Tre år med oppussing uten gjester
Kristin setter fra seg kaffekoppen på vinduskarmen og merker hvordan Morten stanser ute i gangen. Hun kan kjenne det bak ryggen, selv om hun står vendt mot vinduet. Stillheten holder henne fast en sånn pause man nesten kan drukne i.
Du satte koppen på vinduskarmen, sier han til slutt. Ikke et spørsmål, bare en konstatering.
Ja, Morten, jeg satte koppen på vinduskarmen.
Overflaten er lakkert. Varmen lager merker.
Jeg vet.
Men hvorfor gjør du det da?
Kristin snur seg mot ham. Han er førtioåtte nå og ser akkurat så gammel ut ikke mer, ikke mindre. Han står i døråpningen til kjøkkenet, iført sin grå t-skjorte. Han har vateret i hånden, det vateret han bærer rundt på i leiligheten hver eneste helgdag, lik andre alltid har mobilen sin.
Fordi jeg ikke har noe annet sted å sette den, svarer hun. Bordet er dekket av plast. Den andre stolen står på hodet. Gulvet i gangen er fortsatt vått etter grunningen. Jeg drikker te stående ved vinduet, Morten. Jeg har drukket te ved vinduet i tre år.
Han ser på koppen. Så på henne. Så på koppen igjen.
Jeg kan legge en brikke under.
Ikke noe behov for det.
Men det blir merke.
Det får det bare bli.
Han myser litt, slik han alltid gjør når han ikke forstår om hun tuller eller er alvorlig. Kristin vet egentlig ikke alltid selv lenger.
Kristin, altså…
Det er nok, avbryter hun stille. Ordet faller tungt i rommet som en stein i vann. Det er nok, Morten.
Han tar det ikke med en gang. Spør igjen:
Nok hva?
Jeg pakker sammen tingene mine.
Stillheten blir lang. Ute tuter en bil, så blir det stille igjen. Morten senker vateret sakte.
Er det på grunn av vinduskarmen?
Nei. Ikke på grunn av vinduskarmen.
Kristin drikker ut og setter koppen akkurat tilbake på den lakkerte flaten. Med vilje. Bestemt. Uten å angre.
Hun er førtifem. Jobber som regnskapsfører hos et lite firma, elsker å lese før hun sovner, har en liten kaktus på jobben som hun kaller Torvald, og hun har ikke hatt en venninne på besøk på veldig, veldig lenge. Ganske nøyaktig tre år, faktisk.
Hun går inn på soverommet.
Tre år tilbake, da de kjøpte denne 2-roms leiligheten i femte etasje i et murbygg i en stille gate på Majorstuen, var Kristin lykkelig. Oppriktig og i kroppen. Husker hvordan hun og Morten sto midt i den tomme boligen, med slitte tapeter og malte gulv, og hun så ut på lønnetrærne i høstfarger og tenkte: Nå er det her. Dette er hjemmet vårt.
Den gangen var Morten også en annen. Eller kanskje det bare føltes sånn. Han gikk rundt med tommestokk og notatblokk, målte vegger og glødet i øynene slik hun en gang ble så glad i. Gløden til en som vet hva han vil og kan gjøre det selv.
Kristin, se her, sa han, og åpnet rutearket med skisser. Her blir det åpent mellom kjøkken og stue åpen løsning. Her bygger vi hyller fra gulv til tak. Ser du det? Og lys, dimbart, så det kan justeres.
Det blir nydelig, svarte hun. Og det mente hun.
Vi tar det i vårt eget tempo. Riktig. Gjør det en gang for alltid!
Og det var nettopp dette «en gang for alltid» hun burde ha tenkt mer over. At det var noe større bak enn bare å spare penger på håndverkere.
Første halvåret var nesten et eventyr. De bodde midt i oppussingen. Kristin laget mat på en kokeplate, fordi gassen ikke var koblet til. De sov på en madrass på gulvet fordi det ikke fantes plass til seng. Spiste av pappfat, for det var ingen vask. Litt slitsomt, men romantisk, og helt greit. Da.
Så begynte ting å endre seg. Sakte, nesten umerkelig, som grunnen under et gammelt hus.
Morten pusset opp hver helg, og av og til også ukedager hvis han tok fri. På jobb ledet han byggeplasser og visste mer om materialer og teknikk enn de fleste profesjonelle. Kunnskapen var ikke problemet.
Problemet var at han aldri klarte å stoppe.
Det tok tid før det gikk opp for Kristin. Første gangen hun ble urolig, var åtte måneder inn i oppussingen, da hun satt på kafé med venninnen Silje og Silje spurte:
Når blir dere ferdige? Jeg vil endelig komme på besøk, du har jo lovet hjemmelaget fiskegrateng.
Bare litt til, sier Kristin. Morten mener at til jul, da er det klart.
Julen kom og gikk i oppussingsmodus. De inviterte ingen, fordi det sto sager og gipsplater overalt. De spiste ribbe ved kjøkkenbordet, som var nesten ferdig. Nesten.
Morten, kan vi feire normalt neste jul? spurte Kristin, mens hun helte opp champagne.
Klart det, sa han. Når jeg er ferdig med taket, og har lagt nytt gulv i stua, da inviterer vi folk.
Han ble ferdig med taket i mars. Men da måtte han plutselig gjøre alt om på badet, fordi rørleggeren en gang hadde gjort feil, og Morten orket bare ikke se på det. Så var det balkongdøra han fant ut at det var en sprekk på tre millimeter mellom rammen og veggen. Det måtte han fikse.
Kristin kunne le av det den gang. Sa til venninnene: «Mannen min kjemper mot tre millimeter.» De lo. Hun lo sammen med dem. Det var morsomt.
De la parkett i mai, da vinduene endelig kunne stå åpne. Kristin bar planker, rakte verktøy, støvsugde. Morten arbeidet som en kirurg, i dyp konsentrasjon målte hvert lag med laser og vater. Flere ganger løftet han opp planker for å legge om, hvis det var feil glippe.
Det ser da ingen, Morten? spurte hun.
Jeg ser det, svarte han uten å løfte blikket.
Det var første gang hun kjente på noe i ordene hans som stanset henne. Ikke såret, men stanset. Hun stod med støvkluten i hånden, så på nakken hans, og det var som om hun skjønte noe viktig, men enda ikke visste hva.
Parketten var ferdig i juni. Den var virkelig pen lys eik, stramme linjer, perfekt legg. Kristin strøk hånden over gulvet.
Det er vakkert, sa hun ærlig.
Vi skal lakke over, sa Morten. Riktig type. Tysk lakk, slitesterk.
Når da?
Neste uke.
Neste uke oppdaget han at listverket i et hjørne stakk ut en halv millimeter. Lakkingen ble utsatt.
Det var i den junikvelden Kristin ringte Silje. De satt ute på en innglasset veranda på kafeen, drakk iste med is, og Silje spurte:
Hvordan går det? Når kan jeg besøke deg?
Snart, sa Kristin, og ble stille.
Går det bra?
Ja… Du vet, Silje, jeg begynner å tro at han aldri blir ferdig.
Alle menn drøyer ut sånt, sa Silje.
Nei, du skjønner ikke. Han drøyer ikke. Det er som om han ikke vil bli ferdig. Så lenge det er oppussing, har han en unnskyldning. For å ikke invitere gjester. For å ikke fylle leiligheten. For å kanskje slippe å leve ordentlig.
Silje så alvorlig på henne.
Har du sagt det til ham?
Jeg prøver. Han sier alltid at det bare er litt igjen før alt er perfekt.
Vil du ha det perfekt?
Kristin tygde på svaret.
Jeg vil bare hjem, sa hun til slutt. Hjem.
Senere den kvelden bladde Morten opp fargeprøver for vegger. Han la tjue forskjellige hvitnyanser på kjøkkenbordet. Alt var «hvitt», men alle ulike.
Se her, sier han. Dette er varm hvit, litt krem. Denne er kald, med grått. Og denne har et hint av blått. Små forskjeller, men de betyr alt i dagslys. Vi bør velge denne.
Han peker. Hun ser bare hvitt på hvitt.
Morten, jeg bryr meg ikke, sier hun rolig.
Han ser på henne som om hun har sagt noe absurd.
Hvordan kan du ikke bry deg? Vi skal jo bo her.
Nettopp. Det er levende folk i en levende leilighet. Folk ser ikke forskjell på ni varianter hvitt på veggene.
Det tror du, men det gjør de, de vet det bare ikke.
Velg du, sier hun oppgitt. Han gjør alltid det.
Slik forsvant hennes innflytelse i flere og flere beslutninger. Først var det bare praktisk han hadde kontroll på alt. Hun syntes det var deilig. Så ble det tydelig at han aldri spurte henne lenger. Ikke vondt ment, ikke med vilje. Men det gjorde til slutt ingen forskjell hva hun sa.
Hun sluttet å si «jeg liker».
Høsten andre året skulle Mortens kompis Pål fra Trondheim komme på besøk. Han ringte på forhånd og lurte på om han kunne bli over natta. Kristin gledet seg. Kjøpte inn mat, fant fram de gode glassene, vasket kjøkkenbordet.
Morten sa at Pål ikke kunne overnatte, for det var fortsatt arbeid på soverommet.
Men det var ikke sant. Der var det ferdig: seng, garderobeskap, alt. Kristin visste det.
Morten, hvilke arbeider er det på soverommet?
Han så litt ned.
Gulvet må fikses i et hjørne. Pål får ikke sove med den lukten.
Hvilken lukt? Der lukter det ingenting.
Kristin, vi kan ikke la folk se leiligheten sånn som dette.
Slik som hva?
Ikke ferdig.
Kristin kjente bakken gyngende under seg. Ikke på det metaforiske plan, men virkelig. For nå skjønte hun: Han skammer seg. Skammer seg over sitt eget arbeid fordi det ikke er akkurat slik han se det for seg. Og for det et usynlig ideal er han villig til å lyve for en gammel venn.
Ok, sa hun rolig.
Pål kom, drakk kaffe og spiste middag med dem før han sov på hotell. Kristin spiste hjemme, alene.
Den natta lå hun lenge våken i det lytefrie, kritthvite taket Morten hadde malt perfekt, uten skjevheter eller skjøter. Perfekt tak over perfekt seng i et rom der det ikke hadde vært gjester på to år.
Da moren hennes fikk influensa den vinteren, pendlet Kristin tvers over byen to ganger i uka for å hjelpe henne. Morten sa ikke noe. Han malte da inne på balkongen med en spesiell grunning som krevde 24 timers venting mellom strøkene.
En kveld hun kom tidligere hjem, fant hun ham sittende på gulvet i gangen med et forstørrelsesglass, nettopp overgangen mellom list og vegg.
Skjer det noe? spurte hun.
Det er en glippe her, sa han uten å se opp.
Hun spurte ikke hvor stor. Visste det var meningsløst han ville svare med millimeter.
Har du spist i dag?
Pause.
Husker ikke.
I morges, da?
Ja, kanskje.
Hun kokte makaroni og stekte et egg. Han satte seg, så på tallerkenen.
Takk.
Bare hyggelig.
De spiste uten et ord. Utenfor snødde det. På bordet lå katalogen med beslag til garderoben de diskuterte forrige år.
Morten, fortell meg noe. Ikke om oppussingen.
Han ser på henne som om hun har bedt ham snakke utenlands.
Hva da?
Hva som helst. Hvordan dagen var. Hva du tenker på. Hva som er morsomt eller trist. Bare ikke om glipper eller materialer.
Han tenker, virkelig prøver å huske noe, men aner ikke hva han skal si.
Jeg vet faktisk ikke.
Etterpå lå hun våken og lurte: Når skjedde dette? Når ble han til bare funksjon? Eller var han alltid slik, og hun bare merket det ikke? Nei. Hun husket en annen Morten en som kjørte til Jotunheimen med henne og pekte ut stjernebilder. Han kunne alle navnene.
Hvor ble det av stjernene?
Etter tre år sluttet hun å si til vennene at det snart var ferdig. Det var aldri sant. Hver gang noe ble klart, fant Morten noe nytt: baderomsflisene var ikke slitesterke, malingen kunne vært annerledes, håndtakene bra, men hengselet knirket. Hver ufullkommenhet ga en ny runde.
Kristin kjøpte en enkel nattbordslampe, med skjerm av stoff. Satte den på nattbordet sitt. Da han kom inn, spurte han:
Hvor har du fått den?
Kjøpte den.
Hvorfor? Vi skulle ha innfelte spotter.
Jeg vil lese om kvelden.
Spotter er bedre.
Når da?
Han svarte ikke.
Ja, nettopp, sa hun. Spottene kommer en gang. Jeg vil lese nå.
Lampen stod en uke. Så kom han med en metall-lampe fra boden, satte den ved siden av og sa at den ga bedre lys.
Kristins lampe flyttet til hjørnet. Så til hyllen. En dag fant hun den i boden mellom grunning og sparkel.
Hun sa ingenting, bare tok den tilbake til nattbordet.
Han flyttet den igjen.
Hun satte den på plass. Han sa ikke noe mer. Hun sa ingenting. Lampen sto der en liten seier, og en liten tragedie på en gang. I et normalt hjem, med et normalt forhold, ville det ikke vært hverken det ville bare vært en lampe.
Våren tredje året, i april, sender Kristin en melding til Silje, midt i arbeidsdagen:
«Silje, vil du være med en tur til fjells? Eller på hytteweekend? Noen dager. Uten menn.»
Silje svarer straks: «Ja! Når da?»
De reiser i mai, fire dager på et lite pensjonat ved sjøen. Kristin tar fri. Morten blir forbauset, men sier ingenting. Han holder på med badet og er helt oppslukt.
På pensjonatet får Kristin et lite rom enkel furumøbler, blomstret sengeteppe og et vindu som trekker kjølig duft av skog inn. Alt er litt slitt, litt skeivt, små riper overalt. Og plutselig kjenner hun en uro som slipper opp det er så godt at hun gråter seg til ro første kvelden.
Silje ligger på sengen ved siden av. Spør ikke, bare er der.
Jeg bor i et museum, sier Kristin. Et vakkert, perfekt, dødt museum.
Har du sagt det til Morten?
Ja.
Og?
Han sier alltid at det snart blir bedre.
Kanskje terapi sammen?
Han går ikke. Han mener terapeuter er for dem med egentlige problemer. Han har bare oppussing.
Stillheten og skogens duft strømmer inn i rommet, og Kristin skjønner at dette trekk gjennom vinduet, kuttet i tapetet, sengeteppet kjøpt bare fordi det var fint det er livet.
Hun kommer hjem etter fire dager. Leiligheten lukter sparkel. Morten møter henne i gangen og vil vise hvordan han har gjort om en hylle på badet. Hun sparker av seg skoene, lar seg vise rundt.
Nå er alt symmetrisk. Før var høyresiden 1,5 cm bredere.
Jeg ser det.
Jeg grublet i en uke på hvordan det kunne gjøres uten å ødelegge flisene, men jeg fant løsningen.
Bra, sier hun.
Hun går på soverommet, legger seg på sengen. Titter i det perfekte taket.
I juni husker hun ekstra godt én samtale. Søndag kveld, rundt åtte. Morten maler i boden, Kristin kokkelerer middag. Hun roper:
Morten!
Ja? Han svarer fra boden.
Middag om tjue minutter.
Ok.
Hun dekker bordet. Tjue minutter går. Førti minutter. Så banker hun på boddøren.
Nå blir maten kald.
Fem minutter!
Men han kommer ikke. Hun spiser alene, rydder av, vasker opp. Han dukker opp halv elleve.
Oi, jeg mistet tiden, sier han.
Jeg vet.
Skal jeg varme?
Gjør det selv.
Hun går på soverommet. Ligger med boken, enten hun leser eller bare later som. Når han kommer inn, spør hun uten å se opp:
Morten, er du lykkelig?
Lang pause.
Jo ja, sikkert.
Er du sikker på det?
Kristin, hva slags spørsmål er det?
Bare et vanlig spørsmål.
Han legger seg ved siden av. Er stille lenge. Så sier han:
Når jeg er ferdig med boden, tar jeg balongen. Den må isoleres før vi kan legge parkett. Da er leiligheten helt ferdig.
Hun lukker boken rolig.
Du skjønner at du nettopp svarte på spørsmålet mitt?
Hva mener du?
Jeg spurte om du var lykkelig. Du svarte om balkongen.
Han sier ingenting. Ligger helt stille.
God natt, sier Kristin.
God natt.
Hun lar lyset stå på lenge. Ligger og lytter til pusten. Tenker på hvordan, et annet sted i en annen versjon av deres liv, kunne de ligget sånn og snakket. Om en serie, noe moren sa, noe morsomt på kaféen. De kunne ha snakket. Om noe.
I denne versjonen er det stillhet. Like feilfri som taket.
Det er akkurat den samtalen hun husker når hun setter koppen på vinduskarmen. Hun vet at «nok» har vokst fram lenge det trengte bare en kopp for å finne vei ut.
Hun pakker sammen uten tårer. Tar bare sitt eget. Noen få bøker, sminke, klær, lampen med stoffskjerm, pass, diverse papirer, mobillader. Den lille kaktusen Torvald, som hun tok med fra jobben for et halvt år siden, fordi det ikke fantes en eneste grønn plante hjemme. Morten hadde aldri noe imot kaktusen den lager ikke merker.
Morten står i døren til soverommet og ser hvordan hun legger sammen tingene.
Kristin.
Ja.
Kan vi ikke prate?
Prate om hva?
Du pakker.
Det stemmer.
Er det på grunn av koppen?
Morten, vær så snill. Du skjønner alt.
Jeg gjør faktisk ikke det. Jeg forstår ikke.
Hun stanser, ser på ham. Han står i dørkarmen, høy, uten vater, og for en gangs skyld forvirret. Virkelig forvirret. Det var uvant, hun har ikke sett ham sånn på lenge.
Morten, vi har bodd her i tre år.
Ja.
Og ikke én eneste gang har vi hatt et normalt middagsselskap. Ikke én. På tre år.
Fordi leiligheten ikke er…
Fordi den aldri blir ferdig. Ser du ikke det?
Han sier ingenting.
Du vil alltid finne noe å gjøre om igjen, Morten. Slik er du. Og det er greit. Men jeg klarer ikke å bo mer på en byggeplass.
Snart…
Nei. Hun sier det mykt, men bestem. Ikke snart. Dette handler ikke om tid. Det handler om at jeg har vært gjest i eget hjem i tre år. Gått forsiktig, for ikke å ripe. Satt kopper på brikker. Gjemt lampen min. Ikke invitert venner fordi du var flau. Jeg…
Stemmene vibrerer, hun henter seg inn.
Jeg vil leve. Bare leve. Med riper i gulvet og kaffeflekker på vinduskarmen. Med venner på søndagene. Med din gamle jakke på stolryggen. Med alt et ekte hjem har. Men vi fikk aldri et levende hjem.
Han er stille lenge. Til slutt spør han lavt:
Hvor skal du dra?
Til mamma, inntil videre.
Hvor lenge?
Jeg vet ikke.
Hun lukker bagen, tar Torvald, går ut i gangen, tar på jakken og skoene, og prøver å la være å se på det perfekte gulvet.
Kristin, sier han bak henne.
Ja?
Jeg visste ikke det var sånn.
Jo, sier hun. Du visste det, men tenkte ikke over det.
Døren går igjen, stille, akkurat slik han liker det.
Han blir stående igjen.
Morten blir i gangen et øyeblikk, før han går inn i stua og setter seg i sofaen sofaen han brukte tre måneder på å velge stoff til. Tykt, tett stoff, slitesterkt. Han setter seg og betrakter rommet.
Leiligheten er vakker. Virkelig vakker. Lyse vegger i akkurat riktig varme tone. Parkett uten glipper. Taksparkel uten skjøter. Bokhyllene står fra gulv til tak, alt beint og pent. Lyset er perfekt, balkongen uten trekk, badet flislagt til minste detalj.
Han kjenner ingen stolthet nå. Mer en slags uro.
På bokhyllen står bøkene hennes, de hun ikke tok med. Han stirrer på ryggene og forsøker å minnes sist hun satt i sofaen om kvelden og leste, ikke for å flykte, men fordi hun ville.
Han reiser seg, går ut på kjøkkenet. Koppen står på vinduskarmen. Han undersøker plasseringen ikke et merke der. Teen er kald.
Han skyller koppen, setter den i stativet. Drar inn over seg. Går på soverommet. Legger seg på sengen uten å skifte det har han aldri gjort.
Taket er ideelt, feilfritt.
Han ligger slik en time, kanskje to. Tiden betyr ingenting. Så går han ut i boden. Der står bøtter med maling, sparkel, verktøy sortert på hylle. Ingenting overflødig. Bare ham.
Sent på kvelden varmer han mat, spiser uten å kjenne smaken. Leiligheten er stille. Før skjedde det alltid noe: snekring, malerull, maskiner, lukten av grunning. Nå ingenting. Bare perfekt stillhet i perfekte rom.
Han prøver å sette på TV, ser på en film i tjue minutter, forstår ingen ting, slår av.
Så tar han fram mobilen, stirrer lenge på navnet hennes i kontaktlisten. Ringer ikke. Bare tenker.
Han tenker mer på det hun sa enn på hvordan få henne tilbake. Om gjester. Lampen. At hun har vært gjest i sitt eget hjem i tre år. Det ordet treffer ham spesielt: gjest. I sitt eget hjem.
Han husker Pål. Løgnen om arbeid på soverommet. Hvorfor? Han kunne aldri svare helt. Sa til seg selv at det var fordi leiligheten ikke var ferdig. Men det stemte jo ikke. Den hadde vært beboelig i over et år. Bare ikke i den formen han så for seg. Ikke den han hadde lovet seg selv.
Han hadde lovet seg selv å lage det perfekte hjemmet. Og forsøkte. Men kunne aldri bli ferdig, for idealet er som horisonten den flytter seg alltid.
Kristin skjønte det. Han ikke.
Eller ville ikke.
Han reiser seg, går gjennom leiligheten, slår på lyset i alle rom. Stopper ved bokhyllen i stuen.
Alt er gjennomtenkt: Bøkene sortert etter høyde, pyntegjenstander med nøyaktig avstand, alt funksjonelt og estetisk planer.
På tredje hylle står et lite glasshjerte. Ravgult, litt skjevt, som om det er håndlaget. Kristin kjøpte det på et marked for to år siden. Han sa: «Hva skal du med det? Bare støvsamler.» Hun svarte: «Jeg liker det.» Han motsa henne ikke, lot det bare stå. Det var hennes lille seier, et kompromiss.
Nå tar han det i hånden. Holder det.
Glasset kjennes lunkent. Eller han innbiller seg det.
Han grubler på dette i tre døgn. Går rundt, spiser hva som er for hånden, sover lite. Er ukonsentrert på jobb, gjør feil. Kollegaen spør: «Morten, alt i orden?» Han svarer ja.
Fjerde dagen sender han melding.
«Kristin, kan vi snakke sammen?»
Hun svarer en time senere: «Det kan vi.»
Han ringer. Hun tar den etter to ring.
Hei, sier han.
Hei.
Hvordan går det?
Greit. Hos mamma er det fint.
Det er stille lenge. Han hører henne puste, vet ikke helt hvor han skal begynne. Hun har alltid vært bedre på sånt.
Kristin, jeg har tenkt mye disse dagene.
Jeg skjønner det.
Skjønner du hva jeg kommer til å si?
Omtrent.
Jeg forstår at jeg har… mistet noe viktig. Eller, ikke mistet, men prioritert feil.
Hun sier ikke noe.
Det du sa om gjester. Om lampen. Jeg skjønner det nå. Da skjønte jeg det ikke.
Hvorfor sier du dette?
Fordi jeg vil at du skal komme tilbake.
Stillhet.
Morten…
Jeg ber ikke om det nå. Jeg sier det bare. Jeg vil at du skal komme tilbake. Og jeg vil prøve på nytt. Jeg vet ikke om det går, men jeg vil prøve.
Hun tenker lenge. Han hører henne flytte på noe, kanskje en kopp.
Skjønner du at bare å si at du vil prøve ikke er nok? sier hun til slutt.
Ja.
Du skjønner at jeg ikke kan leve akkurat som før?
Ja.
Jeg tror ikke du helt forstår. Ikke for å være slem, men ærlig. Du er redd nå og sier de riktige ordene. Men man kan ikke bare bestemme seg for å bli en annen person. Det er ikke å slå inn en spiker.
Det vet jeg.
Så, konkret, hva foreslår du?
Han er stille.
Først møte. Prate ordentlig. Ikke telefon.
Greit, sier hun. Vi møtes.
De møtes på kafé, nøytralt. Kaféen er enkel, ustø stoler, tavlemeny. Kristin har på sin beige jakke, ser sliten ut men rolig.
De bestiller kaffe. Morten ser på henne og innser at det er lenge siden han bare har sett på henne, uten tankene i et hjørne.
Hvordan går det med mamma di? spør han.
Bedre. Hun har kjøpt noen blomster, sådd litt frø. Hun er glad jeg har vært hos henne.
Jeg er glad for det.
Stillhet.
Morten, jeg vil at du forstår én ting. Det handler ikke om oppussing. Ikke om hvor nøye du er. Det er flott, det. Det handler om at du forveksler målet. Et hjem er for å leves i. Hos deg ble det en prestasjon.
Ja.
Sier du det bare, eller forstår du?
Jeg forstår.
Hvordan vet jeg det?
Han holder koppen. Setter den fra seg.
Du vet det ikke, sier han. Jeg vet det ikke selv. Men jeg vet én ting: Det kan ikke fortsette sånn. Da du dro, skjønte jeg hvor tomt det egentlig er.
Kristin ser ut av vinduet. Ute regner det. På fortauet står frodige røde tulipaner til salgs utenfor butikken og folk haster forbi under våte jakker.
Jeg kan prøve, sier hun til slutt. Men det er på mine betingelser.
Si dem.
Først: I en måned skal det ikke byttes ut eller fikses noe som helst. Ikke én spiker, ikke én prøve, ikke én brosjyre. Bare leves.
Ok.
For det andre: Neste søndag inviterer vi Silje og Espen, og Pål hvis han har tid. Vi dekker på hjemme, spiser, snakker. Akkurat som det er.
Han nikker.
For det tredje: Hvis du igjen gjør alt til en katastrofe ved én ripe, så sier jeg ifra og du må høre på meg.
Ja. Jeg skal prøve.
Kristin ser på ham lenge. Hun leter etter noe ekte bak ordene. Så nikker hun sakte.
Greit.
De går hjem over glatte fortau, side om side. Hun har Torvald i jakkelommen, han bærer bagen hennes. Utenfor porten ser hun opp på huset.
Det er et pent bygg, sier hun.
Ja, sier han.
De tar heisen opp. Han låser opp. Hun går inn først. Går til stuen, setter Torvald på vinduskarmen rett ned, uten brikke.
Morten ser på kaktusen på den lakkerte overflaten.
Han sier ingenting.
Kristin går på kjøkkenet. Han hører lyden av vann i kjelen, trykket på bryteren.
Han setter seg, ser over bokhyllene. Glasshjertet står fortsatt der hun plasserte det for tre dager siden ikke på «riktig» plass, litt ut av linjen.
Han lar det være.
Søndag ringer de Silje. Silje sier «endelig!» og ler så det høres igjennom telefonen. Pål kan ikke, men lover å komme neste gang. Espen har med vin, Silje tar med kake, Kristin koker suppen hun lovte for tre år siden.
De dekker på i stua. Morten ser at tallerkenene ikke er helt symmetrisk. Han flytter én, stanser seg selv, lar dem stå.
Ved bordet blir det livlig og litt trangt. Silje dulter borti et glass, rødvin renner på duken. Alle utbryter «oi!» Morten kjenner det rykke til i magen, og ser på Kristin.
Kristin ser på ham. Rolig, uten redsel. Bare ser.
Han tar en serviett, tørker flekken.
Ikke noe stress, sier han.
Silje trekker pusten ut. Kristin smiler svakt, bare i munnviken.
Etterpå sitter de, prater og ler, drikker te. Når de til slutt rydder, er det over midnatt. Kristin vasker opp, Morten tørker. De tier sammen, men stillheten er annerledes.
Flekken går vel av, sier han om duken.
Kanskje ikke, sier hun.
Jaja.
Hun ser på ham. Gir ham en tallerken.
Det var hyggelig i dag, sier Kristin.
Ja. Det var det.
De blir ferdige på kjøkkenet. Kommer inn i stua igjen. Bordet dekket, rødvinsflekk i duken, glasshjertet på hyllen, kaktusen Torvald på karmen.
Morten ser på det hele. Han tenker han skal huske å legge duken i bløt før flekken setter seg. Han tenker også det blir merke av krukken uten brikke. Tenker at en kopp står litt skjevt.
Så kommer han på at Kristin lo to ganger i kveld. Først da Silje fortalte om katten sin, så da Espen rotet borti en skål. Kristin lo slik hun pleide, slik han husket det var med henne.
Hun går forbi mot soverommet. Står i døren.
Skal du komme?
Snart, svarer han.
Han ser en siste gang på stua. Flekken. Kaktusen. Hjertet av glass.
Slår av lyset.
Legger seg ved Kristin. Hun leser allerede. Stofflampen kaster mykt lys over boken.
Kristin, sier han.
Mmm?
Hører du meg når jeg snakker om millimeter og glipper?
Hun senker boken, ser på ham.
Jeg hører.
Hva tenker du i de øyeblikkene?
Hun bryr seg om svaret. Tenker før hun prater.
Jeg tenker at du er langt borte.
Ja, sier han stille. Det har du rett i.
Hun løfter boken igjen.
Han ligger og vet ikke om de får det til. Tre år er så lenge, mye har endret seg. Noe i dem begge er som en sprekk: Den kan sparkles, og nesten ikke synes, men materialet er aldri helt det samme.
Han vet dette. Bedre enn noen.
Han tenker på dette til han faller i søvn. Akkurat da tenker han også at i morgen tidlig skal han ta Torvald og sette under krukken en brikke, ellers blir det ringer i lakken.
Han åpner øynene. Taket er uforandret. Perfekt. Uten en eneste sprekk.
Ved siden av blar Kristin stille om til en ny side.
Han lukker øynene igjen. Torvald får vente til i morgen.
