Jeg har naboer som er et eldre ektepar, og datteren deres, med sine tre døtre, bor sammen med dem. Hun heter Signe alle sier det er hun som er “farssløs”. Alt dette fordi hun har tre barn med tre forskjellige fedre. Det sies at Signe giftet seg aller først, allerede som attenåring. Gutten ble visst hodestups forelsket i henne foreldrene hennes satte ingen motstand, de syns bare det var fint hvis barnet deres kunne være lykkelig.
De levde sammen rundt fem år, men av en eller annen grunn fikk de ikke barn. Alle i nabolaget begynte å undre seg over hvorfor. Som det gjerne blir, ble jenta beskyldt for alt. Det het seg at hun hadde levd så utsvevende før fylte atten, at hun ikke lenger kunne få barn.
Signe var ikke heldig med svigermoren hun kom fra bygda og maste hele tiden på sønnen sin om at han ikke burde ha en sånn kone. En kvinnes viktigste oppgave er jo tross alt å føre slekten videre. Sønnen hørte på mora og dro sin vei, forlot Signe. Det var blitt tid for skilsmisse, men Signe orket ikke styret, beholdt like godt mannens etternavn slik fikk det bare være.
Etter en stund møtte hun en ny mann, og plutselig ble hun gravid. Altså var det ikke Signe som ikke kunne få barn, men den første ektemannen det sto på. Men hva så? Barnet kom til verden, men faren ville ikke ha noe med ham å gjøre, han stakk av på dagen. Signe lot bare barnet stå oppført på den første ektemannens navn.
Mor til Signe tok det hele med ro, var bare glad for å få barnebarn. Tiden gikk, Signe fortalte igjen foreldrene at hun ventet barn. Denne gangen hadde hun iallfall giftet seg på nytt, det var jo et pluss. Den nye mannen hadde ikke sett for seg å få barn så tidlig. Dårlig hell. Da datteren ble født, hadde hun helseproblemer. Faren ble livredd og flyktet, skilte seg ikke engang.
Senere møtte Signe enda en mann, og hun bestemte seg for å få et tredje barn, selv om foreldrene strittet imot det var ikke lett å mette så mange munner. Men Signe brydde seg ikke, hun ville ha barnet. Igjen stakk barnefaren. Den tredje datteren fikk et annet etternavn igjen.
Heldigvis hadde Signe klart å kjøpe seg en leilighet foreldrene hjalp til med pengene, noen titusener kroner satt de inn på hennes konto. Etter en ordentlig krangel hjemme skjønte Signe at hun måtte skaffe penger et sted fra for å forsørge ungene. Hun bestemte seg for å søke om barnebidrag. Hva tror du skjedde? Ingen av fedrene ville stå frem, ingen ville skrive under eller ta ansvaret. Noen stakk av, andre begynte å true henne.
Så Signe ble sittende barn hadde hun, men hva nytte var det? Igjen så det ut som hun befant seg i et hjørne uten utgang. Nede i Oslos gater bølget snøen merkelig grønnlig og vinduene svaiet som seil, og mens hun bar datter nummer tre opp trappen føltes alt som en feberdrøm uten ende, der navn byttet plass og netter gikk i sirkel som ekko mellom blokkene på Carl Berner.
