Ulike folk
Ingrid vokste opp som ei litt krevende jente. Både Jon og Ragnhild visste at de bare hadde seg selv å takke. De skjemte bort dattera altfor mye. Men hvordan skulle de la være? Så vakker og skjør hun var, og så mye de hadde strevd for å få henne. Ragnhild hadde ikke klart å bli gravid, uansett hva de prøvde. De hadde besøkt alle slags leger, til og med vært i Oslo. Men hver lege sa bare at alt var i skjønneste orden.
Men hvis alt var i orden, hvorfor fikk de da ikke barn? En gammel lege anbefalte dem å prøve noe alternativt. De fant ei gammel kone på bygda som ga Ragnhild en illeluktende urtelikør. Sa hun skulle ta noen dråper hver dag. Ragnhild rynket på nesa, men fulgte rådet, og til slutt ble hun gravid. Gleden var grenseløs. Jon var så glad at hele borettslaget hørte det.
Graviditeten ble så tung at Jon flere ganger var sikker på at Ragnhild ikke kom til å klare å bære frem barnet. Hun lå kvalm nesten hele tiden, reagerte på alle lukter, og armer og bein var så hovne at hun nesten ikke kunne bruke dem. Ragnhild sov nesten aldri og var sjelden ute. Da fødselen satte i gang pustet Jon lettet ut, men dette var bare begynnelsen på problemene. Ragnhild strevde i over ti timer før legene bestemte seg for å ta keisersnitt. Ingrid ble født svak og utmattet, og Ragnhild mistet mye blod, så hun hang mellom liv og død et par døgn. Men alt ordnet seg til slutt. Etter nesten en måned på barneavdelingen fikk de endelig reise hjem. Jon hadde savnet dem sånn at han omtrent svevde av glede.
Nå skulle livet virkelig begynne. Nå var de endelig en familie, akkurat som Jon hadde drømt om.
Da Ingrid fylte 5, kom Jon en dag hjem, satt seg ned og sa:
Ragnhild, vi må bygge oss et hus. Hvordan skal vi få plass her, vi tre i en ettroms leilighet? Ingrid trenger jo sitt eget rom når hun blir større!
Ragnhild pleide å støtte Jon, men nå ble hun usikker. Hvor skulle de ta alle pengene fra?
Jeg har tenkt på alt. Hvis vi bygger litt etter litt og ikke haster oss, skal vi nok få det til, sa Jon.
Ragnhild hørte på ham og forstod at han hadde rett, selv om huset hørtes litt ut som en utopi akkurat da.
Men drømmen gikk fort i vasken. Bare et halvt år senere ble Ingrid alvorlig syk. Først en forkjølelse, så komplikasjoner, deretter gikk det slag i slag. Ragnhild og Ingrid var nesten mer på sykehuset enn hjemme. De ble flyttet fra avdeling til avdeling, og familien havnet i mange tusen kroner gjeld. Men til slutt ble Ingrid frisk, etter nesten tre år med behandling.
Jon nevnte aldri husbygging mer. Nå handlet alt om å klare å betale ned lånene. Men Ragnhild visste at han tenkte på det huset stadig vekk, selv om han aldri sa det høyt.
Da Ingrid var blitt rimelig selvstendig, bestemte Ragnhild seg for å begynne på fabrikken i Skien. Der fikk hun bedre betalt. Hvis begge jobbet på spreng, kunne kanskje drømmen om hus en dag bli virkelighet.
De ble kvitt gjelda først da Ingrid var 14. Dette var ikke bare på grunn av lånet Ingrid vokste og med alderen vokste også hennes krav. Nye klær, nye sko, ny kåpe alt etter venninnene. Jenteting, ikke sant? Og plutselig nærmet det seg avslutningsball. Ragnhild og Jon sparte hver krone. De tenkte, Jaja, når Ingrid er ferdig på skolen og flytter til Bergen for å studere, da kan vi begynne på huset for alvor.
Men som vanlig: Livet hadde andre planer. Ingrid kom inn på universitet, flyttet til Oslo, og foreldrene var stolte. På to år fikk Jon bygd veggene på huset. Vinduene var foreløpig treplanker, men det sto i hvert fall et hus!
Så, to år senere…
Det var søndag. De kom hjem etter nok en lang dag på byggeplassen. Utslitte, men glade to vinduer på plass! Plutselig ringte det på døra. Ragnhild åpnet og der sto Ingrid, høygravid. Bak henne stod en langhåret ung fyr som tydelig ikke akkurat hadde vokst fast i jobbstolen.
Ingrid, hva er dette?
Åh, mamma, ikke vær så barnslig. Det er magen, vet du. Jeg og Mads venter barn. Forresten, møt Mads han skal bo her med oss. Vi skal gifte oss!
Mads tygde tyggegummi med en sånn innlevelse at man skulle tro det var VM i idrettsgodteri på gang.
Foreldrene satte seg rundt bordet. Jon stilte spørsmålene:
Ingrid, hvorfor har du ikke sagt noe om dette?
Hva er vitsen? Dere hadde sikkert bare gitt meg moralpreken!
Hva med studiene?
Det får gå sin gang! Mads droppet ut første året og han lever jo, gjør han ikke?
Jon så over på Mads. Gutten nikket anerkjennende og tok et ekstra drag på tyggegummien.
Hva jobber Mads med, egentlig?
Pappa, ikke begynn da! Akkurat nå ingenting, men han finner vel ut av det snart!
Ja vel, men hvordan har dere tenkt å forsørge familien da, uten jobb og med unge på vei?
Ingrid så forbauset ut.
Eh, jeg har da foreldre!
Jon gikk på kjøkkenet om han ble sittende ville han kanskje si noe som aldri kunne tas tilbake. Ragnhild ble stående ved vinduet litt stille. Senere gikk alle til sengs, Ingrid og Mads på sofaen, foreldrene på gulvet.
Neste morgen, over kaffen, sa Jon:
Du, Ragnhild, jeg tror vi bør flytte ut til huset. Vi fikser til ett rom, og bygger videre. Så får barna leiligheten, i bryllupsgave. Hva mener du?
Ragnhild tenkte seg ikke om lenge hun sa seg enig.
De fortalte barna, som ble overlykkelige. Foreldrene tok bare med det aller mest nødvendige av møbler for ikke å etterlate ungeparet i tomme vegger. Ved avskjeden sa Jon:
Vær en god huseier nå, Ingrid.
De klemte hverandre, så var det ut til byggeplassen.
På huset var det ikke mye. Vann hentet de fra pumpa nede i bakken, 300 meter unna. Ragnhild vasket klær i balje, lagde mat til Jon, og hjalp ellers til på huset så ofte hun kunne. Ingrid kom av og til på besøk stort sett for å spørre etter penger. Sønt er livet når alle sparepengene renner rett ut av vinduet.
En dag, da utgiftene sto i kø og optimismen hadde reist på ferie, kom det et spørsmål:
Si meg, jobber egentlig Mads fortsatt ikke?
Pappa, han kan da ikke slite seg ut på byggeplass for småpenger!
Men han har jo familie! Har han ikke et snev av ansvarsfølelse?
Altså… Jeg vet ikke.
Kan jeg få høre det av han selv, da?
Mads tygde ikke engang denne gangen, han bare trakk på skuldrene.
Jeg trodde ikke jeg måtte blande mørtel og drasse stein hele livet.
Vel, det er ikke gull som regner fra himmelen. En familie må noen faktisk forsørge.
Da de skulle dra hjem, sa Jon:
La nå Mads i det minste hjelpe til med huset, det blir jo hans en dag.
Skulle tatt seg ut! Dette var deres prosjekt, ikke vårt!
Jon sukket, satte seg i bilen. Ragnhild klemte datteren og puttet noen hundrelapper i hånda hennes i smug.
En uke etter fikk Mads faktisk jobb. Ikke på byggeplass, men som altmuligmann på et kontor. Lønna var dårligere, men han virket fornøyd, så Jon og Ragnhild trakk et lettelsens sukk.
Når Jon og Ragnhild jobbet ute, så nabogutten Ole på dem over gjerdet. Han bodde med bestemora, et rødt, gammelt trehus bak noen epletrær. Hver kveld satt Jon og Ragnhild ute med kaffekopp og småkaker, og satte pris på roen, til tross for at bygginga gikk sakte.
En kveld vinket Jon på Ole. Ragnhild ordnet en kopp ekstra og satte ut en skål småkaker. Gutten kom sjenert bort.
Hei, hva heter du?
Ole, takk for kaken!
Så ble de kjent. Ole fortalte at foreldrene var døde da han var liten, så nå bodde han bare med bestemoren, som ble stadig mer syk. Men han var glad i henne og hjalp så mye han kunne. Før han dro spurte han:
Kan jeg få hjelpe dere av og til? Det er så kjedelig om sommeren uten skole.
Ja, bare kom, vi har alltid bruk for en ekstra hånd, svarte Jon.
Neste dag ventet allerede Ole utenfor porten. Han tok i et tak som bare det, lærte fort, og Jon jaget snart Ragnhild fra arbeidsplassen.
Nå kan jeg jobbe med forstandige folk, ikke sånne kvinner som tror betong og stein er det samme!
Ragnhild humret for seg selv, men snek seg bort til bestemora, Anna. De ble fort gode venninner. Anna ble rørt da Ragnhild lovte at Ole bare skulle hjelpe hvis hun selv syntes det var greit.
Er jo bare bra at gutten lærer litt. Bedre enn å jage bikkjer hele sommeren!
En kveld inviterte Ragnhild Anna til kveldskaffe i solveggen. Slik satt de ofte, Jon og Ole diskuterte vannrør, damene pratet om sitt.
Så ble Ingrid mamma. Jon og Ragnhild dro til sykehuset med syltetøy, klær, og litt godt. Mads så ut til å være nesten engasjert han hadde til og med kjøpt blomster. På hjemveien feiret de litt i solveggen med Anna og Ole invitert.
Noen uker gikk, og Mads tok tydelig ansvar. Han drakk i hvert fall ikke det får man jo være fornøyd med. Etter hvert sluttet Ragnhild å droppe innom med mat; Mads kommenterte at svigermor godt kunne la dem styre sitt eget.
Ingrid ble irritert, og Ragnhild sluttet å komme. Kun en gang i blant, på vei hjem fra jobb, stakk hun innom og la igjen en pose på dørmatta. Det var litt sårt. Men slik ville visst Ingrid ha det.
Jon og Ole ble nærmest far og sønn. Anna og Ragnhild vokste sammen som søstre. Jon kjøpte dress og skolesekk til Ole da han skulle begynne på ungdomsskolen. Anna takket og gråt, men Jon klemte Ole.
Nå er du nesten som min egen sønn.
Vinteren kom, og Anna døde stille hjemme. Ole fikk bo hos Jon og Ragnhild, selv om myndighetene ville helst sende ham på barnehjem. Jon ba, gråt og fikk lov å være verge. Ole ble boende, og fikk etter hvert litt støtte fra kommunen.
Ingrid fikk etter hvert et nytt tilskudd til familien Mads søster, som kom med ungen sin etter å ha blitt kastet ut av mannen. Ingrid klagde ikke, og foreldrene blandet seg ikke inn.
Ole ble viktig for dem. Han bar alle handleposer, hjalp til med alt, som den sønnen Ragnhild aldri fikk. Da paret pensjonerte seg, var de enige om at Ole fortjente en god utdanning. De støttet ham, og han tok ekstrajobb og stipend og alltid med små gaver og klem når han besøkte foreldrene sine om helgene.
Så ble Ragnhild syk. Gikk ned i vekt, orket mindre og mindre. Jon fikk henne motvillig på sykehus. En dag kom legen:
Det er kreft. Ganske langt kommet. Vær sterk det er neppe mer enn et halvt år igjen.
Jon ringte til Ingrid.
Mamma er veldig syk, Ingrid.
Ja, hva kan jeg gjøre, da?
Hun har kreft, Ingrid. Ikke lenge igjen.
Greit, jeg stikker innom i morgen.
Jon kjente et hull i magen. Ingrid kom én gang på besøk, og da Ragnhild fikk komme hjem for å dø, sa legen at hun snart ville trenge døgnkontinuerlig hjelp.
En måned gikk. Jon klarte seg så vidt, men en dag gikk det ikke lenger:
Ingrid, kan du komme og hjelpe?
Åh, må jeg? Har jo egen familie og fullt opp. Skal prøve, men lover ingenting.
Jon ventet, men hun kom ikke.
Jon måtte klare seg selv, usosialt, men utrettelig. Ragnhild gråt:
Hvorfor straffer livet oss sånn?
Ragnhild, du vet jeg ikke har noe igjen uten deg.
Jo da, du skal jo gifte bort Ole!
De lo, selv under tårene.
En måned senere var hun borte. Ole gråt som et barn, han var nå 22 og ferdig utdannet. Jon hadde skjult hvor ille det egentlig sto til, men Ole skjønte alt etter hvert.
Ole flyttet til Oslo, fikk seg egen leilighet, jobb, og Jon visste at han hadde en framtid. Huset var endelig ferdig, alt så hjemmekoselig ut, og Oles hender hadde satt tydelige spor på hver vegg.
Ole kom ofte på besøk. Jon inviterte ham stadig til å flytte inn, men svaret var bestandig:
Nei, jeg må klare meg selv, Jon.
Ingrid kom nesten aldri, bare når hun trengte penger, eller når hun ville ha noe og alltid med blikket festet på rommene. Her skal vel vi bo etter hvert, pleide hun å si. Men hun hadde jo aldri løftet en stein i byggeperioden. Men nå mente hun huset burde deles, for husholdet hennes var trangt nok som det var.
Jon ble eldre, krevde piller for nedsatt helse. Han puslet i huset, men hjertet plaget ham stadig oftere. Ole ba ham dra til lege:
Du kan ikke bare ta råd fra naboen sin apotekpose!
Men Jon dro aldri noe sted. Det er bare alderen, sa han.
En kveld fikk han et sånt anfall at han knapt greide å reise seg. Til slutt ringte han Ingrid.
Ingrid, jeg tror hjertet slutter…
Ja, pappa, ta en Valium! Jeg kan ikke spurte halve Oslo etter jobb for deg.
Jon fikk ringt Ole.
Du, Ole, jeg føler meg dårlig, kan du komme?
Ole trengte ingen detaljer.
Jeg kommer, Jon. Hold ut!
Ole kom sammen med kjæresten, Marit, som tilfeldigvis jobbet som ambulansearbeider. Hun tok styringen, fikk ham på sykehus, og besøkte ham hver dag. Jon sa han syntes hun var en strålende jente, og hintet om giftemål. Ole svarte at de ville vente litt de ville ha sitt eget.
Da Jon ble skrevet ut, var det også Marit og Ole som hentet ham. Ingrid foreslo han skulle bestille taxi. Hjemme satte Marit i gang med matlaging til flere dager, og Jon følte for første gang på lenge at han virkelig ble tatt vare på.
Neste dag kom Ingrid. Gikk gjennom huset, klaget over at det var rotete, og Jon klarte ikke la være:
Ingrid, du besøkte meg ikke en gang på sykehuset…
Pappa, slutt nå. Jeg har fått nok av syt og klaging. Orker ikke mer. Når dør du egentlig, så vi kan flytte inn?
Jaha… Du tenker ikke på din far, bare på huset. Hvor var all hjelpen din da vi bygde det?
Hun dundret ut og Jon visste dette var sånn det ville ende.
Den natta ba han nesten høyt om råd fra Ragnhild som han syntes kom til ham i drømmer stadig oftere i det siste.
Neste morgen ringte Jon til Ole.
Ole, jeg har litt energi i dag! Kan du finne en advokat som kan komme hjem og ordne noen papirer?
Ja, selvfølgelig, Jon. Jeg ringer tilbake.
Tre timer senere var advokaten der. Papirene ble skrevet under på et blunk. Jon skrev et brev. Brevet til Ole la han sammen med bildet av seg og Ragnhild.
Ole, hvis du leser dette så er jeg ikke her lenger. Du må ikke være trist, nå er jeg hos Ragnhild. Ta vare på Marit, hun er et funn. Jeg gir deg huset mitt for du har vært som en sønn for meg. Ikke si imot nå. Jeg vet alt, og dette er rettferdig. Vi har bestemt det, Ragnhild og jeg.
Så la Jon seg på sofaen, med bildet av Ragnhild og brevet i hånden.
Neste dag kom Ole og Marit. Det var stille i huset. Ole åpnet døra, inn i stua. Der lå Jon på sofaen, fredelig, bildet av Ragnhild i hendene. Eplene trillet ut av bæreposen, en appelsin rullet over gulvet.
Pappa… hvisket Ole.
Marit sjekket raskt og ristet på hodet. Ole satt ved sofaen og gråt så hjertelig, så ærlig, at det nesten gjorde godt.
Da Ingrid og Mads kom, tuslet de bare rundt i huset med målebånd.
Ole fant brevet, leste det. Viste det til Marit, og sammen rakte de det bort til Ingrid.
Her, Ingrid. Dette skulle du kanskje få lese…
Ingrid bladde gjennom og så rødmet hun, kokte over og hylte:
Forbanna gamle dust! Skulle dødd tidligere, før hjernen kokte vekk! Dette har jeg ikke tenkt å finne meg i!
Ingrid feide ut døra. Og Ole visste, av alle han visste, at man kan ikke velge sine røtter men man kan velge sitt folk.
