Kjære vene, Eirik! Du er virkelig en tung mann å ha med å gjøre! Kan du ikke bare en gang gjøre det slik jeg ber om?
Den unge kvinnen som kjeftet på sin ektemann var nesten uvirkelig vakker. Nei utsøkt! Lange bein, mørkeblå øyne og en slik fantastisk kropp at mennene vred nakken både i parken og resepsjonen, så fort hun smøg seg forbi.
Mannen hennes, derimot, var usedvanlig lite pen. Lavere enn henne, bred som en tønne og med de lengste armene og for korte ben. Håret var allerede i ferd med å forsvinne. Kun øynene hans var virkelig flotte levende, smarte øyne, som om han så tvers igjennom folk. Det var egentlig rart å se dem sammen. Et innfall av en eventyrprinsesse og den som visste alt om henne
De lignet mer på Tor og Frøya, men Eirik bar nesten alltid datteren deres snarere enn smihammer.
Den lille jenta, Frida, var nesten en kopi av faren sin. Ingen kunne tvile på slektskapet. Fra moren hadde hun bare stjålet øyefargen og det ville kobberrøde håret. Krøllene var så uregjerlige at moren hadde gitt opp kampen mot demderfor suste Frida, som var fem år gammel, rundt på hotellet som en liten rød orkan med faren like bak.
Ingrid, hvis du absolutt vil på den turen, så dra. Men jeg tror Frida er for liten for sånt. Det er langt, varmt, og hun kommer til å bli sliten og ødelegge turen for deg. Du vet jo hvordan hun er!
Hva skal jeg med deg da? Eirik! Jeg har feriert her med min mann! Bare å bevege seg i resepsjonen, blir jeg oppspist av blikk. Er det ingenting som bekymrer deg? En eneste ting kanskje?
Ingrids stemme gikk i falsett, og Frida klamret seg til farens nakke.
Nei, kjære, jeg er fryktelig sjalu! sa Eirik, smilte så vidt og strøk datteren over håret. Hva om vi finner på noe annet? Båttur? Dykking? Hva liker du?
Jeg vil til pyramiden! svarte Ingrid, snudde seg brått og gikk. Dere Vil ikke, så ikke mas!
Krangelen føltes som en regissert drøm, og igjen ble Eirik stående og trekke på skuldrene mens Ingrid vandret til bassenget og straks glemte både ham og datteren.
Han var vant til Ingrids påfunn. De levde, som så mange andre rundt dem: Han var travel og ressurssterk hun var ung og vakker, lot seg elske, og det var det.
Hvordan det skjedde at Eirik ble en “trendy” ektemann, visste han ikke. Han nektet aldri for at kvinneforhold alltid føltes vanskelige og anspente. Utseendet spilte ingen rolle. Han kunne snakke med damer på jobben eller i forretninger uten problemer, men forelsket han seg, ble alt vanskelig. Hendene visste ikke hvor de skulle, han måtte leite etter ordene, blikket, stemningen. Til slutt ga han opp hele forholdsgreia. Han jobbet, besøkte morenRagnhildpå landet, og innfant seg med at han sikkert kom til å være singel.
Det var kun mødrene og noen små “eventyr” av helsemessige årsaker, som moren sa, som dempet ensomheten.
Så grep Ragnhild inn, mente at sønnen måtte ha familie og barnebarn.
Eirik! Nå har jeg beundret deg lenge nok. Du gifter deg aldri av deg selv. Vi må ringe til en ekteskapsformidler!
Hæ?! Eirik satt i sola på verandaen med bringebærsyltetøyet til mor, satte teen i vrangstrupen og sølte på jakka.
Du ødela en ny jakke Ragnhild sukket. Hør her, Eirik, du er en flott mann. Smart og omtenksom. Men du er alene, og det er feil! Jeg ser hvordan du ser på Marit sine barn. Hun er klønete, men en god mor. Og jeg drømmer om å holde mine egne barnebarn. Jeg vet at det gir glededet visste faren din også. Alt annet er bare forgjengelig. Kun liv varer. Skjønner du?
Mor, jeg skjønner, men hvorfor ekteskapsformidler?
Fordi! Du fikser det ikke selv. Det er mitt feil, jeg lærte deg ikke opp. Så tar vi profesjonelle hjelpere. Her! Skriv ned hva du ønsker deg hos en kvinne.
Tuller du?
Langt ifra! Kom igjen, Eirik.
Og kvelden gled forbi i et skjær av blått sovelys og mors kjærlighet. Hemmelige ønsker og redsel tok form på papiret, og Eirik syntes det var uvirkelig.
Slike kvinner finnes ikke.
Vi får se, smalt Ragnhild, og tok lappen.
Bruden fant hun. Ingrid hadde alt Eirik hadde ønsket i alle fall utvendig. Men innhold måtte han forstå underveis.
Han skjønte snart at ekteskapet var som en kontrakt, ikke annet. Slike forhold var mer vanlige enn han trodde. Ingrid kokte ikke fårikål eller bakte boller. Hun tenkte kun på seg selv og krevd separate soverom. Snorket han? Han ante ikke. Spilte det noe rolle? For henne kunne han gjort alt.
Hun ville helst ikke ha barn. Eirik fikk “utsettelse” i to år, så hun fikk “se verden”, som hun sa.
Eirik sa ja. De reiste, traff venner, levde og lærte å tåle hverandre.
Fridas fødsel knyttet dem nærmere, en stund. Eirik var lykkelig, hastet hjem fra jobb for å leke med datteren. Men Ingrid var likegyldig mor.
Jeg ammer ikke! Skal jeg legge meg under kniven etterpå for å rette på puppene? Glem det! Finn ei barnepike eller bruk morsmelkerstatning. Masse barn vokser opp på det og klarer seg finfint! Din mor sa jo også at du var flaskebarn, ikke sant? Og du ble jo bra.
Eirik eller Ingrids mor, Borghild, klarte ikke overbevise henne. Frida nappet lykkelig på flasken og Eirik søkte barnepike.
Jeg holder det ikke ut! Babyen skriker, jeg går på veggen! Du har business, men jeg har bare vegger. Vil du jeg skal gå inn i en dyp depresjon?
Men svigermor Borghild tilbød å hjelpe.
Hvorfor barnepike? Jeg kan være bestemor for Frida!
Eirik ga seg lettet, og det ble første åpne krangel med Ingrid.
Hvorfor skal min mor bo her? Hun skal lære meg å være mor, eller? Tenkte du hjelpe, og så Det er umulig å forstå deg, Eirik. Du elsker meg ikke!
Jeg elsker deg, men elsker også vår datter. Du ignorerer henne! Hun trenger kjærlighet fra meg og fra andre!
Han hadde rett. Ingrid sørget kun for utstyr og interiør, og Fridas barnerom var mer for venninnenes blikk enn for barnet selv. Fra første dag sov Frida på Eiriks rom, i egen seng med leker og kosedyr.
Jeg gjør så godt jeg kan! Ingrid gråt for første gang, men Eirik var bestemt.
Moren din blir. Vil du være med Frida selv, så snakk med meg. Inntil videre blir det sånn.
Ingrid innså at frihet var bedre enn evig konflikt. Borghild flyttet inn, og Frida fikk sitt andre univers. Jo, hun kjente sin mor ti obligatoriske minutter på fanget hver gang en venninne skulle få se, men straks Frida ble satt ned, løp hun til faren eller bestemor.
Så forløp livet. Frida vokste, gikk på ballettkurs og ble levert i privat barnehage av Borghild. Barnet hadde reist halve verden alt trygt, for Eirik var aldri langt unna.
Denne reisen var som en drøm, helt til Frida plutselig fikk feber og hodepine.
Nå er hele ferien ødelagt! Ingrid trippet rundt på rommet og ventet på legen Eirik tilkalte.
Hva snakker du om? Datteren vår er syk!
Det er bare en vanlig forkjølelse! Jeg sa du ikke skulle kjøpe is! Du gir etter for alt hun vil! Nå får du ta skylden, far-året! Hva gjør vi nå?
Vi venter på legen.
Eirik svarte så rolig at Ingrid stanset opp og dempet seg.
Ok. Hvorfor er du alltid så krass?
Legen mente det var overanstrengelse. Hvile, masse søvn. Alt ville gå fint.
Men da Eirik var alene, beordret han Ingrid om å pakke: Vi skal hjem!
Hvorfor? Legen sa jo det går bra!
Han vet ikke alt. Jeg føler noe er feil med Frida. Hodepine hos en femåring? Nei! Hun sier selv det er vondt. Nå drar vi. Slutt å diskutere.
Klinikken i Oslo fant ut at Eirik hadde kjent rett. Livet stanset litt i et drømmelignende øyeblikk.
Sykehus, kontroll, prøver. Frida ble ikke verre, men heller ikke bedre. Eirik ble på sykehuset, dro bare hjem for å dusje og bytte klær. Ingrid satt der også, men snart skjønte leger og sykepleiere at hun bare smilte og visste ingenting om datteren. De snakket med Eirik; Ingrid satt som dekorasjon, men alle syntes synd på henne.
Sannheten var mørkere.
Ingrid bekymret seg ikke virkelig for Frida. Legene gjorde sitt, og hun skjønte det ikke var hennes konflikt å vinne. Det hun sørget over, var friheten sin. Hun savnet det gamle livet. Ingrid taklet ikke sykehus, selv ikke de beste Eirik kunne betale for.
Hun knakk helt da hun oppdaget at Eirik solgte huset deres.
Hvorfor? Er det ikke penger nok?
Nei.
Svaret kom dempet selvsikkert, og Ingrid var rådvill.
Men vi hadde jo så mye?
Vi hadde. Men ikke nå. For Fridas behandling koster mye, Ingrid. Hun trenger en operasjon, og det kan bare gjøres i utlandet. Og det koster. Så alt må selges. Huset, firmaet, alt mulig. Jeg gjør alt for at barnet mitt skal bli frisk!
Men jeg da? Hva med meg? Ingrid gråt, visste allerede hva svaret ville bli.
Du får friheten din. Jeg skal sørge for at du har penger, leilighet, bil. Men du må besøke Frida ukentlig, og når vi reiser, reiser du med. For hun har bare én mor! Så vis engang at du har følelser! Lat som om du bryr deg!
Eirik brast for første gang. Skrekken klemte pannen hans, nevene svettet. Alt som holdt ham sammen med Ingrid, var barnet på sykerommet en liten, rødskjegget haug med nål i armen og bamsen sin tett.
Nok! Gå og ordne deg. Ikke skrem Frida! Hun må være trygg. Du skal få alt du vil, men stå for det! Ikke tving meg til å si fra igjen!
Hva hadde skjedd med denne lille, morsomme mannen Ingrid alltid så ned på? Plutselig var Eirik høy og bred, som en fjellklippe ved fjorden, trygg for alle på baksiden.
Ingrid gikk i taushet nedover korridoren for å vaske ansiktet, mens Eirik åpnet døra til rommet. Et rødt hode kom opp fra puta.
Pappa
Eirik, hvis jeg får bli, sa Borghild lavt.
Borghild, du trenger ikke spørre! Eirik klemte svigermoren. Hva skulle jeg gjort uten deg?
Jeg skammer meg, Eirik. Jeg skulle ha vært strengere med Ingrid. Hun var alltid sjarmerende og omgjengelig, men mistet seg selv. Hvordan gikk det så galt? Når skjedde det?
Om vi bare visste Jeg er ikke noe bedre. Jeg skulle ha forstått Men selv nå, elsker hun ikke Frida? Du var jo god mor. Hvordan får jeg det til selv?
Legg silkepapir foran fallet, Eirik Men nå må vi ikke deppe! Frida ser alt. Hun trenger roen vår. Jeg legger henne, og du går i butikken hun drømte om is, men orket knapt mat. Kanskje is gir litt glede? Og Eirik, ikke klipp snoren for tidlig. Gi Ingrid tid. Jeg håper fortsatt.
Etter to måneder ble Frida operert. Ragnhild sluttet i jobben og ble med Eirik og barnebarnet ut.
Halvannet år senere kom Frida hjem med far og bestemødre. Ingrid forble i Sør-Europa.
To år med rehabilitering. Håpet tente og slukte, men holdt familien sammen til legen en dag gliste gjennom brillene: Dere klarte det
Livet sto stille et sekund, så tok den skrittet og gikk en ny vei.
Ingrid dukket opp i Fridas liv igjen på femtenårsdagen hennes. Like vakker, nesten uforandret. Hun kysset Borghild på kinnet, nikket til Eirik og banet seg gjennom festgjestene leende barn.
Veslejenta mi
De samme blå øynene myste mot henne.
Mamma
Ingrid begynte å si noe, prøvde forklare, men Frida hevet hånden:
Ikke nå. Slapp av. Vi tar det senere.
Men jeg ville bare
Jeg vet. Det kan vente.
Frida, vær så snill
Det er greit. Kom.
Frida tok henne inn på farens kontor, dro bort gardinen, hoppet opp i vinduskarmen og lo.
Hva vil du si?
Herregud, du er maken til faren din
Hva, mamma like vanskelig?
Det var ikke det jeg mente.
Men det er sant. Vet du, hva jeg vet? Han du mente ikke var bra nok, han du såret og forlot han sa aldri ett ondt ord om deg. Ikke ett! Ingen ny kvinne, for han ville ikke såre meg. Han skilte seg aldri fra deg. Han sa bestandig at jeg har en mor. I virkeligheten hadde jeg det ikke. Vet du noe annet, mamma?
Hva? Ingrid, stemmen var bare en hvisken.
Den tunge mannen har lært meg én ting: Å tilgi. Ikke bære nag. Om jeg får det til? Vet ikke. Jeg er Eiriks datter, så jeg prøver å fullføre. Jeg husker deg knapt, og jeg savner deg ikke. Jeg har pappa og bestemødre, de lærte meg alt jeg trengte å vite. Så, jeg trenger deg ikke spesielt. Men for pappas skyld, gir jeg deg en sjanse. Bevis at du kan være til stede, så får vi se.
Hva var jeg da før?
En hvilken som helst: Dukke, glanset overflate, følelsesløs Er det hardt? Jeg var liten, men jeg husker hvordan jeg sovnet på sykehus mens pappa eller bestemor sang. Hodet barbert, rosa pannebånd, vi lo så jeg tisset på meg. Du var ikke der
Jeg begynte i førsteklasse ett år sent. De vekselvis hjalp meg med lekser, for pappa jobbet sent. Jeg husker bestemor sydde ballettskjørt. Jeg danset for dem, de klappet mer enn noe teater. Og bestemor Ragnhild kom med maling og pensler, og vi malte til det ble morgen. Sedet bildet ga jeg pappa i gave, det vant førstepris! Men du var ikke der
Men nå er jeg her
Til hva? Hvorfor tror du ikke jeg tror på deg? Vet du ikke? Nei Da lar vi det ligge. Bevis det. Kanskje jeg tilgir deg. Enn så lenge vær så god. Festkaken skjæres snart. Jeg må gå.
Frida hoppet mykt ned, strøk gardinen forsiktig ut og snudde seg i døra:
Hva, mamma? Er jeg tung å ha med å gjøre?
Ingrid stirret etter datteren, redd for å skremme bort et håp som lyste så svakt.
Fint! Da er jeg virkelig lik pappa! Takk. Du kunne ikke gitt meg en større gave. Jeg tror jeg er klar til å vurdere deg. Vi sees.
En stripe oransje ild for over gulvet og var forsvunnet bak døra. Ingrid gikk til vinduet og la hånden mot ruten, der Frida hadde tegnet mønster i duggen.
