«To uker til å pakke alt og finne et annet sted å bo.» Døtrene er såret
Ragnhild ble alene tidlig. Hun oppdro to døtre på egenhånd, og aldri hørte noen et eneste klagende ord fra henne. Ikke bare vokste jentene oppde fikk også god utdannelse, mye takket være morens innsats. Hun tok dobbeltvakter for å betale skolegangen deres.
Så en dag kom den eldste hjem med kjæresten og sa han var hennes kommende ektemannmen han hadde ingen leilighet. Senere fikk de barn, og den unge familien måtte overta et av rommene, mens Ragnhild flyttet sammen med den yngste datteren.
I starten tenkte hun at det var midlertidig. Den unge familien ville vel spare opp til sin egen leilighet, trodde hun, og alt ville gå tilbake til normalen. Men verken datteren eller svigersønnen viste noen stor iver etter å ordne seg selv. Og hvorfor skulle dede hadde tak over hodet, kjøleskapet var alltid fullt, og Ragnhild sørget for familiefreden.
Hun ble aldri møtt med takknemlighet. I stedet økte konfliktene hjemme. Den yngste datteren mente det ikke var hennes oppgave å vaske etter svigersønnen på badet. Den eldste sa hun hadde småbarn og ingen tid. Svigersønnen påsto at søppelbæring og oppvask ikke var noe for menn. Han satt gjerne hele dagen foran datamaskinen.
Stemningen i leiligheten var blitt så tung at Ragnhild helst ville dra ut, ikke hjem. Da hun foreslo for eldste datteren å finne leiebolig sammen med mannen og barnet, fikk hun svaret: «Vi sparer til boliglånhvor i all verden skal vi få råd til å leie?» Så de ble boende.
Den endelige dråpen kom da den yngste datteren plutselig ville at kjæresten hennes skulle flytte inn: «Mamma, han er fra Bergen, han må få bo hos oss.» Ragnhild spurte: «Hvor? På kjøkkenet?» Datteren, som tydelig hadde forutsett innvendingene, svarte rolig at kjøkkenet ikke passetmen hvis mamma flyttet ut dit, kunne hun få et rom for seg selv.
Da Ragnhild hørte det, klarte hun ikke mer. Hun innså at hun ikke lenger ble tatt hensyn til. Hadde familien kunnet, ville de sikkert presset henne inn på sykehjem med nødvendige papirer.
Hun satte foten ned: «Dere har to uker på å pakke og ordne dere et annet sted å bo.» Begge døtrene ble fornærmet og truet med at hun aldri skulle få treffe barnebarna. De ropte at hun kom til å bli alene når hun ble gammel. Men Ragnhild sto fast. Hvis dette var hennes skjebne, så fikk det bare bli slik. Nå måtte de klare seg selv.
Snart fyller Ragnhild 50 år. Hun vet ikke om døtrene vil komme og gratulere henne. Hva syns duhandlet hun riktig da hun kastet døtrene ut av leiligheten? Hva ville du gjort hvis det var deg?
