Tre år med oppussing uten gjester
Ingrid satte koppen på vinduskarmen og kjente på blikket til Espen ute i gangen. Hun følte det i ryggen, selv om hun så ut av vinduet. Stillheten mellom dem var dyp nok til å drukne i.
Du satte koppen på vinduskarmen, sa han til slutt. Ikke som et spørsmål. Bare nøkternt.
Ja, Espen. Jeg satte koppen på vinduskarmen.
Der er det lakkert. Varmt etterlater merker.
Jeg vet det.
Hvorfor gjør du det da?
Ingrid snudde seg mot ham. Han var førtiåtte nå og så akkurat så gammel ut. Ikke mer, ikke mindre. Han sto i døra til kjøkkenet i grå t-skjorte, med vateret i hånden. Vateret var alltid med når han gikk rundt i leiligheten i helgene. Andre holder mobilen, han holdt dette.
Fordi jeg har ingen andre steder å sette koppen, svarte hun. Bordet er dekket med plast. Den andre stolen står opp-ned. Gulvet på gangen er fortsatt vått etter grunningen. Jeg drikker te stående ved vinduet, Espen. Jeg har drukket te stående ved vinduet i tre år nå.
Han så på koppen. Så på henne. Så tilbake på koppen.
Jeg kan legge en brikke under.
Det trengs ikke.
Men det kan bli merke.
Da får det bli det.
Han knep øynene sammen på den måten han gjorde når han ikke skjønte om hun tøyset eller var alvorlig. Hun var ikke helt sikker selv lenger.
Ingrid, altså
Det er nok, sa hun lavt. Ordet falt i stillheten som en stein i en rolig fjord. Nok, Espen.
Han skjønte ikke med det samme. Spurte igjen:
Hva mener du med nok?
Jeg pakker sakene mine.
Stillheten strakk seg. Utenfor hørtes et bilhorn, så ble det stille igjen. Espen senket armen med vateret.
På grunn av vinduskarmen?
Nei. Ikke på grunn av den.
Ingrid drakk siste slurk av teen og satte koppen tilbake, bestemt, uten anger.
Hun var førtifem. Hun jobbet som regnskapsfører i et mellomstort firma, elsket å lese før hun la seg, og hadde en liten kaktus på jobb den het Felix. Hun hadde ikke hatt venninner på besøk på lenge. Det hadde gått tre år. For å være nøyaktig.
Hun gikk inn på soverommet.
For tre år siden, da de hadde kjøpt denne toromsleiligheten i femte etasje i en murblokk i en stille gate på Frogner, var hun lykkelig. Ordentlig lykkelig, kjente det fysisk. Hun husket hvordan de sto sammen i de tomme rommene med avskallede tapeter. Hun så ut på høstens lønn og tenkte: Nå, her er det. Vårt hjem.
Espen hadde også vært annerledes da. Eller hun trodde det. Han gikk mellom rommene, målte vegger med tommestokk, noterte i blokka si, hadde den gnisten i øynene som hun en gang hadde likt så godt. Gnisten til en som vet hva han vil, og som klarer å få det til.
Ingrid, se her, sa han og brettet ut en ruteark med skisser. Her soner vi. Kjøkkenet og stua i ett, åpent landskap. Her bygger vi bokhyller fra gulv til tak. Ser du? Og lyset her spotter, med dimmer.
Kjempefint, sa hun, og mente det.
Vi ordner alt selv. Riktig, grundig. Én gang, for resten av livet.
Det én gang, for resten av livet burde hun lyttet til nøye. For bak ordene lå det mer enn bare trang til å spare penger.
De første seks månedene var som et eventyr. De bodde i oppussingen. Ingrid lagde mat på en kokeplate, for strømmen var ikke koblet til på kjøkkenet enda. De sov på madrass på gulvet. Spiste av papp, for det var ingen vask. Litt upraktisk, litt romantisk, fullt håndterbart. Da.
Så begynte tingene å endre seg. Langsomt, nesten usynlig.
Espen pusset opp hver helg, noen ganger også i ukedagene når han hadde fri. Han jobbet til daglig som byggeleder og visste mer om materialer og prosjektering enn de fleste. Det var bra. Kunnskapen var ikke problemet.
Problemet var at han aldri ble ferdig.
Ingrid merket det ikke med en gang. Første gang hun følte det, var etter omtrent åtte måneder, da hun og venninna Maren satt på kafé og Maren spurte:
Nå, snart ferdig? Vil endelig komme på besøk og få den suppa du lovte.
Snart, svarte Ingrid. Espen sier vi er klare til jul.
Julen gikk i oppussingsmodus. Ingen inviterte. I stua sto saga, og gipsplatene fylte halve rommet. De spiste julemat på kjøkkenet, som nesten, men bare nesten, var klart.
Espen, neste jul må vi feire med folk, sa Ingrid idet hun fylte glassene med musserende.
Klart, svarte han. Når jeg får lagt parkett i stua og malt ferdig, da inviterer vi.
Stuetaket var endelig klart i mars. Men så var det feil med vannrørene på badet, det måtte fikses. Så kom balkongdøra: isoleringen var mangelfull og trengte å gjøres om. Tre millimeter glippe fant Espen.
Hun spøkte med det en stund. Fortalte vennene: Mannen min kriger med tre millimeter. De lo. Hun lo med. Det var morsomt.
Parketten i stua la de i mai, når det gikk å lufte. Ingrid bar bordene, rakte verktøy, støvsugde. Espen jobbet konsentrert og i taushet, som en kirurg. Han sjekket hver rad med vater og laser. Han la spikerklossene på nytt, igjen og igjen, for det var ikke riktig nok.
Men Espen, ingen ser det! prøvde hun.
Jeg ser det, svarte han, uten å løfte blikket.
Det var første gang hun følte noe nytt i ordene hans. Ikke såret, men stanset. Hun stod med støvkluten og så på nakken hans og kjente forventningene falle sammen. Som om hun forsto noe viktig, men ikke hadde ordene for det.
Tørr eikeparkett, nøyaktig tilpasset. Hun strøk hånden over, sa helt ærlig:
Det er nydelig.
Skal lakkeres, sa Espen. Jeg kjøpte riktig, tysk, slitesterk lakk.
Når?
Neste uke.
Neste uke oppdaget han at listverket spriket med en halv millimeter i hjørnet. Da utgikk lakken.
Senere den sommeren ringte hun Maren og spurte om å treffes. De satt på uterestauranten, drakk iste. Maren spurte:
Hvordan går det? Når får jeg komme på besøk?
Snart, sa Ingrid. Så ble hun stille.
Har det skjedd noe?
Nei eller jo. Maren, jeg tror ikke han noen gang blir klar.
Alle bruker evigheter. Det er menn for deg.
Nei, du skjønner ikke. Det er ikke bare at han utsetter. Det er som om han ikke vil bli ferdig. For da slipper han… Han slipper å invitere folk, slipper å plassere møbler, slipper å bo ordentlig.
Maren så på henne alvorlig.
Har du sagt det til ham?
Jeg prøver. Men han sier det straks er klart, bare litt til så blir alt perfekt.
Men vil du ha det perfekt?
Ingrid tenkte.
Jeg vil bare ha et hjem.
Hjemme samme kveld presenterte Espen nye fargeprøver for stua. Tjue ulike hvitnyanser. Han forklarte forskjellen mellom varmhvit, kaldhvit, snøhvit, elfenben.
Jeg ser ikke forskjell, sa hun.
Jo, den er viktig. Vi skal jo bo her.
Ja. Nettopp. Vi skal bo. Mennesker er ikke fargeprøver.
Alle merker det, bare ikke bevisst, sa han.
Velg du, svarte hun trøtt.
Og han gjorde det. Han valgte alltid. Først var det en lettelse, han hadde jo peiling. Etter hvert merket hun at han sjeldnere og sjeldnere spurte om hennes mening, til sist ikke i det hele tatt. Ikke vondt ment. Men det skjedde likevel. Foretrakk hun den flisen ble det overgått av argumenter om slitestyrke. Sa hun sofakroken burde stå der, viste han hvorfor det ødela rommets soner. Om hun sa jeg liker det, svarte han men det er ikke riktig.
Hun sluttet å si jeg liker det. Det var ikke vits.
Høsten det andre året, i oktober, kom Espens gamle kompis Øystein fra Trondheim. Han ringte, spurte om han kunne sove over. Ingrid gledet seg. Hun handlet god mat, la frem ordentlig service, tørket av bordet.
Espen sa at Øystein ikke kunne sove over, soverommet var under arbeid.
Det var ikke sant. Der var det seng og garderobeskap, klart.
Hvilket arbeid, Espen?
Han nølte litt.
Gulvet må tas opp litt. Blir ikke bra med sånn limlukt for Øystein.
Det er jo ingen lukt der.
Ingrid, vi kan da ikke invitere folk inn i en halvferdig leilighet?
Hun så på ham, og kjente bakken vippe. Han skammet seg. For egne rom, egne vegger, nøyaktig sånn han hadde gjort dem. Og for denne idé, denne forestillingen om det perfekte, kunne han lyve til sin eldste venn.
Ok, sa hun. Og sa ikke mer.
Øystein kom, satt noen timer på kjøkkenet, de spiste sammen men han sov på hotell. Ingrid spiste alene hjemme.
Der og da lå hun våken. Så på taket, malt helt jevnt og lytefritt, over den perfekte senga. Men ingen gjester hadde vært der på to år.
Vinteren det andre året ble moren hennes syk, ikke alvorlig, bare vanlig influensa. Men moren bodde alene, og Ingrid besøkte henne jevnlig, gjerne overnattet. Espen sa ingenting til det. Han holdt på inne på badet med en spesialmaling.
En kveld kom hun hjem tidlig og fant ham sittende på gulvet i gangen med lupe og undersøkte skjøten mellom list og vegg.
Skjer det noe?
Det er en glippe.
Hun spurte ikke hvor stor. Hun visste tallet kom. Han forklarte alltid.
Espen, har du spist?
Pause.
Husker ikke.
I dag tidlig?
Spiste vel noe da.
Hun kokte makaroni, stekte et egg. Han kom ut, satte seg, så på tallerkenen.
Takk.
Bare hyggelig.
De spiste taust. Ute lavet snøen ned. På bordet lå en brosjyre for skyvedører. De hadde diskutert dem året før.
Espen
Hm?
Fortell meg noe. Noe annet enn om huset.
Han så opp, som om hun hadde bedt ham snakke et fremmed språk.
Hva da?
Hva som helst. Hvordan dagen har vært. Hva du tenker. Hva som har gjort deg glad eller lei. Ikke om glipper eller materialer.
Han tenkte virkelig etter.
På byggeplassen i dag, da helte en arbeidskar avrettingsmasse uten armering. Jeg måtte sende ham hjem.
Det handlet om jobben.
Ja.
Og ellers?
Han tygde på spørsmålet.
Vet ikke, sa han til slutt. Ingenting, tror jeg.
Etterpå tenkte hun lenge på når han hadde vært en levende mann og ikke bare praktisk. Eller: om han alltid hadde vært slik, og hun bare ikke hadde sett det. Hun husket en helt annen Espen. De hadde kjørt til Lofoten i den gamle bilen hans, og han pekte ut stjernene. Han kunne navnene på dem alle. Viste henne: Der er Cassiopeia, der Store bjørn, der Plejadene, ser du? Og hun så dem.
Hvor ble de av?
Tredje året sluttet hun å si til venninnene at det snart var ferdig. For det var aldri ferdig. En ny feil, en ny misfarging, en ny detalj som måtte rettes. Parykk på håndtaket, skjær i kaldt vær, veggmalingen ble feil etter tørking. Hver eneste feil, et nytt prosjekt.
Ingrid kjøpte seg en liten nattlampe enkel, tekstilskjerm. Satte den på nattbordet. Espen kom inn, så på den.
Hvorfor det? Vi har jo planlagt innebygde spotter.
Jeg vil lese før jeg legger meg.
Spottene blir bedre.
Når?
Han svarte ikke.
Nettopp, sa hun. Spottene kommer når de kommer. Jeg vil lese nå.
Lampa sto der en uke. Da kom han inn med en metallampe fra boden, plasserte den ved siden av bedre for lyset, sa han. Hennes lampe ble etter hvert flyttet i hjørnet, så på hylla, så fant Ingrid sin egen lampe i boden. Hun tok den tilbake til nattbordet. Neste dag hadde han flyttet den igjen. Nyttekamp. Til slutt bare lot han det være.
Våren det tredje året, i april, sendte hun en melding til Maren i lunsjen: Vil du bli med på fjellet, eller til en hytte et sted, noen dager? Bare oss, ingen menn.
Maren svarte med én gang: JA! Når?
De dro i mai, fire dager på et lite pensjonat ved Mjøsa. Ingrid tok seg fri. Espen var overrasket, men protesterte ikke. Han skulle pusse opp badet den uka.
Pensjonatet hadde slitte møbler, et blomstrete teppe og vindu ut mot skogen. Alt var litt skeivt, litt ripete, men det var noe godt ved det. Ingrid merket at hun likte det bedre enn forventet. Den første kvelden la hun seg ned på teppet, så på taket med sprekken ved lampa og gråt.
Maren lå stille på senga ved siden av.
Jeg bor i et museum, sa Ingrid til taket. Et vakkert, dødt museum.
Maren ventet litt, og spurte:
Har du sagt det til ham?
Ja.
Og?
Han sier at det snart blir bedre. Alltid bare litt til.
Kanskje dere skulle snakke med noen? Sammen? En samtaleterapeut eller noe.
Han vil ikke. Espen synes det bare er folk med alvorlige problemer som trenger sånt. Han mener han bare pusser opp.
De ble liggende, med vinden fra skogen gjennom vinduet. Ingrid tenkte: Det er dette jeg har savnet. Et vindu på gløtt, skog, en sprekk i taket. Liv.
Da hun kom hjem etter fire dager, luktet det pussestøv i hele leiligheten. Espen møtte henne i gangen, ville vise henne den nye nisjen på badet.
Bra, svarte hun.
Ser du? Alt er nå symmetrisk. Før var høyresiden en og en halv cm bredere.
Ja, jeg ser det.
Jeg brukte hele uka på å finne ut hvordan jeg skulle fikse det uten å ødelegge flisene.
Flink du er.
Så gikk hun og la seg på senga. Et perfekt tak over henne.
En søndag i juni hadde de en samtale som Ingrid husket lenge etterpå. Espen malte i boden, hun lagde middag.
Espen! ropte hun.
Hva er det? svarte han fra boden.
Middag om tjue minutter.
Ok.
Men han kom ikke. Ikke etter førti minutter heller. Hun gikk og banket på.
Maten blir kald.
Fem minutter til.
Hun spiste alene. Ryddet bort alt. Han kom endelig ut halv elleve. Så det tomme bordet.
Jeg mistet visst tiden, sa han.
Skjønner det.
Skal jeg varme?
Gjør det selv.
Hun gikk og la seg og begynte å lese. Da han kom, spurte hun uten å se opp:
Espen, er du lykkelig?
Lang pause.
Ja tror det.
Er du sikker?
Hvorfor spør du?
Bare et vanlig spørsmål.
Han la seg ved siden av. Sa etter en stund:
Når boden er ferdig, tar jeg verandaen. Den må isoleres før vinteren. Da er det ferdig.
Hun lukket boken.
Vet du at du akkurat svarte på spørsmålet mitt?
Hvordan da?
Jeg spurte om du var lykkelig. Du svarte med å fortelle om verandaen.
Han svarte ikke. Bare lå der.
God natt, sa hun.
God natt.
Hun lot lyset stå på lenge. Tenkte at hvis livet var en annen historie, ville de kanskje ligget der og ledd av en serie, eller om moren hennes, eller et nytt kaffested. Bare pratet.
Men her: stillhet. Perfekt, som taket.
Den samtalen tenkte hun på neste morgen, da koppen traff vinduskarmen. Hun forsto at nok hadde ligget der i lang tid, men trengte bare en kopp for å komme ut.
Hun pakket metodelig, uten tårer. Tok det som var hennes. Noen bøker. Toalettmapper. Klær. Tekstillampa. En liten kaktus, Felix. Han hadde ikke hatt noe imot den. En kaktus lager ikke merker.
Espen sto i døra til soverommet og så på.
Ingrid.
Hva er det?
Kan vi snakke?
Om hva?
Vel, du pakker.
Ja.
På grunn av koppen?
Espen, vær så snill. Du vet godt hvorfor.
Jeg vet virkelig ikke.
Hun stoppet. Så på ham. Han var høy, hadde lagt vateret vekk for en gangs skyld, så plutselig usikker ut. Virkelig usikker. Det overrasket henne. Hun hadde ikke sett ham slik på lenge.
Espen, vi har bodd her i tre år.
Ja.
Vi har ikke hatt én ordentlig middag med gjester. Ikke én. På tre år.
Fordi leiligheten ikke er
Fordi den aldri blir klar. Forstår du det?
Han svarte ikke.
Du finner alltid noe å gjøre om igjen. Og det er ikke din feil. Men jeg orker ikke leve i et evig oppussingsprosjekt.
Snart blir det
Nei, svarte hun, mildt, men bestemt. Det handler ikke om at vi må vente litt til. Jeg følte meg som en gjest i mitt eget hjem i tre år. Gått rundt på tærne for ikke lage merker og flyttet kopper rundt. Jeg har ikke invitert venner fordi du var flau for oppussingen. Jeg
Stemmen sviktet, så hun ventet et sekund.
Jeg har lyst til å leve. Leve helt vanlig, med riper i gulvet, kaffeflekker på vinduskarmen, søndagsmiddager med venner, din gamle jakke på stolen. Alt det som hører hjemme i et levende hjem. Men vårt hjem har aldri blitt levende.
En lang stillhet.
Hvor drar du?
Til mamma, foreløpig.
Hvor lenge?
Vet ikke.
Hun lukket kofferten, tok Felix, gikk ut i gangen, tok på jakke og sko og prøvde å ikke se ned på den perfekte parketten.
Ingrid, sa han bak henne.
Ja?
Jeg jeg visste ikke at det var sånn.
Du visste det, sa hun. Du bare tenkte ikke på det.
Døra lukket seg stille bak henne.
Han ble stående. Gikk inn i stua, satte seg på sofaen. Sofaen han hadde valgt stoff på etter tre måneders vurdering. Stoffet var slitesterkt.
Han satt rett opp og ned og så seg rundt.
Leiligheten var vakker. Lyset, parketten, taket. Bokhyllene fra gulv til tak. Balkongdøra tett og fin. Vaskeservanten nøyaktig innfelt.
Han så på alt, og han følte: ikke stolthet, men noe annet. Kanskje en slags tomhet et sted midt i.
På hylla sto bøkene hun ikke tok. Han så på dem og prøvde å huske når hun sist satt her med en bok i sofaen virkelig leste, ikke skjulte seg bak den før hun la seg, men leste fordi hun ville.
Han gikk ut på kjøkkenet. Koppen sto på vinduskarmen. Han så på stedet hun hadde satt den. Ingen ring. Teen var kald.
Han vasket koppen, satte den i tørkestativet. Så gikk han inn på soverommet. La seg på senga, fortsatt i klærne noe han aldri pleide.
Tak uten feil. Perfekt.
Han lå der en time. Eller to. Tiden betydde ingenting nå. Etterpå gikk han ut i boden. Der var alt på plass. Ryddig, ryddig. Han lette frem en liten prøveflis han hadde brukt til å sjekke innkjøpet for lengst siden. Snu på den. Legg den tilbake.
Ingenting unødvendig. Bare ham.
Utpå kvelden varmet han seg noe mat, spiste uten å kjenne smak, vasket opp. Leiligheten var stille. Før hadde det alltid vært en lyd: et eller annet prosjekt, bank, skrap, lyssatte, lukt av lakk. Nå var det ingenting bare fullkommen ro i perfekte rom.
Han prøvde tv. Skrudde av etter tjue minutter, fikk ikke med seg handlingen.
Han tok mobilen, så lenge på navnet hennes i kontaktlisten. Ikke ringe. Bare tenke.
Han tenkte ikke på hvordan han skulle få henne tilbake. Han tenkte på det hun hadde sagt. Om gjester. Om lampa. Om at hun hadde vært gjest i sitt eget hjem i tre år. Det ordet gjest traff ham.
Han husket Øystein og besøket. Løgnen. Hvorfor det? Ikke for Øystein, men for ideen om det perfekte hjemmet han selv jaget.
Han hadde lovet seg selv et perfekt hjem. Jobbet mot det. Men det tar aldri slutt, for perfekt er alltid én millimeter unna. Det er horisonten. Du kan aldrig nå den.
Ingrid hadde forstått det. Han hadde ikke gjort det.
Han gikk rundt i leiligheten, tente lyset i alle rom. Så på hyllene.
Alt i orden. Bøker etter høyde, dekor etter plan. Ingen tilfeldighet.
Midt på tredje hylle sto det et lite glasshjerte. Litt skjevt, rødlig, som håndlaget på et marked. Ingrid hadde kjøpt det. Han hadde spurt: Hvorfor det? Hun hadde svart: Jeg liker det. Det forble der, en liten seier hun aldri ble fratatt.
Han tok det i hånden. Var det varmt? Eller bare innbilning?
Han tenkte på dette i tre dager. Gikk rundt, spiste, sov dårlig, gjorde feil på jobben. Kollegaen spurte: Espen, går det bra? Han sa: Jada.
På den fjerde dagen sendte han henne en melding.
Ingrid, kan vi snakke?
Hun svarte etter en time: Ja.
Han ringte. Hun svarte på andre ring.
Hei, sa han.
Hei.
Hvordan har du det?
Greit. Hos mamma, alt fint.
Han hørte pusten hennes. Visste ikke hvor han skulle starte. Hun hadde alltid vært den som klarte det.
Jeg har tenkt en del.
Jeg skjønte det.
Du veit kanskje hva jeg vil si?
Kanskje.
Ingrid, jeg ser nå at jeg har valgt feil. Ikke feil i seg selv, men jeg har latt hjemmet bli målet, ikke middelet.
Hun svarte ikke.
Det handler om det du sa om gjester og lamper. Jeg forstod det ikke da. Eller ville ikke.
Hvorfor sier du dette?
Fordi jeg vil at du skal komme hjem igjen.
Lang pause.
Espen
Ikke nå med en gang. Bare ærlig, jeg ønsker det. Og jeg vil prøve annerledes. Vet ikke om jeg får det til, men jeg vil prøve.
Hun var stille lenge. Han hørte henne flytte på noe kanskje en kopp.
Du vet at det ikke holder å bare si jeg prøver? spurte hun til slutt.
Ja.
Du vet at jeg ikke kan flytte tilbake og late som før?
Ja.
Det tror jeg ikke du helt skjønner. Ikke vondt ment, bare ærlig. Du er redd nå og sier alt rett. Men man kan ikke bare bli et annet menneske. Det er ikke som å spikre opp en list.
Jeg vet.
Hva foreslår du, konkret?
Han tenkte. Så sa han:
Vi kan treffes. Prate ordentlig. Ikke på telefon.
Ok, svarte hun. Det kan vi.
De møttes på kafé, nøytral grunn. Typisk nabolagskafé, ustødige stoler, krittmeny på veggen. Ingrid kom i beige vårjakke, sliten men rolig.
De bestilte kaffe. Espen så på henne og tenkte at han ikke hadde sett på henne slik på år.
Hvordan går det med mamma?
Bedre. Hun har kjøpt nye blomster, driver på med spirer. Var hyggelig å bo hos henne litt.
Fint.
De ble stille.
Espen, sa hun, jeg vil at du skal forstå én ting. Det handler ikke om oppussing i seg selv. Det er fint å bry seg om kvalitet. Men du har snudd på det. Ett hjem er for å leve i for oss. For deg har hjemmet blitt et prosjekt.
Ja.
Er det bare ord, eller mener du det?
Jeg mener det.
Hvordan kan jeg vite det?
Han tok koppen, satte den ned.
Du kan ikke vite det. Jeg vet det ikke selv ennå. Men så lenge du var her, syntes jeg det gikk greit. Da du forsvant, var det bare en fin, tom kasse igjen.
Hun så ut av vinduet. Det regnet. Folk hastet forbi i gatene, og foran nærbutikken sto krukker med røde tulipaner, slitt av vind.
Jeg kan prøve, sa hun til slutt. Men det er vilkår.
Si dem.
Først: Ingen oppussing på minst en måned. Ingen spiker, ingen prøver, ingen brosjyrer. Bare lev.
Ok.
Så, neste søndag inviterer vi Maren og Erik og Øystein hvis han kan. Vi lager mat, spiser sammen, i denne leiligheten slik den er.
Han nikket.
Tredje: Hvis du begynner å gjøre hver ripe til verdens ende, sier jeg fra og du skal høre på meg.
Ok.
Du må vite at dette er vanskelig. For oss begge.
Jeg vet. Jeg skal prøve.
Hun så lenge på ham, som om hun lette etter det ekte bak ordene hans. Så nikket hun.
Hjem gikk de sammen, selv om regnet falt fortsatt. Ingrid bar Felix i lomma, Espen bar vesken hennes. Hun stoppet utenfor og så opp på femte etasje.
Fint hus, sa hun.
Ja, svarte han.
De tok heisen opp. Han låste opp. Hun gikk rett inn. Satte Felix på vinduskarmen i stua, uten brikke under.
Espen så på kaktusen. På lakken under potta.
Han sa ingenting.
Hun gikk til kjøkkenet. Han hørte hun fylte kjelen. Så klikket hun på vannkokeren.
Han satte seg i stua. Så på bokhyllene. Glashjertet sto fortsatt der dog skeivt.
Han lot det stå skeivt.
Søndag ringte de Maren. Hun lo og sa, endelig! Øystein kunne ikke, men kanskje neste gang. Erik hadde med vin, Maren kake, Ingrid laget den suppen hun hadde lovet for tre år siden.
De dekket bord i stua. Espen la merke til at det var litt skjevt, han rettet på en tallerken, men lot den andre stå. Over bordet hang latter. Maren veltet et glass, rødvin sprutet på duken. Alle utbrøt ånei. Espen kjente det stramme seg i ham, så på Ingrid.
Hun bare så tilbake, rolig.
Han tok en serviett, tørket opp. Sa:
Ingen krise.
Maren pustet ut. Ingrid smilte litt.
Etterpå drakk de te og pratet lenge. Da gjestene gikk, var det over midnatt. Ingrid vasket, Espen tørket. Tausheten var ny ikke den gamle.
Dukflekken går sikkert bort, sa han.
Kanskje ikke, svarte hun.
Det går bra.
Hun ga ham et fat.
Espen, sa hun.
Ja?
Det var hyggelig i kveld.
Ja, det var det.
De ble ferdige på kjøkkenet. Gikk ut i stua. Kopper på bordet, vinflekk på duken. Glashjertet i hylla. Felix på vinduskarmen.
Espen så på det hele. Tenkte at vinflekken burde fjernes i morgen før den setter seg. At kaktusen uten brikke lager merke. At en kopp sto skeivt.
Så tenkte han at Ingrid hadde ledd to ganger. Først av Marens historie om katten. Så av Eriks feil med skålen. Hun lo så han kjente igjen den gamle Ingrid.
Hun gikk forbi til soverommet, stoppet i døra.
Kommer du?
Snart.
Han så en gang til inn i stua. På flekken. På kaktusen. På hjertet.
Slukket lyset.
La seg ved siden av henne. Hun leste allerede. Lampa med tekstilskjerm sto på nattbordet, sendte et mykt skjær.
Ingrid.
Mmm?
Hører du meg når jeg prater om glipper og millimeter?
Hun senket boka og så på ham.
Jeg hører.
Hva tenker du da?
Hun tenkte etter.
Tenker at du er langt borte akkurat da.
Ja kanskje jeg er det.
Hun løftet boka igjen.
Han lå og visste ikke om det kom til å gå. Tre år er lenge. Noe hadde endret seg i henne, og noe også i ham, og det er som en sprekk i en vegg: Man kan sparkle over, og skjøten synes ikke så godt, men materialet er allerede noe annet. Det visste han, bedre enn noen.
Han tenkte på det, til søvnen kom. Rett før han falt ut tenkte han: I morgen tidlig flytter jeg Felix tilbake på en brikke hvis ikke blir det ring på lakken.
Han åpnet øynene.
Tak uten feil. Perfekt.
Ingrid bladde stille i boka.
Han lukket øynene igjen. Felix forblir det haster ikke. Han kan vente til i morgen.
Livet leves ikke i det perfekte, men i det ujevne og varme mellom ark og vater.
