«To uker på å pakke alt og finne et annet sted å bo.» Døtrene føler seg sviktet
Ingrid ble enke tidlig i livet. Hun oppdro to døtre helt alene, men aldri hørte noen henne klage. Begge jentene vokste opp, tok utdanning og fikk gode jobber med god støtte fra moren sin. Ingrid jobbet dobbelt så mye som de fleste, for å kunne betale for studiene deres.
Så en dag kom eldste datteren hjem med kjæresten, og sa at de skulle gifte seg men han hadde ingensteds å bo. Ikke lenge etter fikk de barn, og Ingrid måtte gi dem soverommet sitt. Selv flyttet hun inn til yngste datteren.
I starten trodde Ingrid at dette kun var midlertidig. Den unge familien ville snart spare opp til egen leilighet, og Ingrid så for seg at hverdagen ville bli som før. Men datteren og svigersønnen gjorde ingen innsats for å flytte ut. Hvorfor skulle de det? De hadde jo tak over hodet og kjøleskapet var alltid fullt, for det ordnet Ingrid.
Takknemlighet fikk hun ikke. I stedet ble det stadig mer uenighet hjemme. Yngste datteren nektet å vaske badet etter svigersønnen. Eldste datteren mente hun ikke hadde tid på grunn av det lille barnet sitt. Svigersønnen påsto at å ta ut søpla og vaske opp ikke var «mannfolkarbeid», han satt helst foran PC-en hele dagen.
Stemningen i leiligheten ble så trykkende at Ingrid knapt ønsket å komme hjem lenger. Da hun en dag foreslo for eldste datteren at familien burde flytte til noe leid mens de sparte opp til bolig, fikk hun bare høre: «Men vi prøver å spare til bolig, hvordan skal vi få råd til det?» Og så ble de boende.
Dråpen som fikk begeret til å renne over, kom da yngste datteren tok med seg kjæresten hjem: «Mamma, han er fra en annen by, han må bo her med oss.» Ingrid tenkte stille: «Hvor da? På kjøkkenet?» Yngste datter forklarte rolig at kjøkkenet jo ikke var så behagelig, men hvis moren ville flytte dit, kunne hun og kjæresten få sitt eget rom.
Da fikk Ingrid nok. For første gang forsto hun at ingen tok hensyn til hennes behov eller meninger. Hun visste, innerst inne, at de kunne ha gått så langt som å tvinge henne på sykehjem om det ble nødvendig.
Dermed satte hun foten ned: «Nå har dere to uker på å pakke sakene deres og finne et annet sted å bo.» Begge døtrene tok det tungt og ble fornærmet; de truet med at hun aldri mer skulle få se barnebarna sine. De sa også at hun kom til å ende opp alene når hun ble gammel. Men Ingrid holdt på avgjørelsen sin. Hun visste at hvis dette var det livet som ventet henne, så fikk det bare være. Nå måtte jentene lære å stå på egne ben.
Om kort tid fyller Ingrid femti. Hun vet ikke om døtrene dukker opp for å gratulere henne. Men hun tenker at noen ganger i livet må man sette grenser, selv for dem man elsker mest. Bare slik kan alle lære å ta ansvar for sitt eget liv.
