuset. Hun kom med appelsiner, kakao og pledd, og bare satt sammen med meg til det verste ga seg.
Så fikk jeg bo hos henne, og hun hjalp meg med å finne en deltidstilling på kontoret hvor hun jobbet. Vi fant en liten sokkelleilighet på Sagene, delt husleia og delte på mat og oppvask. Lena lærte meg alt, støttet og heiet på meg, og sakte men sikkert begynte livet å få en annen farge.
På jobben traff jeg Arvid, avdelingslederen vår. Han var en stille og reservert mann alltid ryddig, alltid rolig, aldri urettferdig. Jeg beundret ham for måten han lo uten å gjøre narr, delte ut oppmuntring, hjalp dem som trengte det og alltid visste hvem på kontoret som skulle feires på bursdagen. Etter hvert begynte jeg å glede meg til å se ham, til å høre stemmen hans i gangen og jeg så hvordan han alltid passet på å spørre de ansatte om hvordan de hadde det.
Han var skilt og bodde alene med to gutter Mats og Eirik, fire og seks år. Moren til barna hadde reist fra både far og sønner for å starte ny karriere i Bergen.
En kveld mens jeg hjalp Arvid med et regneark som hadde kjørt seg fast, spurte han meg ut på te på pauserommet etter stengetid. Han så på meg med et alvor som fikk hjertet mitt til å banke ekstra hardt og han sa:
Solveig, jeg trenger en kone. Ikke fordi jeg drømmer om et eventyr jeg har mistet troen på det. Men sønnene mine trenger en mor, og jeg trenger en som deg ved min side. Jeg kan gi deg trygghet, støtte om du vil studere videre og alt annet vi trenger. Kan du hjelpe oss å bli en ordentlig familie?
Jeg ble helt stille. Hjertet banket, en blanding av ærefrykt, frykt og uventet varme. Det var ikke kjærlighet slik jeg hadde trodd det skulle føles men kanskje noe enda dypere. Og så sa jeg:
Jeg trenger litt tid til å kjenne etter, Arvid. Men jeg vil prøve.
Han nikket, som om han forstod mer enn jeg egentlig sa.
Jeg brukte en uke på å tenke, men til slutt svarte jeg ja. Vi giftet oss stille på Rådhuset, bare med guttene og noen få kollegaer.
Mats og Eirik var sjenerte i starten, men ganske snart ble jeg mamma Solveig. Vi brukte kvelder på å bake boller, lese eventyr, og utforske Akerselva. Jeg laget mat, la på bandasjer og lærte dem å sykle. Hver kveld fikk jeg klemmer og hvisking: “mamma, jeg elsker deg”, og jeg visste at det var gjensidig.
For første gang i livet følte jeg at jeg fikk være meg selv at noen trengte meg slik jeg ER, ikke hva jeg kunne prestere eller oppfylle for noen andre. Livet med Arvid og guttene ble fylt av hytteturer, varme smil, smågruff og godnattklemmer. Etterhvert ble også vi forelsket stille og naturlig.
Jeg begynte på kveldsstudier på Universitetet i Oslo. Jeg var redd for å ikke strekke til, men Arvid heiet på meg, hentet bøker, passet guttene og laget mat når jeg leste.
Mamma ringte aldri. Storesøster flyttet til Sverige og sendte et kort: Jeg er lykkelig nå, jeg lever etter egne regler. Jeg hadde ikke tanker om å gå tilbake til Sissel. Jeg hadde funnet et hjem hvor jeg ble verdsatt for den jeg er ikke hva jeg kunne gi av barnebarn, penger eller ambisjoner.
Nå har det gått flere år. En gylden høstdag gikk jeg, Arvid, Mats og Eirik hånd i hånd i St. Hanshaugen park. Løvet dalte i gult og rødt rundt oss guttene løp, fant blader, lekte hvem finner størst lønneblad. Jeg trakk pusten, kjente lukten av våt jord og barn som ler, og kjente meg aldri mer hjemme.
Se, mamma! Mats holdt opp et kastanjeblad, nesten større enn hånda hans. Kan du ta vare på det for alltid?
Jeg knelte ned, omfavnet ham hardt, kjente hjertet vokse i brystet. Arvid møtte blikket mitt, med alt det gode som hadde vokst mellom oss i løpet av årene. Jeg var fri. Jeg var elsket. Jeg trengte ikke lenger leve for andres forventninger.
Dette er mitt eget eventyr. Dette er lykken.
