Jeg har spurt svigermoren, Gudrun, om hun i det hele tatt kunne holde seg fra å dukke opp etter sengetid, men hun tar ikke hintet. På et eller annet mystisk vis tror hun hun har rett til å stikke innom uten varsel. Sønnen vår, lille Mikkel, er ett år gammel, og jeg har lagt inn en fast legning. Hvis han ikke er i seng innen klokken 20.00, hopper jeg heller over leggingen helt to timer med helvete er garantert.
Det er ingen vits i å diskutere med Gudrun om dette. Hvor ofte jeg enn ber henne om å ikke komme så sent, så er hun som en stur av en gammel trebukk som ikke hører etter. Hun skjønner ikke at det er en dårlig idé å besøke sitt ett år gamle barnebarn så sent på kvelden.
Jeg jobber lange dager, sier hun. Hun kommer for en halvtime, leker, får ham til å le, gjør ham opphisset, og så sitter jeg oppe hele natten med å få den lille til å sovne. Etterpå blir han urolig og skriker.
Hva skal jeg gjøre?
I kveld begynte jeg som vanlig å legge Mikkel. Lars og jeg hadde allerede plukket ut en film vi skulle se. Så gikk dørklokken. Lars åpnet, og der sto hans mor, Gudrun.
Det er vanskelig å beskrive følelsene mine. Jeg var rasende. Mikkel hadde akkurat begynt å få tennene på, og var ekstra urolig. Vi verdsatte hver stille time. Jeg prøvde å holde roen. Man må jo holde seg i ro når det er mannens mor som står i døråpningen.
Jeg latet som jeg hadde smerter, tok tak i kinnet og begynte å skrike:
Åh, du kommer akkurat nå! Jeg har tannverk jeg klarer ikke mer. Jeg vil ikke gå til tannlegen alene. Bli med oss en liten stund så kan vi snart dra.
Lars forsto ingenting. Han kastet på seg jakken i hast, og vi sprang ut av huset.
Hva i all verden er dette for et skuespill? spurte Lars.
Vel, i det minste får vi et sted å være alene. Og glem ikke å slå av telefonen! svarte jeg.
Vi kom hjem etter midnatt. Gudrun måtte ta en drosje tilbake til Oslo. Mikkel lå i barnesengen, og overalt lå skitne bleier og klær. Leketøy, smokker, rangler et lite kunstnerisk rot. Alt lå spredt i kaos.
Gudrun så utslitt ut. Sminken var klissete, og kjolen hennes var flekket med babymagi. Siden den kvelden har hun kommet sjeldnere, og aldri mer så sent.
Alt i alt ble kvelden en påminnelse om at selv om svigermødre kan føle seg som en uventet regnbue på en grå dag, så er også de ofte det mest kaotiske kunstverket i hjemmet.
