Trenger en mann umiddelbart
Mamma, du må virkelig finne deg en ny mann snarest mulig! Faktisk veldig, veldig fort!
Jeg satt ved kjøkkenbordet med en kopp kaffe i hånden da Solveig plutselig kom med denne kunngjøringen. Koppen var nær ved å skli ut av fingrene mine, og jeg klarte ikke helt å skjule overraskelsen.
Kan du forklare hva dette dreier seg om? Hvorfor dette maset nå? sa jeg og prøvde å holde stemmen rolig.
Solveig trampet nervøst med foten og studerte det røde blomstermønsteret på det gamle gulvteppet. Hun var litt brydd, men blikket hennes avslørte at hun mente alvor.
Se… I dag fortalte jeg pappa at du hadde fått deg en ny mann, svarte hun og sukket tungt. Han maser alltid! Hele tiden spør han om du har funnet noen ny, og jeg har alltid svart nei. Da begynner han på nytt og forteller hvor enormt dumt det var av deg å forlate ham. At du ikke skjønner noe av livet som ga slipp på en så fantastisk mann! Han holder aldri opp, mamma.
Solveig løftet blikket og så på meg. Jeg leste både ergrelse og fortvilelse i øynene hennes, og ikke minst et snev av sinne rettet mot faren.
Og så… så sier han hele tiden at du snart kommer til å innse hvor mye feil du har tatt og komme tilbake. At du aldri finner noen som ham. Til slutt klikket det litt for meg, og jeg sa at du hadde møtt en annen.
Jeg strøk hånden gjennom håret og minnet meg selv på de slitne flosklene fra eksmannen den påtatte selvsikkerheten og evnen til å gjøre hver samtale til en tale om egen fortreffelighet.
Jeg kan levende forestille meg hvordan han snakker om det, svarte jeg med et smil. Sitter ennå såret over at jeg dro min vei han, så perfekt som han er! Innerst inne mistenker jeg at Eivind egentlig bare liker at du kommer i helgene så han får anledning til å dele hele sin livsvisdom med deg. En liten terapiøkt for eget ego.
Solveig trakk pusten dypt og dumpet ned på sofaen. Hun krøllet seg sammen, balansekunst på putene under armene. Mens hun tenkte seg om, strøk hun tankefullt over det myke stoffet på sofatrekket.
Ja, jeg tror det også, sa hun og så ut i lufta. Én og en halv time må jeg høre på hvor fantastisk han er, og resten av tiden er jeg luft han bryr seg ikke engang om hvordan jeg har det, eller hvordan det går på skolen… Han spør ikke.
For Solveig var det blitt rutine på linje med å gå på badet, spise brødskive og gå på skolen. Slike samtaler var hverdag: Pappas uendelige monologer om seg selv, der alle andre i familien var satellitter i hans solsystem.
Hvis mamma en sjelden gang sa at hun var sliten, var det straks verre for ham på jobben. Fortalte Solveig at hun grudde seg til matteprøven, hørte hun alltid historier om hans egen skolegang, der han naturligvis utkonkurrerte alle. Han evnet ikke å ta inn andres bekymringer, de ble avfeid som bagateller.
En gang lurte jeg på hvordan mamma klarte å holde ut femten år med en så selvopptatt type. Kanskje hun holdt ut kun for min skyld for at jeg ikke skulle vokse opp uten far. Da jeg var liten, trodde jeg oppriktig at pappa kom til å forandre seg, bli oppmerksom og vise interesse for oss. Så gikk årene, men ingenting skjedde. Først etter skilsmissen innså jeg plutselig hvor mye roligere det var uten ham i huset. Ingen som suger all oppmerksomhet til seg og kaller andres følelser for småtteri.
Så hvorfor er det så bråhast med å finne en mann? Jeg forstår jo at du ble litt revet med, men trenger vi virkelig det akkurat nå?
Poenget er at da jeg sa det til pappa, gikk han fullstendig bananas! svarte Solveig, og trykket en sofapute hardt mot brystet. Først ble han hvit, så rød i ansiktet, og så begynte han å rope så høyt at til og med naboen kom for å sjekke. Jeg ble faktisk litt redd.
Hun ble taus et øyeblikk. Jeg kunne se for meg Eivinds klumpete hender, røde ansikt og spinnville blikk akkurat sånn jeg husket fra de verste diskusjonene.
Han krevde at jeg skulle si navnet på mannen, beskrive ham i detalj alt mulig! Men jeg nektet og sa du ikke ville at han skulle vite det. Jeg blir ikke overrasket om han begynner å ringe deg snart.
Jeg snudde meg mot Solveig og la armen støttende rundt henne. Om jeg kjenner Eivind rett, kommer han til å reise et skikkelig rabalder. Takk for hjelpen, jenta mi…
Jeg satte meg ned ved siden av Solveig og omfavnet henne. Ord var allerede sagt, ikke stort å gjøre med det nå.
Hvorfor gjorde du egentlig det, vennen? spurte jeg lavt mens jeg gynget henne forsiktig i fanget mitt. Vi har jo hatt fred og ro det siste halvåret. Nå må vi vel høre mer av hans utbrudd og kverulering igjen. Jeg fikk lyst til å skru av mobilen.
Solveig vred seg mykt ut fra omfavnelsen, satte seg opp og så alvorlig på meg. I øynene hennes lyste det oppriktig overbevisning.
Fordi du er fantastisk! Du er pen, smart, har mange venner og blir alltid likt. Tror du ikke jeg ser det? Jeg er bare lei av alt det stygge pappa sier om deg hele tiden!
Jeg klappet henne forsiktig på hodet. Kjærligheten jeg følte, blandet seg med en litt forvirret ømhet.
Jeg skjønner det, lillegull, svarte jeg rolig. Jeg trodde egentlig du ikke ville at jeg skulle starte noe nytt, i hvert fall så fort etter at jeg og pappa gikk fra hverandre.
De ordene satt langt inne. Jeg hadde alltid vært redd for at Solveig skulle føle det som svik eller tro jeg prøvde å erstatte faren hennes. Med nøye blikk søkte jeg etter misnøye i ansiktet hennes.
Sludder! svarte Solveig raskt, nærmest irritert, og jeg kunne ikke annet enn å trekke på smilebåndet. Det viktigste er jo at du er lykkelig!
Hun satte armene i kors og så voksen og målbevisst ut der hun satt, nesten som om hun var eldre enn hun var.
Jeg så lenge på henne, og merket bekymringene slippe litt etter litt. Kanskje tenker jeg for mye på fortiden og frykter for mye for fremtiden.
Du er så klok, Solveig, sa jeg lavt og klemte henne til meg. Takk for at du er så god mot mammaen din.
Solveig krøp inntil meg. I det lille øyeblikket var vi bare oss, og fellesskapet mellom oss føltes nærmere enn noensinne.
***************************
På jobben satt jeg bøyd over et Excel-ark og prøvde for femte gang å fokusere på kvartalsrapporten. Tallene danset for øynene, og en dunkende hodepine hadde bare blitt verre utover dagen. Jeg gned meg i tinningene med trege, automatisk repetisjoner. Ingen ting hjalp.
Etter litt betenkningstid ba jeg kollegaen min om å sjekke apoteket nede på hjørnet. Da hun kom tilbake med Paracet tok jeg to og skylte ned med vann rett fra karaffelen. Men lydene på kontoret tastetrykkene, praten ute i gangen, summingen fra ventilasjonsanlegget slo fortsatt i hodet som små hammerslag.
Akkurat da tittet vakten inn døra, høflig, men med en liten uro i blikket.
Frøken Dahl, det er en mann her og vil møte deg. Din eksmann er kommet og nekter å gå. Skal vi sende ham ut, eller vil du komme?
Jeg frøs til. En bølge av irritasjon veltet opp, men jeg pustet dypt og prøvde å se rolig ut.
Jeg kommer, beklager bryet, svarte jeg og reiste meg stønnende fra stolen.
Hva er det nå, tenkte jeg. Hele dagen var allerede kaotisk, og så dukker Eivind opp på jobben uanmeldt hvorfor ikke bare ringe? Ville han lage et oppstyr midt i arbeidstiden, foran alle kollegaene mine?
Jeg tuslet sakte ut på gangen, skuldrene trukket opp mot ørene. Rundt meg løp folk til møter, noen lo ved kaffemaskinen, andre diskuterte intenst foran en whiteboard. For hver meter jeg gikk, strammet det seg mer i nakken.
I resepsjonen stod Eivind og veivet med armene, gikk frem og tilbake og kjeftet på vekteren. De to vekterne så avmålt irritert ut, men holdt seg i skinnet.
Hva vil du, Eivind? spurte jeg uten småprat, og stemmen min var kald og kontrollert. Hva slags scene er det du får til her? Har du lyst på et besøk av politiet?
Han snudde seg brått. Ansiktet var iltert rødt, og øynene glødet. Han pekte på meg som om han hadde snappet meg i ferd med å robbe banken.
Du! Solveig fortalte alt. Det har bare gått et halvt år, og så har du allerede funnet deg en ny mann?
Han hørtes både sjokkert, fornærmet og sjalu ut. Jeg skjønte at han hadde tviholdt på håpet om at Solveig bare tullet.
Jeg hevet øyenbrynene og lente hodet litt på skakke. Jeg var rolig, men blikket mitt var kjølig.
Ventet du at jeg skulle forbli trofast mot deg til evig tid? spurte jeg monotont. Selv etter at vi skilte oss? Du ber jammen om mye, særlig med tanke på hvor trofast du var i ekteskapet vårt…
Eivind åpnet munnen, men fant ikke ordene. Hånden hans falt ned, og et uttrykk av forvirring gløttet i ansiktet.
Rundt oss fortsatte folk å gå forbi, noen nysgjerrige, andre mer unnvikende. Men her og nå var det kun Eivind og meg i denne boblen av gammel bitterhet.
Jeg nekter å la datteren min bo med en eller annen tilfeldig fyr! ropte han plutselig og knyttet nevene. Jeg skal ta over Solveig. Du får aldri se henne igjen!
Det lød nesten hysterisk, men jeg bare smilte avmålt.
Er du ferdig nå? Du kunne vært sirkusartist, Eivind.
Hva skjer her?
En rolig, dyp stemme overdøvet tumultet. I døråpningen stod direktøren, Håkon Winter, velkledd i mørk dress. Han hadde avslappet holdning og oppmerksomt blikk. Vekterne rettet seg øyeblikkelig opp.
Ikke bland deg borti! freste Eivind, sint og oppgitt. Dette er privat!
Håkon tok noen rolige skritt nærmere, smilende, men med en bemerkelsesverdig autoritet.
Privat? Da burde dere vel tatt denne samtalen på tomannshånd ikke her i resepsjonen, sa han lett spottende.
Jeg kjente stemningen endre seg, spenningen i lufta nesten fysisk. Jeg visste ikke helt hva som var i ferd med å skje, men takknemlig for at noen satte en stopper for Eivinds drama.
Eivind gikk et steg nærmere Håkon, men direktøren var tilsynelatende uberørt.
Hvem er du som blander deg inn? hveste Eivind.
Da la Håkon en arm rundt livet mitt, så avmålt at det ikke var noen tvil.
Hvem jeg er? svarte han. Jeg er han som gjør Astrid lykkelig. Roper du til min kvinne, ordner jeg det og du gjør best i å rydde opp etter deg. Roper du eller bruker datteren som brekkstang en gang til, så skal du møte både politi og advokat.
Eivind stivnet helt. Han så fra Håkon til meg, prøvde å forstå hva som nettopp hadde skjedd. Så mumlet han lavt, snudde brått og trampet ut.
Ikke forvente noe barnebidrag! ropte han på vei ut.
Trenger det ikke! svarte jeg lett, nesten leende, og pustet dypt ut. Nå slipper Solveig heldigvis å dra til deg mer også.
Idet jeg snudde meg, la jeg plutselig merke til at hånden til Håkon fortsatt hvilte på ryggen min. Jeg rødmet og rygget et skritt unna, men smilte takknemlig.
Jeg aner ikke hvordan jeg skal takke deg, Håkon. Tusen takk du fikk det til å kjennes trygt.
Håkon smilte tilbake, og blikket hans var varmt.
Vil du snakke om det over lunsj? spurte han og åpnet døren for meg.
Jeg nølte bare et sekund før jeg nikket. All tvil jeg hadde hatt om hvorvidt det var for tidlig, bleknet. Håkon var trygg og respektfull. Ikke minst nysgjerrig ble jeg på denne rolige styrken hans.
Gjerne, svarte jeg og lot meg leie av gårde.
Berøringen hans var varm og stødig uten å føles påtrengende. Jeg kjente at stresset fra dagen langsomt forsvant, erstattet av et spenningsfylt forventningsfullt sug i magen.
På en liten kafé i nabolaget løsnet samtalen. Småkaker og dunster av fersk kaffe i bakgrunnen, lysets myke skinn fra vinduet… Det føltes veldig naturlig, som om denne pausen var akkurat hva vi begge trengte.
Håkon fortalte lavmælt hvordan han lenge hadde vært betatt av meg, men ikke våget å trenge seg på rett etter skilsmissen.
Jeg har tenkt på deg ofte, sa han rolig, og røpet ikke antydning til selvmedlidenhet, bare noe stille og ekte.
Men da jeg så Eivind krangle og skjelle ut det var ikke mulig å ikke gripe inn.
Jeg måtte smile. Jeg hadde nemlig lagt merke til blikkene til Håkon tidligere, men ikke tolket dem riktig. Nå var det endelig vår tur.
*******************
Tre måneder etter episode på jobben, sto Håkon og jeg ved alteret. Bryllupet var akkurat så vakkert som jeg kunne drømme om. Han sørget for alt jeg ønsket, og satte Solveig i sentrum sammen med oss.
Solveig var oppriktig glad på mine vegne. Hun hjalp med kjolen, sjekket at håret satt og smilte bredt da vi ga hverandre ringer.
Jeg er så glad for dere, hvisket hun og kysset oss begge.
Men hun var også ærlig:
Jeg klarer ikke å kalle deg pappa, Håkon ikke enda. Men jeg liker deg, og jeg syns det er så fint at mamma er lykkelig.
Håkon la hånden på skulderen hennes og svarte rolig:
Jeg forstår, Solveig. Det viktigste er at vi har hverandre.
Selvfølgelig ble også Eivind invitert til bryllupet, men det var mest symbolsk. Jeg nølte først, men bestemte meg han skulle vite at jeg gikk videre. Invitasjonen sendte jeg med posten, helt uten følgebrev.
Som forventet dukket han ikke opp. I stedet brukte han dagene etterpå på å ringe felles venner og klage.
Tenk at hun sender meg invitasjon til sitt eget bryllup! sa han sint til gamle studiekamerater. Etter alt vi har hatt!
De fleste svarte forsiktig, noen med et skuldertrekk, andre med et nikk alle var videre i livet. Eivind ropte høyere, stadig mer desperat, men støtte på lite forståelse.
Han sa at jeg giftet meg altfor tidlig, at det ikke var ekte kjærlighet bare flukt fra ham. At jeg ikke ga ham sjansen til å ordne opp.
De etter hvert ensformige klagene fikk ikke med seg noen. Til slutt stoppet selv Eivind å ringe. Han ble sittende igjen i leiligheten sin med gamle albumer og den første hårklypen han hadde kjøpt til Solveig. Samtidig gikk livet vårt ufortrødent fremover.
Varme middager sammen, søndagsturer i Marka, små diskusjoner om hvilken film som var best. Jeg følte etter hvert en ro og trygghet rundt meg og jentene mine. Familiens bånd vokste seg sterke, dag for dag roligere, nærmere, lykkeligere.
