Tulipaner
Herregud, så vakkert! Astrid, du er rene tryllekunstneren!
De fargerike tulipanene gledet øyet. Jeg visste godt hva det kostet Astrid å få til all denne skjønnheten. I flere år hadde hun brukt all sin fritid på å forvandle den grå, kjedelige bakgården til en blomstrende hage. Til og med lekeplassen, som jeg og Ingrid nå var på vei til, var hennes verk. Hun kan virkelig skape noe vakkert! Bakgården er helt ugjenkjennelig nå. Så ryddig og romslig det har blitt! Og blomstene det er enda et kapittel for seg selv. Hver eneste blomst har Astrid plantet selv. Så lenge jeg har bodd her snart femten år, helt siden foreldrene mine flyttet inn har jeg aldri sett noen andre plante blomster i gården. Bare Astrid. Og det startet ikke for så mange år siden heller. Det var først etter at mannen hennes gikk bort, at hun tok det på seg.
Det er tøft å bli alene i den alderen. Sønnen bor langt unna, og det er ingen andre å lene seg på. Astrid nektet hardnakket å flytte. Hun var for sterkt knyttet til byen, til barndommen, familie og minner. Sønnen hadde jo sitt eget liv, sin egen familie, og forholdet til svigerdatteren var ikke akkurat hjertelig. Svigerdatterens mor bodde i nærheten og hjalp til Astrid ble bare en slags fremmed, selv om de kom overens.
Aldri hadde Astrid klaget til meg, men jeg kunne se at ensomheten preget henne. Det er tungt, det vet jeg alt om.
Jeg har selv vært gjennom det. Da jeg gikk fra min første kone, var det så vidt jeg holdt ut savnet. Jeg kunne kanskje berget forholdet… Det hadde ikke kostet så mye bare det å se bort fra en liten flørt. Men hvordan gjør man det, når det er Mari som kom inn i bildet, Mari som jeg hadde kjent i åtte år, siden vi gikk i samme klasse, delt både matpakker og sorger sammen?
Jeg klarte å se Mari i øynene, hentet nøklene fra ekskona, og gikk inn for å sørge. Til gangs. Jeg tok meg fri fra jobben for å virkelig kjenne på det.
Men så langt som å bearbeide følelsene mine, kom jeg aldri. Midt i det hele, mens jeg satt alene med isboksen og gråten, hørte jeg plutselig noen dunke, ikke banke, men dunke i døra. Jeg tenkte ikke engang over hvem det kunne være når noen banker slik, betyr det som regel krise.
Så jeg dro på meg dongeribuksa og åpnet opp.
Astrid sto i døråpningen. Jeg hadde aldri sett henne slik før vanligvis var hun rolig og trygg, med et vennlig smil til alle barna i gården:
Hvordan har lille Morten det? Sover Kaja bra? Får Even nok melk, Inger?
Hun er lege, barnelege. Ikke bare av yrke, men i hjertet også. Astrid tok seg av alle, alltid med åpne armer og et varmt blikk.
Men den kvelden var det nesten ikke henne som sto foran meg. Tårene rant, håret til alle kanter, og hun så nesten skremmende ut i sorgen sin. Men da hun så meg, skjerpet hun seg med en gang og sa:
Hva har skjedd med deg, Gunnar? Du ser helt sønderrevet ut. Er du syk?
Da kom jeg ut av tåken, kom tilbake til meg selv. Jeg hadde det vondt, men Astrid hadde det verre. Det hun sto i, var mye tyngre enn en ødelagt familie.
Det viste seg at hun hadde mistet ektemannen brått. Han hadde ikke villet dra til legen, tenkte han kunne ta tabletter og vente det bort, slik han pleide. Men denne gangen gikk det ikke, og det var for sent da de endelig fikk ham på sykehuset.
Astrid, som hver morgen gikk på markedet etter fersk cottage cheese og grønnsaker, fant ham liggende i gangen, på vei ut døra, men han hadde ikke klart trappene.
Jeg kastet på meg jakka, slengte mobilen i lomma og løp etter henne ned trappene den ettermiddagen.
Jeg kom ikke hjem før sent på kvelden. Kastet det smeltede isen i søpla, ryddet kjøkkenet, og ble sittende lenge med en kopp kald te, tankefull.
Dagen etter ordnet jeg papirene og satte i gang med skilsmissen. Jeg skjønte at man ikke kan utsette livet. Det hjelper ikke å sitte fast i sorgen enten må du komme deg videre, eller stå og stampe. Det siste gir deg ingenting. Livet er jo bare ett. Ikke et eneste øyeblikk kan tas om igjen.
Etter hvert fikk jeg det til, sakte men sikkert. Ny jobb, ny kjærlighet… og nå har jeg fått Ingrid og Sigrid. Livet har fått nye farger.
Men for Astrid ble det ikke like lysende. Sorgen etter mannen ble hun aldri helt kvitt, selv om tidene gikk. Jeg kunne se hvor mye hun hadde forandret seg. Før lo hun ofte, var pratende og varm. Nå var det mest en blek skygge igjen smilene kom mer av vane enn av glede.
Årene gikk. Astrid gikk av med pensjon og trakk seg mer og mer tilbake på hytta. Men da sønnen trengte penger til leilighet i Oslo, solgte hun hytta det er klart man hjelper når eneste barnet ber om det.
Etter hyttesalget bestemte jeg meg for at jeg måtte gjøre noe. Man kan ikke bare snu ryggen til et menneske som har vært naboskap i alle disse årene. Som alltid stiller opp, ringer, spør om alt er bra, og som uansett tid på døgnet kommer stormende for å kjenne på pannen til barna.
De fleste naboene brydde seg ikke, de hadde nok med sitt. Men mine foreldre lærte meg noe annet:
Ikke snu deg bort, Gunnar! Hjelp så godt du kan. Da vil kanskje noen hjelpe deg når du trenger det, selv om du ikke kan forvente at alt løses. Noen ganger er det eneste man trenger, at noen holder deg i hånda og sier “Jeg er her.”
Jeg har alltid lyttet til foreldrene mine. Familien er viktigere enn alt annet, sånn har jeg alltid tenkt. Selv nå, når de har flyttet til Lillehammer for å bo nær søsteren min, ringer vi hver dag, og det er kjærlig hver gang.
Men for Astrid var ikke trøst nok. Hun lyttet til meg, nikket men det var som om livet forsvant ut av henne. Hun slanket seg, ble blekere, kom sjeldnere ut.
Det var åpenbart at hun hadde mistet håpet om fremtiden. Dørene sto lukket, både for henne selv og for andre.
Sønnen hadde sitt. Andre hun hadde kontakt med venner, naboer de hadde sitt. Igjen satt Astrid. Alene.
Og når kvelden kom og hun slo av TV-en, ble stillheten så stor at det var til å hyle mot månen av.
Til slutt skjønte jeg at mine samtaler med Astrid ikke hjalp. Det virket faktisk mot sin hensikt. Når vi hadde snakket, forsvant hun bare. Ikke å se i gården. Kanskje hun bare ikke ville åpne døra.
Så jeg måtte tenke i nye baner. Hvis ikke ord hjelper, må det handling til. Det kom til meg helt tilfeldig; Dattera mi, Ingrid, fikk tulipaner av Sigrid før hun ble født en enorm bukett fra min daværende samboer, og da slo det meg: EUREKA!
Sigrid ble kanskje litt forskrekket da jeg plutselig ropte det ut, men jeg forklarte henne alt sammen, og neste dag sto jeg med en kasse tulipanløk utenfor døra til Astrid, mens Sigrid sto bak og smålo.
Resten klarer jeg selv, sa jeg.
Planen virket.
Jeg ljugde så overbevisende at jeg nesten trodde på det selv hadde visst ikke klart å gå forbi en gammel dame som solgte blomster, men nå ante jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av alle løkene.
Også kom jeg til å tenke på hvor fine tulipaner du alltid hadde på hytta, Astrid du gav jo alltid buketter til mamma! Kan du hjelpe meg? Vi har det begredelig i bakgården, men hvis vi planter blomster? Det blir fint! Men jeg kan ikke. Og jeg kan ikke hjelpe så mye heller, jeg venter barn, sa jeg og klødde meg på magen.
Astrid kikket gjennom løkene, ristet på hodet og gløtte til meg, og for første gang på lenge kom det et lite smil i munnviken.
Det skal bli pent, Gunnar. Men bare tulipaner, det blir for stusselig de er så fort ferdige. Vi må finne fler slags planter, så det er pent i hele sesongen!
Slik startet prosjektet med å gjøre gården til et praktfullt grøntområde.
Det var ingen som ville gjøre jobben, men alle gav gjerne noen kroner til løk og frø. Jeg handlet i starten, men så kom Ingrid til verden, og Astrid tok over hele ansvaret selv.
Men det holdt ikke med blomsterbed for henne. Astrid brukte kontaktene sine, og snart hadde vi både lekeplass og fine benker.
Bakgården våknet til liv.
Karene i borettslaget, som tidligere klødde seg i hodet, bygget plankegjerde rundt blomsterbedet på dugnad, og Astrid ble rørt til tårer av å se det hvitmalte gjerdet.
Nå brukte hun nesten all tiden ute. Plantet, lukte, malte, ordnet opp. Hun hadde fått noe å bry seg om igjen, og jeg gledet meg over å se det. Jeg trillet Ingrid langs blomsterbedene, takknemlig for at en enkel bukett tulipaner hadde gitt oss denne muligheten til å gjøre noe godt.
Så snart Ingrid lærte å gå, tok jeg henne stadig ut for å vise henne årets første tulipaner.
Og der sto de! Endelig!
Jeg stanset et øyeblikk i forbløffelse med Ingrids hånd i min, og slapp den noe hun selvsagt utnyttet og sprang avgårde.
Ingrid! utbrøt jeg, og satte etter henne før hun løp ut i veien.
Astrid rettet seg opp fra malejobben på gjerdet, så på oss og lo.
Løp, Gunnar! Nå får du dagens trim du klager jo alltid på at du aldri får tid til å trene!
Åh, si ikke det, ropte jeg mens jeg grep Ingrid, som skrek og vred seg unna kysset mitt. Hvor får man tak i slike raske jenter?
Raske ja, men har du sett at hun alltid løper på tå? spurte Astrid og rynket pannen.
Ja. Og hjemme løper hun og på tærne, særlig barføtt. Er det et problem?
Ta henne til en nevrolog, for sikkerhets skyld. Spør en du kan stole på.
Kan du anbefale noen?
Jeg skal tenke på det. De fleste jeg kjenner er vel pensjonister, men jeg kan lufte det for noen gamle kolleger.
“Lufte det”? spurte jeg.
Muntlig, Gunnar! Jeg slår på tråden og spør kanskje noen har en god elev i byen.
Takk skal du ha.
Bare hyggelig! Hvordan har dere det ellers?
Bra! Sigrid jobber jo masse. Jeg ser henne knapt. Kommer sent, drar tidlig.
Det er egentlig et godt tegn. Bedre det enn å bli sittende og sture hjemme, ikke sant.
Ja, selvsagt.
Det er mange kvinner som klager over at mannen alltid er borte med jobben, særlig med første barn. Men vet du, Gunnar det er ikke krangling som hjelper. Det kommer ikke noe godt ut av det. Samme hvor mye du hever stemmen, mannen hører det ikke. Hun vil bare ha litt mer kjærlig oppmerksomhet, men han tenker på stresset på jobben. Ser du?
Jo, jeg kjenner meg igjen. Og Sigrid er jo verdens mest tålmodige mor og kone, men jeg henger meg opp i bagateller likevel.
Da har jeg et råd. Ikke anklag mannen for å være fraværende si heller at du savner ham. At barna gleder seg til pappa kommer hjem. Da blir det ingen krangel, forstår du?
Ja, det gir mening.
Det virket i alle fall for meg. Jeg og min Harald levde nesten femti år sammen og hadde bare én skikkelig krangel.
Hvorfor da?
Du tror det ikke, men det var på grunn av en hund! Sønnen vår ville så gjerne ha valp, jeg protesterte. Visste at det ble mitt ansvar. Men det endte jo med at vi fikk hunden.
Hvordan gikk det?
Strålende! Jeg gikk jo ned flere kilo det året, måtte ut og gå et par timer om dagen for å holde tritt med hunden, mens mannen dro på forretningsreiser. Men det gikk. Og etterhvert forsto bikkja at det var morsommere å gå med meg enn med Harald.
En smart hund, lo jeg.
Ja, akkurat som meg! sa Astrid og skjøv malingsboksen unna Ingrid. Ellers får du aldri vasket hånda hennes!
Jeg tok med Ingrid til lekeplassen. Husker, sandkasse, klapping alt som vanlig.
Etterpå, på vei hjem, så jeg noe som gjorde meg stum. Jeg måtte holde meg for munnen for ikke å rope, så ikke Ingrid skulle bli redd.
Astrid var ferdig med malingen og gått inn. Men i blomsterbedet rottet nå en helt annen figur: en liten gutt, ikke mye eldre enn Ingrid, men vill og ivrig.
Det meste av blomstene var allerede røsket opp eller tråkket ned av de små beina.
Jeg kikket over på bedet ved neste oppgang og fikk nesten tårer i øynene. Ikke en blomst igjen.
Mor til vandalen sto smilende ved gjerdet og så på guttens ødeleggelser.
Hva foregår? Min stemme var så vidt hørbar.
Hva da? svarte hun med blå øyne, med en anelse forvirring.
Hvorfor lar du barnet ditt trampe ned blomstene?
Hvorfor ikke?
Men det er uakseptabelt!
For hvem? Ham? Hvem skal nekte barnet mitt å utforske verden? Du, kanskje?
Mener du virkelig at det er utviklende å ødelegge blomster? spurte jeg, hardt presset.
Man må ikke heve stemmen Ingrid måtte ikke bli redd.
Hun sto klamrende til fingeren min.
Ja! Jeg mener det. Å oppdage verden slik den er. Blomster er til for å plukkes.
Dette er ikke en engblomst! Noen har plantet og stelt dem!
Men kjære deg, så dumt! Hva hisser du deg opp over? Det er bare tulipaner. Nye kommer til neste år.
Tålmodigheten min sprakk. Jeg gikk nærmere denne damen, mens Ingrid begynte å gråte.
Hva var det jeg drev med? Hadde jeg et øyeblikk vært på vei til å slåss?
Få med deg barnet! Ellers ringer jeg politiet! Jeg løftet opp Ingrid og tok opp mobilen.
For en pysete gjeng dere har blitt! Rop på politiet, du hva skulle han kunne gjøre meg?
Hun dro til slutt gutten ut av bedet mens han brølte.
Nå har du gjort ham lei seg! ser du! ropte hun.
Det bryr jeg meg ikke om, svarte jeg lavt, men tydelig. Flere naboer stakk hodet ut av vinduene. Gå herfra!
Jeg fulgte henne med blikket til hun forsvant, og snudde meg idet jeg hørte:
Hva…hva er dette, Gunnar? Hva har skjedd? Jeg skjønner ingenting
Astrid sto på trappa med vannkannen og et bakverk til Ingrid.
Jeg åpnet munnen for å forklare, men Astrid bare ristet på hodet, satte vannkannen fra seg, og gikk sakte mot døren og inn i oppgangen, som om en tung bør hadde falt over skuldrene hennes.
Jeg var i ferd med å løpe etter, men Ingrid skrek igjen. Etter å ha fått henne rolig, gikk jeg opp til Astrid sin leilighet, men ingen svarte, uansett hvor mye jeg banket på.
Ingrid var sulten, tok henne med hjem, men bestemte meg for å prøve igjen når hun hadde sovnet.
Døra forble lukket. Jeg prøvde både banker og ringer, men det var helt stille.
Da ringte jeg sønnen til Astrid.
Takk, jeg skal ringe henne.
Tusen takk!
Aldri har jeg ventet på en telefon med slike nerver.
Mamma er ok. Hun vil bare ikke se noen nå. Hun er veldig lei seg. Hva har skjedd? Hun ville ikke forklare, ba meg bare ikke å bekymre meg.
Jeg forklarte raskt, og forsikret ham om at vi skulle ta vare på henne.
Jeg vet at kona di er gravid, ikke stress med oss. Vi ordner dette.
Hva mener du med “vi”? Kanskje jeg heller skal komme?
La oss prøve først, jeg har en plan. Hvis det ikke går, sier jeg fra.
Takk, Gunnar…
Den kvelden lot jeg Sigrid passe Ingrid og gikk fra dør til dør i bygget, forklarte saken kort. De fleste ville absolutt hjelpe.
Neste kveld traff vi hverandre ute i gården. Mennene bar små esker ut av bilene og kvinnene hjalp til, mens andre passet barn. Selv da Sigrid tok med seg en søvnig Ingrid inn, fortsatte jeg å hjelpe til.
Jeg hadde lagt merke til hvordan Ingrid hadde sett på gutten som ødela blomstene. Frykten jeg så i øynene hennes, trigget hele min beslutning. Jeg ville aldri at hun skulle bli redd for slike barn eller for at skjønnhet kunne bli ødelagt slik, uten anger eller respekt. Da ville frykten bli med henne for alltid, gjemme seg langt inne. Det må ikke skje.
Derfor åpnet jeg eske etter eske, nikket til alle som ville være med, og presset inn et takkekyss fra Sigrid før jeg hjalp til inn i sene kvelden.
Neste dag, en lørdag, hilste jeg på naboene i bakgården, og så gikk jeg til Astrid.
Astrid, vil du åpne, vær så snill? Jeg vet du er hjemme! Dette er viktig! Jeg ber deg!
Endelig klikket dørlåsen, og hun åpnet. Jeg fikk nesten lyst til å rope ut av lettelse da jeg så henne.
Hva er det, Gunnar? Er Ingrid syk? spurte hun, stemmen svak, nesten fremmed.
Nei, heldigvis ikke. Men jeg trenger deg nå. Veldig. Kan du bli med meg ned, vær så snill?
Jeg gikk tom for ord. Jeg hadde ikke flere overtalelser igjen.
Er det viktig? sukket hun, tok på seg frakken.
Veldig.
Astrid knep øynene sammen da sollyset traff henne i ansiktet idet hun steg ut.
Vent litt, Gunnar, jeg ser jo ingenting!
Men det var helt stille, ingen svarte. Hun blunket forvirret, og så mistet hun pusten. Hun prøvde å trekke inn luft, men klarte det ikke. Det hun så gjorde henne så rørt at tårene kom.
Tulipaner… Hav av tulipaner! Bedene og to nye blomsterfelt var dekket som av tepper med sterke farger.
Hva…hvordan…hvor kommer alle disse fra?
Kom her, Astrid, sa jeg, hjalp henne ned trappen og satte henne på benken. Unnskyld for at vi ikke klarte å passe på blomstene du plantet gjennom årene. Alt skjedde så fort. Det er vanskelig å forklare noe for folk som ikke vil forstå. Men vi forstår én ting:
Hva da?
Vi vet alt du har gjort for oss. Se! Her er barna dine pasienter, deres foreldre ja, noen du har hjulpet har egne barn nå. Alle kom de for å hjelpe deg. Fordi vi aldri vil at noen skal få såre deg! Vi har skrevet melding til styret, men jeg tror ikke det bryr deg. Viktigere er at her er det nå flere bed enn før. Og vi hjelper mer enn gjerne til vi kan ikke ha det slik at det bare er du som gjør det pent, kan vi vel? Du må hjelpe oss, Astrid! Ikke forlat oss! Ikke engang kaktusene mine overlever! Men hos deg vokser alt, til og med sitroner og palmer jeg har sett det med egne øyne!
Å, Gunnar, tusen takk… sa Astrid, tørket tårene og reiste seg fra benken.
Det var som den gamle kvinnen som hadde gått ut døra, var vekke.
La oss se hva dere har plantet her, gutter og jenter! Kom, så ser vi!
