Ubegrenset frekkhet – Ærlig talt, Natasha, – sutret Kolja, – hva spiller det egentlig for universell rolle hvem vi leier ut huset til? Våre egne eller fremmede? Pengene er jo de samme. Natasha var ferdig med å henge opp tøyet på stativet. Kunne han ikke heller hjelpe istedenfor å mase. – Kolja, min kjære, forskjellen er at det er umulig å få ut de pengene fra slekt etterpå. – Du mener Dima? – huff, det var ubehagelig å høre, – Dima er jo broren min! Han kommer til å betale, det lover jeg deg. Han har jo ikke engang spurt om rabatt. Han skal leie huset til full pris! Hele sommeren. Og da slipper vi å lete etter leietakere selv. – Kolja, det er et hus ved sjøen. Jeg har folk på døra på fem minutter. – Forklar meg hvorfor det er så viktig for deg å leie ut til fremmede? – Med fremmede er alt enkelt: kontrakt, forskuddsbetaling, betaler de ikke – utkastelse, og så er det ute av verden. Men med familien starter det: “Å, Natasha, du skjønner, vi har jo barn.” “Å, vi betaler litt senere.” “Å, vi har ødelagt TV-en deres, men dere tar vel ikke gebyr for det?” Tro meg, jeg har sett dette før. Du vet ikke hvordan det ender. Natasha hadde arvet huset fra foreldrene, som også leide det ut. De bodde i Kristiansand og huset ved sjøen var kjærkommen ekstrainntekt. Natasha gjorde som dem – men med en regel: Ingen venner og slektninger. Hun hadde sett nok av hvordan slike “venner” hadde lurt foreldrene for penger. – Og hvordan endte det da? – spurte mannen. – Med at slekta hverken betalte eller beklaget! “Det gjør da vel ingenting om vi får bo gratis hos dere?” Ikke tale om. Huset er forretning, Kolja. Ikke gratis pensjonat for familien din. Dima hadde plutselig bestemt at tre måneder ved kysten var akkurat det legen beordret for hans kone og tre barn. Sommeren var rolig på jobb, så hvorfor ikke leve det gode liv? Natasha var ikke et sekund i tvil om at Dima ikke kom til å betale én krone. – Dima har ikke bedt om å bo der gratis, da! – insisterte Kolja, – Han betaler, sier jeg. Alle lover å betale i starten. – Hvorfor skal vi gidde dette? Det er alltid kø for huset og folk vil betale markedspris. De kommer, signerer kontrakt, betaler på forskudd og jeg sover godt. Nei. Ingen slekt, ingen venner. Venner er venner, penger er penger. Man kommer ikke utenom Natashas pragmatisme, men Kolja visste hvordan han skulle overtale henne. – Ok. Du tror ikke på Dima. Men du tror på meg? Natasha så på ham. – Det gjør jeg, og så? – Jeg betaler deg for husleia hvis Dima prøver å lure oss, – blafret det ut av Kolja. For et offer. Men argumentet holdt ikke. – Genialt forslag. Du betaler meg fra vårt felles budsjett. – Vel… hvis du sier det slik … – øh, han skjønte han tabbet seg ut, – Jeg kan finne en ekstrajobb. Ja. Tar noe på kvelden eller i helgene. Alt jeg tjener gir jeg deg. Da er det bare dine penger, ikke våre. Deal? Natasha skjønte ikke at dette betydde så mye for Kolja. Kanskje hun burde tro på ham, siden han var så trygg på broren sin… – Du kan overtale hvem som helst, – sa hun, – All ansvar er ditt. Greit. Det var ennå lenge til sommeren, så Natasha fikk summet seg og til og med begynt å stole på mannen. Juni kom. Med en gang var det trøbbel. Kolja ringte Dima annenhver dag for å minne ham på å betale for minst én måned, og fikk alltid beroligende svar. – Jo jo, Kolja, alt i orden! Pengene? Jeg venter bare på en stor kunde, han lovet sluttsum mot slutten av måneden. Så snart de er inne – vipps, skal du få! Sorry, det drar ut. Ikke stress! Juni forsvant. Ingen penger. Natasha holdt ut en måned. Ikke spørsmål, ikke mas, ikke krangling. Kolja hadde bedt henne stole på ham – hun gjorde det. Hun ville ikke gni det inn, men nå, etter at han stammet på telefon med broren igjen, spurte hun: – Vel? Har han betalt? – Dima venter fortsatt på pengene etter det store oppdraget… så snart, så fort… Samme unnskyldning i en måned. Hun hadde så lyst til å si: “Hva var det jeg sa?” – Hva sa jeg? Slekta har alltid gode grunner til å ikke betale i tide. – Natasha, dette er bare uflaks! – Kolja begynte å stamme, – Han gjør det ikke med vilje! Jeg vet hvordan det ser ut … men det bare ble sånn! Vi må bare vente litt. – Ok, vi venter til september da? Inntil de drar med tre kofferter og takker for seg: “Takk for fin ferie, vi betaler deg senere”? – Natasha, du taper jo ikke noe på dette. Jeg tar ekstrajobb. – Du? Skal du det? Begynner du nå? Han visnet snart. – Gi ham litt til, et par uker. Hvis ikke… så betaler jeg deg … hvis det er så viktig for deg. – Jeg har aldri tvinget deg til å ta på deg det ansvaret. Du sa selv at du ville bevise for meg at broren din er pålitelig. Så bevis det! Stemningen i huset endret seg, Kolja snakket kort med kona. Juli startet og heten var uutholdelig. Natasha så Kolja surfe på stillingsannonser på kveldene, men ikke ringte han på noen. – Kolja, vet du at det er trettiende i dag? To tredeler av sommeren har gått, og vi har fortsatt null i husleie, – minnet hun ham. – fortsatt ingen betaling fra ham ennå… Men… – “Så snart, så fort …” – Han kommer til å betale! Og han har sagt at han kan gi oss noe ekstra også for bryderiet. – Jeg tror ikke på det lenger. Du gikk god for ham? Du sa: “Jeg betaler”. Da gjør du det. Hvor er ekstrajobben? Det var åpenbart at Kolja ikke lenger var gira på den extrajobben han hadde påtatt seg. Det var lettere å love enn å jobbe dobbelt. – Jeg skal finne noe. Men det er ikke så mye å velge i… Ikke skal jeg bære tunge sekker heller, ryggen min tåler jo ikke det. – Få heller broren din til å bære sekker. Du lovte meg. Nå: enten finner du jobb – eller så ringer jeg Dima og sier at hvis jeg ikke ser halvparten innen fredag, kastes de ut og pengene går til inkasso. Kolja ble blek av skrekk. – Ikke ring Dima! Hvilken domstol? Hvordan skal slekta se på meg da? Hva sier jeg til mamma? At jeg gikk rettens vei mot broren? Natasha, ingen vil forstå det. Dima vil ikke betale, Kolja vil ikke holde sitt løfte eller krangle med broren – og … plutselig gjorde han Natasha til syndebukk. – Vet du hva? Du bryr deg jo ikke om meg, om din kjære mann! Du kunne ikke brydd deg mindre om jeg måtte jobbe dobbelt for å betale deg tilbake. – Du sa det selv, Kolja! Du insisterte! – Men jeg visste jo ikke at Dima skulle lure oss! – Men det visste jeg, – svarte Natasha. – Jeg visste det, for jeg har sett det før. Mange ganger. Og du hørte ikke på meg. – Ja, jeg skjønner! – Kolja spilte offer, – Men du, da, Natasha! Sender meg ut for å jobbe ekstra for å betale deg, det viser jo at du ikke elsker meg. Pengene betyr mer for deg enn helsa mi! Bryr deg ikke hvis jeg får hjerteinfarkt. Skal fortsatt jobbe dobbelt… – Jeg tvinger deg ikke! Jeg krever gjennomføring av avtalen DU foreslo. – OK! – ropte Kolja, – Jeg skal jobbe ekstra og betale for Dima, ok?! Hvis pengene er viktigere for deg enn meg. Greit! Avtalen sprakk etter hans regler, men Natasha fikk likevel sitt – han gikk ut og tok kveldsvakter som bud. Men det føltes bittert. Kolja jobbet som bud om kvelden og sendte stygge blikk mot Natasha. – Alt dette er din skyld … – slengte han en dag. – Min skyld? – Ja! – Kanskje du forstår til slutt … – svarte Natasha, – Lett å være stor i ord – når det er min regning! Men når du faktisk må betale for broren din – kanskje du lærer. Innrømmet, Natasha håpet fortsatt at Dima fikk dårlig samvittighet og gjorde opp til slutt. Og akkurat da ringte Dima. Til henne, ikke Kolja. Kanskje hun hadde tatt feil? Kanskje han likevel skal overføre pengene nå? – Natasha, jeg har en liten sak … – Dima, jeg har ikke tid. Dere skulle ha gjort opp august allerede, men vi venter fortsatt på juli. Dette er ikke mitt problem lenger, det er Kolja som har gått god for deg. – Jada, Kolja sa det! Stakkars fyr. Men hør, jeg har et lite problem. Bilen takket for seg, måtte bruke alt på reperasjon. Må jo få familien hjem på noe vis, men for husleia – ja, det får vi ordne etter hvert … Forutsigbart. Natasha la på. Kolja hørte det på ansiktet hennes. – Ok, jeg tok feil av ham. Men du – du gir meg jo aldri rett til å feile! Du støtter ikke, du kritiserer … – Skal jeg smile og si: “Det går bra, Kolja, la dem feriere gratis, jeg overlever uansett”? Det var du som insisterte på å betale for ham! – Ja, det gjorde jeg! – mumlet han, – Men jeg hadde ikke trodd du skulle tvinge meg til å ofre helsa for det! Tenker du aldri på meg? – Tenker din bror på deg? – Han er ikke slem, det bare ble sånn… – Akkurat. Han er ikke slem, når han lurer meg og setter deg i dritt, og jeg som krever mitt, er den slemme? Kolja så skamfull ut. Det virker som de får en tøff tid i ekteskapet.

Ja, Ingrid, vær nå ærlig med meg sutret Ola hva er egentlig den store forskjellen på om vi leier ut hytta til noen vi kjenner eller til fremmede? Pengene er jo de samme.

Ingrid hengte opp de siste sokkene på tørkestativet. Hadde vært bedre om han faktisk hjalp til, i stedet for å gnåle.

Ola, kjære svarte hun, forskjellen er at det er umulig å få igjen pengene av slekt og venner i ettertid.

Mener du Per? spurte Ola, litt småirritert Per er jo broren min! Han kommer til å betale, det lover jeg deg på tro og ære. Han har jo ikke engang spurt om rabatt. Han vil leie hytta hele sommeren, til full pris. Da slipper vi å lete etter andre leietakere.

Ola, det er en hytte ved sjøen. Jeg finner leietakere på fem minutter.

Men hvorfor er det så viktig for deg at vi kun leier ut til fremmede?

Med fremmede er det enkelt. Kontrakt, forskudd, ingen forskudd da er det ut, og ferdig med det. Men med slekt eller venner begynner det: Jo, Ingrid, du skjønner vel at vi har barn nå, eller Kan vi betale litt senere?, eller Vi klarte å knuse TV-en, men du skal vel ikke ta oss for det? Tro meg, jeg har sett det før. Du aner ikke hvor galt det kan gå.

Hytta hadde Ingrid arvet av foreldrene sine, som også leide den ut da de bodde i Drammen, mens hytta på Hvaler var en kjærkommen ekstrainntekt. Ingrid hadde bestemt seg; ingen venner, ingen slekt. Hun hadde sett nok av hvordan foreldrene stadig ble lurt av gode venner.

Hva endte det med da? spurte mannen hennes.

Det endte med at slekta aldri betalte, og de gadd knapt unnskylde seg etterpå! Er det så fælt å gi oss litt ferietid? Nei, vet du hva. Hytta er en inntektskilde, ikke noe gratis pensjonat for slekta di.

Per Olas bror hadde nylig bestemt seg for at tre måneder ved sjøen var akkurat det kona og de tre ungene trengte. Sommeren var rolig periode for ham på jobb, så hvorfor ikke leve livet litt? Ingrid var overbevist om at Per ikke hadde planer om å betale en krone.

Men Per ber deg jo ikke om å gi dem hytta gratis! insisterte Ola. Han sier han skal betale.

Alle sier de skal betale, i starten.

Hvorfor må vi risikere det her da? Jeg har alltid kø av folk som er klare for å betale vanlig pris for hytta. De signerer kontrakt, betaler forskudd, og jeg kan sove godt om natta. Ikke snakk om ingen slekt, ingen venner. Forretning er forretning.

Det var vanskelig å argumentere mot Ingrids pragmatiske innstilling, men Ola prøvde en siste gang:

Ok, du stoler kanskje ikke helt på Per. Men stoler du på meg?

Ingrid ventet videre forklaring.

Selvfølgelig gjør jeg det. Men hva så?

Om Per prøver å lure oss, så betaler JEG leien til deg, sa Ola plutselig, som om han hadde fått en åpenbaring.

Dårlig argument.

Fantastisk forslag. Du betaler meg med våre felles penger.

Eh jo, men… jeg kan jo skaffe meg en ekstrajobb. Kvelder og helger. Alt jeg tjener gir jeg deg DA er det dine penger. Greit?

Ingrid var ikke klar over at det var SÅ viktig for Ola. Kanskje om han har sånn tro på broren sin, så burde hun også bare stole på det?

Du klarer å overtale hvem som helst, du sa hun men ansvaret er DITT denne gangen.

Det var lenge til sommeren, så Ingrid fikk roen tilbake, og bestemte seg for å stole på mannen.

Juni kom, og problemene startet momentant. Ola ringte Per minst annenhver dag med uskyldige spørsmål om leien burde vært betalt for minst en måned, og fikk alltid betryggende svar.

Jada, alt er under kontroll! Pengene kommer, venter bare på sluttbetaling fra en stor kunde jeg har. Han sa det kommer i slutten av måneden. Litt forsinkelse, men det ordner seg! Ikke stress!

Juni kom og gikk.

Fortsatt ingen penger.

Ingrid holdt ut en måned. Ikke et ord, ingen mas, ingen krangel. Ola hadde bedt henne stole på ham så hun gjorde det. Men etter nok en hyggelig samtale mellom brødrene, måtte hun spørre:

Så? Har han betalt nå?

Nei, kunden til Per har ikke betalt ham enda. Men så fort det skjer, så

Samme unnskyldning som alltid.

Ingen overraskelse, tenkte Ingrid.

Hva var det jeg sa? Slekt har alltid gode grunner for ikke å betale til tiden.

Ingrid, det er tilfeldig, virkelig! Han gjør det ikke med vilje. Jeg skjønner at det ser sånn ut, men det er bare tilfeldigheter! Bare vent litt.

Jada, vi venter vel ut sommeren da. Til de pakker koffertene og sier: Takk for oss, vi ringer angående oppgjøret etterhvert!

Men du taper jo ingenting, Ingrid. Jeg tar en ekstrajobb.

Nå? Med en gang?

Ola mistet motet.

Gi ham to uker til, hvis ikke, så tar jeg det på min kappe. Om det er så viktig for deg.

Det var du som insisterte på å love å betale for ham, bare for å bevise hvor ærlig broren din er. Bevis det, da!

Stemningen hjemme begynte å surne, Ola pratet ikke mer enn han måtte.

Juli ble steikvarm, og Ingrid oppdaget Ola stadig oftere på Finn.no på jakt etter ekstrajobber uten å ringe på en eneste en.

Ola, nå er det trettiende i dag. To tredeler av sommeren har gått, og vi har fortsatt ikke sett en krone av leien, minnet hun ham på.

Han sliter fortsatt med oppgjøret men

Så fort det ordner seg, kommer pengene.

Ja, han sa han gir oss noe ekstra for bryderiet også.

Jeg tror ikke på det lenger. Du sa du skulle dekke inn om han ikke betalte. Hvor er deltidsjobben din?

Det var tydelig at Ola hadde mistet motet. Tenkte han virkelig at å love var nok? Nå må han faktisk jobbe for sine egne ord.

Jeg skal finne noe. Men vet du hvor kjipe ekstrajobber det er der ute? Tror du jeg kan bære sekker? Ryggen min

Da kan du jo be broren din løfte sekker. Det er DU som har lovet meg. Enten finner du deg jobb i dag, eller så ringer jeg Per og sier at hvis vi ikke får minst halve summen før fredag, må de ut og jeg ordner resten via rettssystemet.

Ola fikk panikk.

Ikke ring Per! Ikke snakk om rettssak! Hva sier familien til det? Skal jeg si til mamma at jeg har saksøkt broren min? Ingen vil forstå.

Per vil ikke betale, Ola vil ikke holde løftene, men han vil heller ikke ta ansvar og plutselig var det Ingrids skyld også.

Vet du hva? Du tenker visst bare på deg selv, kjære kone! Gir deg blanke i om jeg må jobbe dobbelt for å betale deg tilbake.

Du maste jo om å ta ansvaret! Det var DITT valg!

Hvordan skulle jeg vite at Per skulle svikte oss?

Men jeg visste det, svarte Ingrid. For jeg har sett det mange ganger før. Men du ville ikke høre.

Ja, jeg skjønner det nå! Ola prøvde å være offeret men du er ikke nådig, Ingrid! Du vil heller ha pengene dine enn bry deg om helsa mi! Hva om jeg får hjerteinfarkt? Du hadde latt meg jobbe ekstra likevel

Jeg forlanger kun at du holder avtalen, den du selv foreslo.

Greit! ropte Ola, setter på meg arbeidsbuksa, tar nattskift og betaler for Per hvis det er viktigere enn meg. Flott, Ingrid!

Avtalen sprakk, men Ingrid fikk viljen sin Ola måtte ut og jobbe ekstra som bud på kveldstid, men var sur som en potte etterpå.

Alt er din skyld freste han en kveld.

Er det? spurte Ingrid rolig.

Ja!

Kanskje du lærer nå, da. Det er lett å være raus med andres penger, Ola. Men får du selv svi, så tenker du deg litt om.

Ingrid skal innrømme at hun egentlig håpet Per ville manne seg opp til slutt. Og snodig nok, så ringte Per henne ikke Ola en kveld.

Kunne det være? Skulle han endelig betale?

Ingrid, jeg må snakke med deg om noe

Per, jeg har ikke tid til det. Dere skulle betalt for august nå, og vi venter fortsatt på juli. Dette er mellom deg og Ola.

Joda, Ola har fortalt! Mannen din, stakkar. Men skjønner du, bilen røk her nede, hele feriebudsjettet sprakk på verksted. Jeg må få familien hjem, så leien blir betalt tja, når det blir.

Ingrid bare la på.

Ola så blikket hennes og forsto med en gang.

Greit, du hadde rett. Jeg burde ikke stolte sånn på broren min. Men du, du lar meg jo aldri gjøre feil heller! Kunne du ikke bare visst litt forståelse?

Så jeg skulle smilt og bare latt familien din bo gratis, mens jeg betaler for ferien deres? Det var du som insisterte på å ta regninga!

Ja, det gjorde jeg! Ola var fornærmet men jeg trodde aldri du bare skulle la meg jobbe meg syk! Tenk litt på meg også, da!

Tror du Per tenker på deg?

Han mente det sikkert ikke sånn

Så han er grei når han lar deg ta regninga, mens jeg som forventer mitt, er den slemme?

Ola ble stille.

Det virker som det kommer til å bli en litt utfordrende periode i ekteskapet deresOla så ut av vinduet. Sola var på vei ned over fjorden, og gullstriper la seg over kjøkkenbordet mellom dem. Han la hendene i fanget, og sa ikke mer. Kanskje ti stille for en gangs skyld var alt han hadde igjen.

Stillheten vokste seg ut og fylte rommet, før Ingrid reiste seg og smalt kaffekoppen i vasken. Lyden fikk Ola til å trekke sammen skuldrene, som om han ventet et tordenskrall, men det kom kun ørlite latter fra henne, tørr og oppgitt.

Vet du, Ola neste år leier vi ut til italienere jeg ikke kan stave navnet på engang. Avtale?

Ola nikket, nesten ikke synlig, men med et glimt av lettelse i øynene. For bak alt kaoset og de dårlige unnskyldningene, elsket han tross alt denne sta og kloke dama som alltid viste seg å ha rett, selv om han aldri skulle innrømme det.

Avtale, mumlet han.

Så snudde han seg mot henne, og smilte forsiktig.

Men kan vi i det minste putte Per nederst på ventelista?

De så på hverandre i et sekund, og så lo de begge. Slitne og småfornøyde, som de beste par alltid er.

I natt sov Ola uventet godt kanskje fordi alle tabber blir lettere å bære, når noen faktisk lærer deg noe av dem.